jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg

For første gang har jeg slitt med å lese en mail, fordi tårene i øynene mine fikk bokstavene til å danse sidelengs. Jeg fikk lov å legge den ut, den og “Snehvit” fortjener oppmerksomhet. Pårørende er en ufrivillig tittel og den er ikke lett å bære. I know. Bare… Les.

Hei Supre Marie! Ja, for det er du virkelig. Super. I dagens samfunn er kanskje dette ordet misbrukt, men du setter virkelig meningen tilbake i ordet. Supermarie. Rett og slett.

Vet du hva? Jeg føler at du faktisk er så super at jeg kan åpne meg for deg. For av en eller annen grunn tror jeg at du kan forstå hva som skjer i livet mitt. Og jeg lover deg – det er det ikke mange som gjør. Du skjønner, moren min jobber i Forsvaret. Saniteten faktisk, og er som regel stasjonert ved Gardermoen. Men det siste halvåret har hun vært laaangt, laaangt hjemmefra. Mazar-e-Sharif. Det er langt unna det. Og dette er ikke første gang hun er ute. Nei, hun har vært inn og ut av landet så lenge jeg kan huske. Første gang hun var ute var jeg 10 måneder gammel. Så har det kommet i veldig rykk og napp, og spesielt de siste årene (etter at jeg ble større og klarer meg selv) har hun vært borte ca 50%.

Nå er jeg akkurat fylt nitten, og jeg lover deg – jeg savner mamma like mye som da jeg var tretten. Og når moren din er borte halve puberteten og faren din har en ny kone å ta vare på, ja da er det ikke alltid like lett å være. For det første hadde jeg nok med å akspetere hvem jeg var og skulle være, samtidig som alle disse hormonene fløt fritt og egentlig blokkerte all hjernekapasitet. Så det var ikke så veldig lett å være “Snehvit” på ungdomskoletiden, nei. Men tross alt har ingen det bra da uansett, så vi tar det ikke så tungt.


foto priv

Men, jo. Nå er jeg nitten. Mamma er fremdeles langt borte. Jeg hadde bursdag på mandag og gledet meg til å endelig få snakke med henne. Det går tross alt tre-fire uker mellom hver gang. Jeg hadde telefonen ved meg hele tiden. Men ingen telefon kom. Nei, det var bare bursdagsmeldinger fra venner og annen familie. Jeg kastet telefonen fra meg og ble generelt sett lei meg. Hvor er mammaen min!? Hvorfor blir vennene mine vekket på sengen med kake og kaffe og te av mødrene sine, og ikke jeg? Jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg. Hun er borte på så innmari mange viktige dager. Til og med julaften har hun mistet. Det var veldig tungt, spesielt siden jeg bare feirer annenhver jul hos henne (skilsmissebarn ftw).

Men det som kanskje er det alleralleraller verste med at mamma er borte, er alle som spør om hvordan det går med henne der nede. For det første aner jeg ikke fordi jeg snakker aldri med henne, for det andre – hvorfor er det ingen som spør meg om hvordan jeg har det med at hun er ute? Alt handler om mamma, fordi hun er så “moderne”, “tøff”, “eventyrlysten” og alle disse andre glosene mennesker jeg kjenner lirer av seg. Og alle kommer bort og tar meg på skulderen, ser meg dypt inn i øynene og stiller samme spørsmålet: “Hvordan går det med henne?”, med den mest alvorlige stemmen man kan finne med promille på 1.

Jeg er så lei, Marie. At alle skal passe på MAMMAen min, når det er jeg som trenger å bli passet på. Jeg skjønner jo at alle er nysgjerrige, hun har tross alt ikke en a4-jobb, men jeg, datteren hennes, er lissom “ikke noe” i forhold. Hva gjør jeg lissom? JEG er jo bare en helt vanlig ungdom som går på skolen, drar på fylla og drikker kaffe i friminuttet. Det er jo ikke noe spennende. Men jeg skulle virkelig ønske at en, bare én, satte seg ned, tok meg på skulderen og sa med den mest alvorlige stemmen man kan få med promille på 1 – og mene det- og si “Hvordan går det med DEG, “Snehvit”?”.

Jeg er veldig glad for at mamma har en jobb hun elsker. Jeg er veldig stolt over alt moren min gjør der i det store utlandet. Men herregud som jeg savner henne. Jeg savner å sitte på verandaen og ta en røyk og sladre, jeg savner krangelen om at jeg ikke har tatt ut av oppvaskmaskin og jeg savner krangelen om hvem som har den sorte genseren med gullknapper.

Jeg vet jeg er nitten, og beregnes som voksen i det norsk samfunnet. Men for å være ærlig så føler jeg meg som en 7-åring som gang på gang blir forlatt av det kjæreste hun vet. Og den følelsen går ikke bort, og jeg tror egentlig ikke den kommer til å gjøre det heller med det første. Jeg aner ikke om du i det hele tatt vet noe om utenlandstjeneste og de pårørende – kanskje jeg nettopp har lært deg noe. Eller kanskje du allerede har fått 100 mail om akkurat det samme. (Jeg håper på det første, for kan være kult å si at JEG har lært DEG noe!)

