pt I, pt II, pt III

Dag 5, 17 – 18. Februar, the end of story.

Etter tilsammen max 10 minutter søvn i kuldegropa, sto vi opp i god tid for å være klare til avmarsj kl 06:00. Vi spente på oss skiene, og forsvant videre ut i skogen. Det var så tungt å bane seg vei gjennom all nysnøen, dere!!! Vi gikk et godt stykke på NATO-plank, før vi endelig fikk ta de av oss og feste de på sekken. Vi ble gående rundt i skogen som SKYSKRAPERE og jeg som gikk først fikk selvfølgelig jobben med å være TRESKRAPER også. Jeg måtte ufrivillig renske alle trærne for nattens nysnø, haha! Skiene poket ALLE grenene og absolutt ALT av snø raste i hodet mitt…… Jeg gikk sikkert opp i femdoblet vekt takket være pakningen, skiene – og all snøen.

Ut på tur, aldri sur. Denne gangen var det faktisk jentene som gikk i tet og holdt tempoet oppe, mens guttene ble hengende etter. Just saying. De slet muligens med vekten av liggerunderlagene.*

Gutt 1, gutt 2

Etter å ha gått en liten evighet, kom vi ut fra skogen i en vill fart ned en naturlig rutsjebane, skråningen fra helvete. Derfra måtte vi gå et lite stykke langs veien, før vi fikk legge fra oss sekkene i bunnen. Det var som om hele VERDEN ble løftet av skuldrene våre, så lett har jeg aldri følt meg før! Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg ble født på ny, som en liten fåågel! Pip. Vi dro med oss badetøy, lunsjmat og tørre klær og fortsatte ferden til det jeg trodde skulle være den hyggelige delen av sabotørløypa….. Da lærte jeg at TRO er noe man gjør i kirken. Den delen var faen ikke mye hyggelig.

Først måtte vi komme oss ned et ekkelt, bratt stykke i skogen, ved hjelp av is, greiner og tauverk. Kroppen min strittet i mot med alt den hadde igjen av krefter, det var akkurat som jeg hadde fått SPERRER mot å utfordre meg selv mer. Seriøst, jeg ville virkelig slippe meg ned den ene islagte skråningen, men kroppen NEKTET!! Etter å ha kjempet mot 58 motvillige kg og tusen forskjellige overlevelsesinstinkter, kom jeg meg endelig trygt ned. Der ventet noen meter med juv før den uendelige oppoverbakken i dyp, dyp snø….. Og der begynte hatet.

Nede i juvet

Lang, lang, rekke, Marie ut av rekken går.

“Fy faen i helvete, Marie, pappa sitter bundet til en rullestol hjemme og kunne mest sannsynlig DREPT for å få den muligheten du har til å gå i fjellet, bruke beina, og her går du og KLARER IKKE FORDI DU SUGER!!!!”.

Jeg gjorde så godt jeg kunne, men følte jeg sugde bigtime.

“…og du går liksom under kallenavnet “SUPERmarie”? Liar liar, pants on fire. Du er svak, svak, svak.”

Det gikk i nonstop psykisk terrorisme mot meg selv, helt til jeg ble apatisk og bare…. Gikk der. I skilpaddefart.

“………………………………”

Etter en lang stund kjentes kreftene mine så svake og beina mine så tunge at tankene gikk fra “………..%#(#$=%#$” til “Noe er seriøst galt med deg, Marie. Nå har du faen meg fått MS du også.”

Etter noen uutholdelige timer med intens kamp mot meg selv og snøen, kom vi ENDELIG frem til fabrikken, målet vårt. Der var jeg så utslitt at jeg var helt på randen til å bryte sammen, og den MS’en jeg trodde jeg hadde fått viste seg å bare være 45 kg med smeltet snø og isklumper som hadde samlet seg i fotposene mine. Haha! Jeg er så sykt dramatisk!

Vel fremme i fabrikken, the end, kastet jeg i meg 8 brødskiver på 3 minutter, uten å overdrive. Og så gikk det kvikk lunsj, redbull og brus ned på høykant før vi ble gjetet som sauer inn for en ny leksjon. Jeg hadde kjempelyst til å følge med, for han snakket om drivkraften for å reise til Afghanistan i uniform, men nattens eventyr og dagens sabotasje tvang meg i koma og Z’ene sto i KØ. Herregud, så sliten jeg var!

Etter å ha fått samlet meg litt, kom jeg sakte men sikkert tilbake til meg selv igjen og kunne bekrefte at…. Jeg hadde klart det – igjen! Åååh! Hatet ble erstattet med mestring, en påminnelse på hvorfor jeg liker meg så godt i militæret.

Hele bussen sovnet unntatt meg og Linda. Haha!

Bussen tok oss etterhvert med tilbake til basen hvor vi brukte resten av dagen på å pakke for hjemreise. Vi hørte også på foredraget til han som var sikkerhetsansvarlig i 71 grader nord, og herreGUD for en historie….. Han er fjellklatrer og fortalte en utrolig historie om en tur i et fjell i Pakistan, jeg fikk helt angst av bare å se på bildene hans. Etter å ha opplevd rapellering på 80 meter, forstod jeg ikke helt hvordan det var mulig. Jeg mener… Tenk å leve så mange tusen meter over bakken, i så mange dager!! Over tre uker, altså!!

Etter å ha blitt imponert og sjokkert en times tid, hadde vi verdens hyggeligste avslutning. På kvelden krøp vi ut i teltene våre igjen, og etter en natt i en kuldegrop var en natt i teltet som et SPA-opphold. Jeg sov så godt! Morgenen etter sto vi bare opp, pakket sammen teltene og dro hjem. Eventyret var over og FOR en øvelse! Det var så fantastisk! Det er det her jeg snakker om når jeg sier at du får muligheter og utfordringer i militæret du ALDRI ville fått ellers. Jeg elsker det.

*i pt I av historien fortalte jeg dere om at gutt sa nedlatende “Tar dere et liggerunderlag hver, jenter? Eller blir det for tungt?”, ovenfra og ned på jentene. Liggeunderlagene veier ingen verdens ting….