Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over lovelife og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få ting ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.
Kjøttkverna. Forvirring, sinne, hat, redsel. Å kverne alle følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det hjelper.
Han har sin plass i mitt hjerte. Han er som ett av hjertekammrene jeg trenger for å få blodet til å sirkulere. Han er som oksygenet jeg trenger for å leve. Det har han vært siden vi ble i lag, den gang jeg var 14 år og han 16. Selv etter at det ble slutt har han vært en stor del av meg.
5 år seinere får han fremdeles gåsehuden min til å løpe om kapp fra topp til tå og hjertet mitt til å hoppe over et slag hver gang han smiler. Hver gang han snakker til meg blir jeg helt mo i knærne og når han tar på meg, smelter jeg gradvis. Han får meg til å glemme alt som er rundt meg, bare ved å se på meg. Han er den siste jeg tenker på før jeg sovner, og den første som dukker opp i hodet når jeg våkner. Han er levra mi, uten den lever jeg ikke.
På de 5 årene har både han og jeg hatt våre egne liv, med nye flørter og kjærester. Men valget mitt har bestandig falt tilbake på han.
Nå nylig kyssa han meg. Og Gud det var herlig. Endelig fikk jeg kjenne pusten hans på mine lepper igjen, der de hørte hjemme. Endelig fikk jeg holde rundt ham igjen, en oppgave som var ment for bare meg. Endelig fikk jeg kjenne varmen hans igjen.
Det var med tungt hjerte jeg stoppet kysset. Hva ville dama hans si? Hvordan ville han reagere når det gikk opp for han hva han hadde gjort? Hvordan ville jeg reagere når det gikk opp for meg hva han hadde gjort?
3 uker seinere ble det slutt mellom han og dama. Om det var på grunn av meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg skal være glad for min del eller lei meg på hans vegne.
Han har kyssa meg igjen. Og igjen, og igjen og mer enn det. Og jeg vet godt at han ikke gjorde det fordi jeg får gåsehuden hans til å løpe løpsk, eller at jeg gjør knærne hans til gelé. Det er hun han savner. Han vil bare ha en måte på å komme seg over henne på. Og her er jeg, så svak for han at jeg åpner meg fullt og helt, og lar han gjøre hva han vil med meg.
Her går jeg i troen på at han har ekte følelser for meg. Men han vet en gang ikke at jeg kunne løpt jorda rundt for han, spist verdens ekleste dyr for han eller tatovert hele kroppen for han.
Jeg gjør meg selv så forvirret. Det er to deler av meg som krangler. Den ene vet godt at han ikke har følelser for meg, mens den andre er fullstendig overbevist om at det er jeg han vil ha. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg lar meg tro at jeg er den eneste. Jeg hater at jeg er så svak for han. Hater at jeg faller så lett for han og at jeg kan gjøre alt for han. Jeg er redd for at jeg aldri kommer over han. Redd for å sitte fast i den gjørma for alltid. Redd for alt jeg kan finne på å gjøre for han. Jeg er redd fordi han gjør meg blind.
Å kverne følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det skal hjelpe litt.
Skrevet av anonym
Gud, dette var sårt å lese.. Til anonym: Må si at jeg tror du er en fantastisk og klok person! Du har innsett at han kanskje bare bruker deg, og kødder meg følelsene dine. Det at du kanskje blir lurt og at du lar han gjøre det, er HELT fullstendig normalt av deg. Jeg vedder på at det er mange som har havnet i samme situasjon som deg.. Jeg ville valgt å konfrontere han: spør og grav, helt til du er sikker på hva han vil med deg.. Hva kan du tape på det? Hvis han sier han ikke har så sterke følelser for deg, taper du følelsen av at hjertet hopper og av å ha gleden av det fine smilet hans. MEN.. er det virkelig verdt det?
kjøttkverna <3
mer.
Nydelig. Er ikke mer å si enn det.
<3
Åh
Jeg er i en lignende situasjon selv.
I flere uker hadde jeg gledet meg til at han skulle komme på besøk. Vi hadde pratet masse og det føltes for en gang skyld riktig. Eller var det bare innbildning fra min side. Jer er naiv. Jævlig naiv. Jeg møtte han for nesten et år siden. Hver gang vi var i sammen var jeg verdens lykkeligste. Men jeg ignorerte at han behandlet meg dårlig. Jeg ignorerte alle kveldene jeg ikke fikk sove fordi jeg lurte på hvem han var med nå. Og det samme skjedde for nøyaktig en time siden.
