December 29th, 2010

det er krig, det er ikke rom for å feile


foto: M.H Gelink

Du har ikke sovet noe særlig, og du er så trøtt at du føler du lever i en illusjon. Alt er liksom tåkete. Din tilstedeværelse er bare halveis, du strekker deg etter Z’er og alt tyder på at de rundt deg også lider under samme skjebne. Zzzzz. Du lener deg søvnig mot våpenet ditt som du tappert forsøker å holde beredt, i tilfelle….. De øverste øyevippene lener seg sakte men sikkert mot de nederste, de har lyst til å kose og verden forsvinner som om noen drar ned sceneteppet. Sakte, men sikkert…….
Helt til det smeller, teppet spretter opp
og showet er i gang.

“ALAAAAAAAAAAAAAAARM!!!!!! ALAAAAARM!!!! KONTAKT FORFRA!!!!!”

Det gikk fra gul beredskap til full alarm. Fast forward. Du kaster deg mot åpningen i teltet, parallelt med medsoldatene dine, de du satt og halvsov med i gul beredskap for 2 sekunder siden. Det fomles i mørket, kræsjer i hverandre, dere stabler dere omsider på beina. Alle løper. Løper hvor? Du hører skuddene, men ser ingenting, alt er svart. Ikke fordi sceneteppet ditt ikke spratt opp, men fordi det er midt på natten og mørket tok synet ditt. Primusen lyste i teltet, øynene trenger 30 minutter. Du har ikke 30 minutter, fienden har funnet dere. Du løper i retningen du vet du skal, og ber til høyre hold om at du ikke skal tryne og bli drept. Det går av skudd fra alle kanter, de overdøver hjertet ditt som galopperer på adrenalin og målbevissthet. Du løper så fort du kan, og kræsjlander i stillingen din. Du kaster fortvilt på hodet for å få stridshjelmen opp fra pannen, og fikler stressa med våpenet. Det er ladd, alt du trenger er å trykke på avtrekkeren. Du vender siktet mot en skikkelse 30 meter unna som har siktet sitt mot deg.
Fienden.
Hvor i svarte helvete fikk han nattesynet sitt fra? Kattejævel, han driter sikkert i sandkasser også. I en brøkdel av et sekund er det liv eller død, deg eller han. Uten å nøle trekker du av og fyrer et skudd mot skikkelsen. Det var iallfall det som var meningen.
Skuddet kiler det seg fast i løpet, og du kaster deg ned i dekning, full panikk.

Du glemmer å puste. Du døde ikke. Kun stoltheten din. Du holder deg i dekning, mens medsoldatene dine må skyte fienden for deg. Du fikler og fikler, stresset og frustrert, og finner endelig ut av det – etter noe som føles som en evighet. Du kaster deg opp i skytestilling igjen for å gjøre en innsats. Det er midt i en krig, du har ikke tid til å kløne nå. Faen.

Du rammer inn en ny fiende i siktet ditt, og trekker av. Ammunisjonen når ikke noe lenger denne gangen, du har klikk på våpenet ditt. Igjen. Du kaster deg ned i stigende frustrasjon. Situasjonen er stresset, det er mørkt, kaldt, du feiler igjen og igjen og du ser sersjanten nærme seg. Du roper fortvilt at våpenet ditt er ødelagt. Du nekter å tro at det er DU som er så forbanna dårlig at du ikke klarer å håndtere en AG3 når det gjelder engang. Sersjanten overtar våpenet ditt, fikser og trekker av. Det smeller i retning fienden. Når ble DU så verdensmester a? “DET ER HELT FINT, KOM IGJEN!!!” Sersjanten kaster våpenet tilbake i armene dine, og forventer at du mestrer. Situasjonen er så anspent, du er så sliten…… Du finner skytestillingen din igjen, sikter inn og trekker av……

(kunstpause)