Du kjenner nok mange som både er og har vært ute. Ta vare på de, men enda viktigere: ta vare på de pårørende. Jeg har følt meg glemt hele mitt liv, av både foreldre og støtteapparatet rundt. Og det har jaggu meg ikke vært lett. Nå merker jeg at jeg begynner å bli voksen, for disse følelsene takler jeg bedre i dag enn jeg gjorde for bare to uker siden. Jeg tror, og håper, at dette bare er begynnelsen på noe som blir lettere og lettere. Ikke borte, men det blir som om sekken jeg har på ryggen tømmes sakte men sikkert for vekter, og de rundt meg hjelper meg mer og mer. Og nå tror jeg jaggu meg du har fått en vekt av meg også, for jeg skal si det hjalp å få det ut.

Åh, Marie. Dette ble bare rot. Jeg tror jeg avslutter her før jeg fyller opp hele innboksen din. Det var ikke meningen at e-posten skulle bli så lang, men det skjer alltid når jeg gir frie tøyler til hjernen min.

Du er fantastisk. Du er herlig, enestående og eventyrlig: men mest av alt super. Supermarie. Det klinger jo tross alt ganske fint.

Klem “Snehvit”

Det er DU som er enestående, Snehvit.

33 Responses to “jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg”

  1. Henriette writes:

    Å, stakkars jente.
    Var et trist brev.

  2. iselin writes:

    Jeg ble målløs, jeg vet ikke hva jeg skal kommentere til dette, annet enn at jeg håper alt går bra med “Snehvit” og at ting blir enklere for henne. Det er ikke lett å vokse opp når mammaen ikke er der!

  3. Thea Kristine writes:

    Fikk tårer i øynene, “Snehvit”. Noen ganger er ikke mødre så håpløse, eller hva? :-)

  4. Signe writes:

    Beautiful :’)

  5. Nenna writes:

    Ååå… Så trist, rørende og ærlig!

  6. Sigrid writes:

    Det må være virkelig forferdelig! Moren min jobber borte noen døgn i uka og jeg er ikke interessert i at hun skal være mer og lenger borte liksom..

  7. Caroline writes:

    Så utrolig trist og sterkt å lese. Denne jenta kan virkelig uttrykke seg, til de grader. Hvis du leser nå, Snehvit, så skal du vite jeg tenker på deg!

  8. Meline writes:

    <3

  9. Ingrid writes:

    Sterk historie å lese. Håper mange leser å tar det på alvor, det kan mange ganger være vanskeligst for de som sitter igjen hjemme, uansett hva årsaken er.

  10. Kristine @ Kitiinee writes:

    Sterkt å lese!
    “Snehvit” er ganske super hun også da, som faktisk klarer å holde ut med en mamma så langt borte!

  11. Marthe writes:

    Hjerte.

  12. stine friis writes:

    Håper det blir lettere, Snehvit. Denne teksten får meg til å tenke at jeg kanskje bør være mer glad for mammaen min, selv når vi krangler og når jeg er hos pappa. Stå på, Snehvit!

  13. sara elisabeth writes:

    Åh, nå fikk jeg tårer i øynene. Sterkt.

  14. Mari H writes:

    Åh, herre. Dette var rørende og sterkt! Jeg ønsker all lykke til “Snehvit”, sender varme tanker til henne nå.

  15. Anne - vietnameseren writes:

    Shiiit. Sterkt å lese :o

  16. Pårørende 2 writes:

    Det å kjenne følelsen av at du ikke er alene, det er kanskje den deiligste følelsen på jord noen ganger.

    Og “Snehvit”, den gav du meg nå. Takk.

    Har selv hatt min kjære på utenlandstjeneste, og man føler seg så ensom når man er igjen hjemme. Hvorfor er det ingen som tar vare på oss noen ganger? Skal ikke så mye til.

    Du er ikke alene “Snehvit” :)

  17. Rebecca writes:

    fikk noen tårer i øynene :’(

  18. Elin writes:

    Det var ett rørende brev:) Stakkar henne, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg så mamman min så sjelden, jeg er avhengig av henne om jeg nå er ei jente på 21 år:P

  19. ellen catrine writes:

    snufs………..

    jeg har så utrolig gla jeg har mammaen min hjemme hos meg! Jeg tror egentlig ikke vi kan forestille oss, hvordan snehvit har det! Huff, jeg ble så trist nå jeg. Håper det går bedre for deg snehvit, det fortjener du!

  20. Speilvendt writes:

    Sterk tekst, sterk historie. Takk for at du/dere deler det.

