pt I, pt II.

Jeg overså dere ikke med vilje i går, altså. Okei, trekk pusten…..

Dag 4, 16-17. Februar, sabotasje!!

Etter å ha klatret i iskrystallene, hengt litt i løse luften og gått en tur i juvet dro vi tilbake til basen for nye leksjoner. Vi lærte mye om kosthold og trening i løpet av uken, og jeg elsket de tre andre foredragene – de var så inspirerende! Det var tre totalt forskjellige mennesker som fortalte oss historiene sine om tre totalt forskjellige turer i naturen. Pakistanske fjell, ferd over Grønland, reisen gjennom Tibet. Jeg stirret beundrende på de, frådet litt og tenkte at EN DAG skal jeg også stå og fortelle om mine egne eventyr….. Nei, nå juger jeg igjen. Jeg skal skrive om dem. (Snakker ikke, vet dere…)

Anyways. Selvom dagen hadde satt preg på kreftene mine, var jeg ganske maskin og dødsklar for det neste. Etter leksjonene pakket vi de gigantiske (!!) sekkene våre og gjorde oss klare for å sabotere litt. Vi skulle ikke sove “hjemme” den natten, vi skulle sove et sted langs den veien sabotørene gikk under 2. verdenskrig. For å sette oss i den riktige stemningen, ble vi først kjørt til en fjellstue hvor en blid mann fortalte oss historien om Tungtvannsaksjonen. Jeg gikk desverre i koma – igjen, og klarte ikke få med meg alt sammen, men nok til å tenke på hvor utrolig spennende det var at vi faktisk skulle ut i den samme løypa som norske soldater gikk under krigen, da de reddet verden fra tyske atomvåpenplaner! (Hei, wikipedia får meg til å høres så vanvittig opplyst ut. Likære.) Rundt kl natt sto vi klare utenfor fjellstua med NATO-plankene på. Nu kjör vi.

Å gå på lange skiturer om natten skal jeg SÅ gjøre igjen. Dalende snø, krytallklar luft, lys fra hodelykter og varme klær, det var dødshyggelig! Manglet bare en bikkje. Jeg smilte for meg selv, og koste meg bigtime, men så gjorde jeg ikke det lenger…… Vi kom til en sinnsyk oppoverbakke, hvor jeg erfarte at fisketeknikken…. Den kan dere få gratis av meg. Med en lang, lang rekke soldater bak meg, gikk jeg på trynet igjen og igjen og lagde KJEMPEKØ! Vm i kløne. Og hver gang jeg falt, tvang skiene og den store sekken meg til å bli liggende der, så hver gang jeg gikk på trynet (ca 34 ganger) måtte veilederen vår komme i full sprint og plukke meg opp igjen. Med mangel på både mat, krefter og søvn skulle jeg egentlig ha klikket internasjonalt og sprengt hele verden i sinne, men jeg bare lo. Herregud, som jeg lo! Jeg lo i hvert jævla nedfall, fordi turen var så forbanna HYGGELIG at jeg nektet å la noe ødelegge det. Men fy faen så sint jeg egentlig var, haha! Det var håpløst! Veilederen fortalte meg senere at han ble veldig imponert over drivkraften min, at jeg sto på uten å klage, og ga meg aldri – uansett hvor mange ganger på rad jeg gikk på trynet. Så det er sant det de sier, om at jeg er sånn super.

Etter å ha gått ca 4 km, stoppet vi rundt kl snart-morgenkvist for å sove litt. Alle de andre lagene satt opp teltene sine mens vi bestemte oss for å flørte litt med fjellvettreglene og grave oss ned. Vi skulle kline til og lage tidenes sovegrop, vi. Det hadde sikkert fungert det, hvis vi hadde laget den riktig – og stor nok til alle ti soldatene, haha! Jeg tror vi ble noen erfaringer rikere den natten, der vi endte opp med en sovegrop uten kuldegrop…. Det vil si at vi faktisk SOV direkte i en kuldegrop, som var altfor liten i tillegg. Hvorfor vi ikke slo opp teltene? Vi tenkte det var unødvendig mye jobb for så få timer med søvn, og “….teltene blir våte og FOR OSS SOM BÆRER SEKKER – blir det tungt.” Sa han. Til oss. Jentene.

……

“…for oss som bærer sekker”. Akkurat DA kunne jeg ha sprengt hele verden i sinne. Hele tonen hans hadde vært så nedlatende og ekkel mot jentene hele uka, at antydningen om at vi jentene liksom ikke BÆRTE noe – når vi bærte akkurat like mye som resten av laget, var dråpen. Ikke misforstå meg, han var en kjempeflink lagfører med godt humør og som visste hva han drev med, men holdningene hans til oss jentene på laget provoserte meg til beinet. Vi sa i fra om hvordan vi opplevde det dagen etter, og ble heldigvis hørt. Og så levde vi lykkelige i alle våre dager, hjerte.

Det snødde hele den natten. Og der lå vi, ti soldater i en kuldegrop. Jeg var smart (les: STOKK DUM) nok til å legge meg i bunnen, og med vekten av en håndfull soldater liggende oppå meg KNUSTE jeg nesten beinet. Jeg overdriver ikke nå heller. Jeg mistet alt av følelser i det og ble så fortvilet over at ingen ville høre på meg og flytte på seg – at jeg begynte å GRÅTE! Og jeg gråter ikke engang!! Med tanken på at kroppsdeler som ligger i torniquet over 15 min DØR fikk jeg lettere panikk etter å ha ligget fastklemt i en liten evighet. Til slutt var det endelig noen som reagerte, og foreslo at jeg skulle bytte plass med han som lå øverst. Beinet mitt slapp altså unna med skrekken, jeg var storfornøyd igjen og sovnet dypfryst på toppen av soldathaugen. Jeg tror erfaringen ble at… Neste gang slår vi opp telt. Haha!

Åååh så mye på hjertet/tarmen. Siste del av sabotøroppdraget og feltuken kommer senere, når dere blir penere, smil!