Jeg er faen meg UBRUKELIG.
Ingen skudd går av, det har skjedd igjen. Du biter tennene hardt sammen for å ikke begynne å gråte. Du er så stresset, så trøtt, så sliten. Frustrasjon, fortvilelse og forbannelse – de tre F’ene kjemper en indre kamp om å vinne plass i deg, og gnistrene mellom dem blir til tårer som vil ut. Du lar dem ikke, du er på vei til å bli en føkkings soldat, du SKAL takle situasjoner som denne. Sersjanten river våpenet ut av hendene dine og brøler mens han fikser klikken din… Igjen. “KOR VANSKELIG KAN DET VÆRE DA?!??!?!” Brølingen hans (fra Molde) fyller begeret til randen. Mangelen på søvn, utslitt av inntrykk, frustrasjonen over å mislykkes, sinnet over sin egen ubrukelighet, stress, fortvilelse over å ikke få til og tanken på at hvis dette hadde vært virkelighet, hadde din ubrukelighet kanskje kostet liv. Du har egentlig nok med å selvkritisk dyrke din egen selvforakt, men sersjanten sørger for å trampe deg bittelitt lenger ned i søla. Sikkert ikke, men akkurat der og da er du så forbanna fra før av at…. Fritt for å drukne! Har du noen gang mistet besinnelsen? Du blir så jævlig forbanna på hele situasjonen, at du…..
Det svartner nesten.

Det lysner ute. Rimet glitrer på bakken. “Krigen” er over. Selvom dere vant, føler du et enormt nederlag. Du mestret det ikke når det virkelig gjaldt. Du pleide å være småbetatt av sersjanten, nå er han bare forhatt. Dere vet FML*? Nei, dere vet faen ikke FML før dere har vært på feltuke på rekruttskolen og fått klikk på AG3′en.

Noen timer senere satt vi og lo av de tilbakestående forsøkene våre på å “ta fienden”. Jeg var ikke den eneste som feilet bigtime og ble liggende med rødplast i løpet gjennom hele krigen. Haha! Alle snakket oppspilte om hvordan de opplevde angrepet fra “fienden” og hvor sykt spennende det hele var. Ække trøtt lenger nå, frustrasjonen er borte og du vil ha mer. Øvelsen på Evjemoen. Herregud, for en opplevelse. Fy faen, som jeg savner det……

**FML = Fuck my life.

38 Comments »

  1. Så utrolig forfriskende å lese om jenter som gjør noe annet enn å tenke på klær!
    Konge skildring!!

    Comment by Silje Pairotte — 29/12/2010 @ 08:50
  2. Wow… skummelt bra skrevet!! :) Du er utrolig flink med ord! Hjerte.

    Comment by Nenna — 29/12/2010 @ 10:16
  3. så utrolig bra skrevet! ;o beundrer deg og alle andre jenter som holder på sånn, blir helt paff og redd bare av å lese :-)

    Comment by kristineam — 29/12/2010 @ 11:20
  4. Nytt design! Igjen. Kjempe fint:D

    Gleder meg bare mer å mer til forsvaret nå. Må komme inn!!

    Comment by Adriane — 29/12/2010 @ 11:33
  5. wow..lever meg inn i teksten! utrolig bra skrevet. syns det hørtes skummelt ut jeg da.. :)

    Comment by engelen — 29/12/2010 @ 11:59
  6. Var på Evjemoen under landskytterstevnet 2009 :)

    Comment by Ann-Othilie — 29/12/2010 @ 12:09
  7. wow. det er sånn som får meg til å ville sa ja til forsvaret

    Comment by Eirin — 29/12/2010 @ 12:18
  8. Skal jeg fortelle om den gangen det smalt på dass hos oss, og jeg satt inne i KO og drakk kaffe fordi jeg var så redd at jeg hadde begynt å grine foran fenriken? :)

    Comment by Solfrid Hovda — 29/12/2010 @ 13:11
  9. Hei super! Ikke for å klage på alt – ja, det var meg som spurte etter tiss-i-bånd også – men har du ikke tenkt til å kåre vinneren av fotokonkurransen snart? :-) Eller vertfall dele vinneren med oss leserbein? :-D Du er digg, en dag uten supermarie er en dag uten mening – no kidding.