Han kom på besøk tildigere i uken og vi hadde det helt perfekt. For første gang åpnet han seg. Vi begynte å planlegge tur til utlandet sammen. Han foreslo Australia.
Men, det varer aldri lenge. Som rim på gresset en kald novembermorgen.
Han skulle komme i kveld også. Jeg ventet. Sjekket mobilen hele tiden. Tok den på lydløs, sånn at jeg skulle bli positivt overrasket når jeg så at jeg hadde fått en ny melding. Men jeg fikk ingen melding. Klokken slo tre, jeg lå oppe og ventet på han. Jeg hadde dusjet og pyntet meg, tatt på mitt fineste undertøy. Det måtte være en naturlig forklaring på hvorfor han ikke hadde svart. Han hadde sikkert ikke flere penger igjen på kortet, som han hadde sagt mange ganger da jeg ikke fikk svar. Ja, jeg er jævlig naiv, til det punktet hvor det blir destruktivt.
Med skjelvne fingrer slo jeg nummer hans, sommerfuglene kilte i magen. Tanken på at han var med noen andre hadde jeg unngått hele kvelden. Det ringte, en gang, to ganger, tre ganger. Mobilen lå sikkert i lommen. Kanskje han ikke hørte den. Fire ganger. Han var sikkert på vei og skulle vel akkurat til å ta telefonen. Fem ganger. “Hei” svarte han. Jeg jublet, selvfølgelig ville han prate med meg. “Hei, skjer, hei, yo, hei” Han forstatte. Han lot meg ikke slippe til. Det var typisk han og tulle. Men jeg skjønte det. Sommerfuglene ble tunge som bly og falt med et smertefullt slag. Jeg svelget. “Hva skjer? Kommer du ikke?” “Kan ikke prate, snakkes i morgen” sa han kort og la på. Fort slo jeg nummeret igjen. En jente tok telefonen. Da kjente jeg tårene presset på. “Kan jeg få prate med han?” spurte jeg og prøvde å virke upåvirket. Hun ga røret til han. “Hvorfor kommer du ikke?” kom det ut forsiktig av meg. “Jeg kan ikke prate nå, det er dårlig dekning, hade”. Opptattsignalet skjærte i ørene mine og tårene begynte å trille nedover kinnene. De svedd som vepsestikk. Igjen prøvde jeg å ringe. Mobilen var avslått.
Nå er det litt over en time siden. Og jeg klarer ikke å sove. Jeg er sint. Og mest på meg selv. Vet ikke hva jeg skal gjøre, har du noen tips, supermarie?
Svar: Åh herregud, føler smerten din! Kunne ønske jeg hadde all verdens tips å gi deg, men jeg har… Ingen. Du fortjener bedre enn dette, gå videre! Jeg vet hvor utrolig vanskelig det er, jeg har prøvd å gå videre selv – ALT for mange ganger, men jeg faller alltid tilbake der jeg var. Så jeg er kanskje ikke den rette til å oppmuntre andre til det, men jeg syns ikke du skal finne deg i det. Du er sterkere og bedre enn som så! STOR KLEM Marie
Til Anonym: stå på, håper du klarer å komme deg over ham <3
Kjøttkverna er et fantastisk konsept, Supermarie! Jeg tror disse innleggene hjelper både innsenderen selv og alle oss andre til tider.
og til Therese i kommentaren over: kommentaren din kunne vært et eget kjøttkverninnlegg, syns jeg – den var veldig bra skrevet! Det høres helt forferdelig ut, og jeg håper det ordner seg for både deg og Anonym. Ikke la gutta leke med følelsene deres på denne måten, det er bedre å kutte kontakten nå og ha det vondt litt, enn å drøye og drøye når dere vet at han ikke føler det samme. Det gjør bare enda vondere i lengden.
klem fra en annen Therese <3
Slike ting som dette er aldri koselig å lese. Men jeg skjønner deg så utrolig godt, for jeg vet at jeg selv også ville lurt meg selv i en slik situasjon..
Stå på, du kommer deg gjennom dette <3