    Og du,..hvordan går det med DEG, Snehvit? :)

  21. Natasha Markiewicz Myran writes:

    SYKT fint skrevet. Håper det blir lettere for deg, Snehvit! :-)

  22. Ingvild :) writes:

    Nydelig! Tenker på deg, Snehvit. Mennesker kan være så ignorante.

  23. ..... writes:

    *tårer i øyene*

    Så ille.
    Problemet er at jeg faktisk kjenner med igjen (på noen av de tingene som ikke er ille)Min mor er hjemme, min far er hjemme, og de bor fortsatt sammen. Det er ikke det jeg kjenner meg igjen i. Men det at folk alltod spør om hvordan mamma har det, ikke jeg. Alle de ‘eldre’ kjenner meg kun som “dattra til sjefen”, noe som ikke altid er like kult. Jeg hilser pent og sier navnet mit, og får alltid spørsmål tilbake “åja, det er du som er dattra til sjefen. Hvordan har hun det?”

    Nei, jeg har det ikke ille. Jeg har både venner og familie som støtter meg. Men alikevel vil jeg helst gjennkjennes for at jeg er meg, jeg er ikke bare dattra til skjefen.

    Stå på “snehvit”, du høres ut som som en sterk person, om jeg kunne, ville jeg gjerne ha hjulpet deg. Men det er litt vanskelig for en som ikke en gang kjenner deg. :)

  24. Marlene writes:

    Nydelig skrevet – blir på en måte inspirert, jeg. Uansett, hold ut, Snehvit!

  25. Synøve Jahr writes:

    For en sterk historie!
    Har selv en pappa som har vært i MeS, men bare nå mens jeg har vært 17-18, og skal ut igjen neste år. Er litt spesielt å gå rundt når alle vil vite noe om den du har der nede, men du kan ikke svare fordi du ikke vet selv, en gang. Intet nytt er godt nytt, tenkte jeg ofte på.

  26. Christina Helene writes:

    Dette var utrolig rørende å lese… Sender en stor e-klem til “Snehvit”, håper sekken blir enda lettere med tiden :)

  27. julianesofie faktisk writes:

    åh, stakkar. :((

  28. Eirin writes:

    WOW.

  29. Mariann writes:

    Shit…. dette var tøft å lese. Takk til Snehvit for at hun deler et uvant perspektiv, og til Supermarie fordi hun videreformidler. Jeg håper mange tar med seg dette, og husker at det ikke trenger å dreie seg om foreldre i Afghan… mange foreldre har jobber som hindrer dem i å være sammen med barna sine i lange perioder i gangen. Jeg lærte mye av å lese dette. Tusen takk.

  30. Inger Elise writes:

    Åh, eg vett ikkje ke eg ska skriva aent enn at dette va veldig vondt, samdtidig fint, å lesa. Mest vondt. Og så ville eg gi tilbakemelding på det. For eg suns det e så bra at du publisere teksta som andre har skreve. Åpenhjertige teksta.
    Sjøl om eg ikkje går igjennom någe av dette, så konne eg kjenna meg igjen i en del av det…som og gjor vondt.
    Nei, huff, dette blei bare rot…
    Håbe på bedre daga for deg, Snehvit!

  31. Snehvit writes:

    Hei alle sammen som har lest og kommentert:

    <3

    Dere er fantastiske og jeg under dere alle det perfekte! Det var ikke meningen at folk skulle synes synd på meg, men å åpne øynene! Selv i den sorteste og mørkeste tiden finnes det alltid lys, uansett hvor klisjete det høres ut. Og jeg prøver alltid å finne det lyset!

    Nå kommer mamma hjem om et par dager! Og så kommer søsteren min hjem fra Frankrike og da skal vi få VALP! Noe så fantastisk! Så selv om det er tøft at mamma er borte så prøver jeg å se på det som snart skjer: at hun er hjemme.

    Takk for alle varmende ord – de har varmet godt!

    Og for dere som har spurt: Akkurat nå går det overraskende bra med meg! Det er fordi Supermarie er super og deler historien min videre- så andre kan forstå en situasjon de forhåpentligvis aldri slipper å være i! Og om de noen gang skulle komme i den… ja da vet de at de hvert fall ikke er alene!

    :) takk, til dere og til Supermarie for at dere er så SUPRE!!! <3

  32. Ariel writes:

    Hei kjære søte snehvit.

    håper du vet at vi alle er glade i deg og vil deg alt godt:) trist å lese dette. vi alle prøver å være der på hver vår måte, men det er ikke alltid like lett.. som du selv sikkert vet når du skal være der for en venninne, men ikke vet hva du skal si eller gjøre for at vennen skal føle seg bedre. jeg er her for deg når du trenger det!

    btw; bra blogg;)

  33. supermarie.net » soldier homecoming writes:

    [...] dere innlegget til Snehvit om det å være datter av en soldat som tjenestegjør i [...]

Leave a Reply