    Comment by Othea — 29/12/2010 @ 13:40
  10. svar : Oh, my bad. Just blind. ehe. (btw så er det Othea, med en O foran liksom)

    Comment by Othea — 29/12/2010 @ 14:34
  11. Det er sånt som får meg til å skjelve, og bli enda sikrere enn jeg allerede var på at forsvaret ikke trenger meg. Du er super:)

    Comment by marie — 29/12/2010 @ 15:02
  12. Jeg blir fasinert igjen og igjen. Du er så flink til å skrive :) Jeg krysser fingrene for deg å forfatterkunsten :) Det høres sykt skummelt ut å leve slik. Blir redd av å lese tekstene dine jeg! Høres ikke så skummelt ut når David (kjæresten min, hvis du husker) snakker om det!

    Comment by Ester — 29/12/2010 @ 15:15
  13. Det var bra skrevet! :) Gøy å lese noe sånt, var virkelig innlevende :)

    Comment by Elise — 29/12/2010 @ 15:16
  14. Ester: Klart jeg husker han, han sto ved siden av meg i troppsformasjon! Hehe :) Det er ikke så skummelt egentlig, det var dødsfett, jeg var bare så sykt klønete og det gjorde meg sinnsykt forbanna. Haha.

    Comment by supermarie — 29/12/2010 @ 15:17
  15. Så sinnsykt bra skrevet, Supre Marie!

    Comment by Amalie Rebekka — 29/12/2010 @ 15:22
  16. Sinnsykt skrevet :)

    Comment by Natasha Markiewicz Myran — 29/12/2010 @ 16:17
  17. Nå har jeg nett stemt på deg til årets blogg. Sjokkert over at du ikke er høyere på lista!

    Comment by The Na, — 29/12/2010 @ 16:44
  18. Stemt på deg til årets blogg!! KLART DET!?!?! Kunne ikke tenkt meg noen andre verdig å vinne den tittelen…. Tihi.. Vinner nok for meg! Hjerte!

    Comment by Nenna — 29/12/2010 @ 17:05
  19. På side2. Her er link:

    http://www.side2.no/livsstil/article3054178.ece

    syns du skal reklamere i vei å få flere stemmer ;)

    Comment by The Na, — 29/12/2010 @ 18:00
  20. Fabolous å lese det her. Slukte det. LOVE! ♥

    Comment by Anne - vietnameseren — 29/12/2010 @ 18:06
  21. Det var nesten litt skummelt å lese, anyway – herlig skrevet!
    “Han driter sikkert i sandkasser også” Ååh, jeg ler enda! Kongebra!

    Comment by KjerstiJakobsen — 29/12/2010 @ 18:36
  22. WOW… Ble helt fasinert av skrivingen og historien du la frem nå!

    Comment by Elisabeth — 29/12/2010 @ 21:20
  23. evjemoen ja….. god stemning:p hatet meg gjennom 5 dager med opptak der under fos 2010, kjenner stedet ut og inn. fikk du prøvd noen av de morsomme gjørmeløypene de har der eller? :p

    Comment by karlsen — 29/12/2010 @ 23:42
  24. herreguuuud! spennende fortelling ;) du skriver bra!!

    Comment by melinda — 29/12/2010 @ 23:55
  25. Haha,fienden vår var de såkalte “Røde øyne.” Yes,da! Meget skumle altså :P

    Comment by Anette — 30/12/2010 @ 00:26
  26. Det er nå jeg leser slike innlegg jeg igjen priser meg lykkelig over min militærtjeneste som var i “rulleførende enhet” med ansvaret for å ta hørselstester under sesjoner. En times “jobbing” hver dag, og resten av tjenesten på et eller annet motell med dagens middag og oppredd seng :-)

    Comment by Dan — 30/12/2010 @ 00:57
  27. jada, akkuratt samme skildring(nesten) hadde jeg selv.. var på samme feltuke nå i slutten av november.. hadde vært på stilling i 6 timer selv, så kom jeg inn i teltet, fikk i meg en halv fr, la meg ned i soveposen og fikk nesten lukket glidelåsen før “ALARM!” fy faen så stress det var å komme seg til stilling da.. herregud, og jeg, som egentlig hadde rødlykt, så måtte sersjanten ha den, tryna 14 ganger bort til stilling, og falt og tok tak i en person som viste seg å være fenriken.. Men etter mange forkiling begynte jeg endelig å skjønne det- og vippet våpenet (kjære Gunnar<3) slik at rødplasten falt ut for hver gang jeg avfyrte..
    mest hat var vel egentlig å plukke opp rødplasten dagen etterpå..

    Comment by Caroline — 30/12/2010 @ 01:20
  28. Caroline: Haha, kult å tryne inn i fenriken, sikkert…. Da hadde jeg dødd av skrekk, den respekten jeg hadde for befal på rekrutten var helt insane! Ikke at jeg ikke har respekt for dem nå, men på rekrutten var jeg liksom LIVREDD for å i det hele tatt snakke til dem. Fader, jeg skulle lært meg en lur vippeteknikk jeg også. Å plukke rødplast, ja! Det var OVERALT. Hat, hat, hat…

    Comment by supermarie — 30/12/2010 @ 01:23
  29. Du, Marie? Liker du Meatloaf? Heheh

    Comment by Christine — 30/12/2010 @ 01:55
  30. Christine: Har bare hørt den der… All coming back to me, vi hørte den når vi vasket på rekrutten faktisk :P Hvordan det?

    Comment by supermarie — 30/12/2010 @ 01:58
  31. Wordplay :) Meat=kjøtt

    Comment by Christine — 30/12/2010 @ 02:00
  32. Christine: aaaghaha! tok den ikke! herregud, så genialt!

    Comment by supermarie — 30/12/2010 @ 02:04
  33. Heihei, du som er super! Digger bloggen din forresten, you go girl!

    Comment by Christine — 30/12/2010 @ 02:34
  34. du skriver så sykt bra! ææ så spennende å lese :))

    Comment by Julie Susanne — 30/12/2010 @ 22:26
  35. Hehe, husker Evje. Var høydepunktet under fgtj. Forøvrig rødplast som er ubrukelig, er helt tilfeldig hvor mye futt de har, og fy faen hvor mye kruttslam det gir. Verste med rødplast er å vaske AGen, i viten om at man ikke får dra før AGen (og ovnen, og feltbilen og teltet og…=) er helt ren.

    Comment by KB — 03/01/2011 @ 09:27
  36. [...] var den ammunisjonen som tok fra meg ALL selvtillit i feltuka på rekrutten (les her), og traumene fikk meg til å HATE bare jeg så røde ting. Jeg var ganske misfornøyd da jeg tok [...]

    Pingback by supermarie.net » snømilitær — 18/01/2011 @ 21:30
  37. Får nesten adrenalin-kick bare jeg leser det jeg! Var på Evjemoen på LS i 2009 :-D

    Comment by Johanne — 21/01/2011 @ 12:41
  38. Hei, har egentlig aldri vært noe særlig “inn” i blogger, eller for å si det på en annen måte: jeg har aldri lest en blogg før denne. Jeg har nemlig alltid hatt det inntrykket at blogger kun er om klær, sminke, fest osv. Men jeg leste tilfeldigvis Soldatnytt for denne måneden, og kom over intervjuet med deg. Da måtte jeg nesten sjekke ut bloggen din.
    Den er utrolig godt skrevet, og jeg kjenner meg virkelig igjen i situasjonene. Som du kanskje skjønner, så går jeg befalsskole nå, det er veldig krevende, hardt (både fysisk og psykisk) og ikke minst veldig givende. Akkurat dette innlegget kjenner jeg meg veldig, veldig godt igjen i. Forestill deg at du går befalsskole i Hæren, du er den eneste jenta, det er øvelse (den såkalte “Helvetesuka”), du har ikke sovet på fire dager og heller ikke spist annet enn blåbær, har blitt psykisk myrdet av befalet og det er angrep.. så får du får klikk! Om og om igjen. Den eneste tanken som gikk i hodet mitt da var: “FML! Jeg skal liksom bli befal neste år!! Jeg skal lære dette til andre! Så får jeg det faen ikke til selv engang..”
    Det er FML det! Men jeg kom meg igjennom uka og er nå et halvår unna å bli sersjant. (Har nesten ikke fått klikk etter dette forresten)

    Stå på og fortsett med denne bloggen! :) Liker å se at det finnes andre jenter som har det som meg. Og at det finnes blogger som ikke bare handler om det “vanlige” tullet.

    Mvh SnartSersjant :)

    Comment by SnartSersjant — 21/01/2011 @ 16:45

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment