raindrops


ph_priv

Karibiske regndråper! For en fin naturlig unnskyldning til å ikke gjøre noe som helst. I dag fikk jeg endelig sovet ut etter noen søvnløse netter, jeg våknet ikke før halv tolv. Deilig! Jeg hadde egentlig planer om å være modig supertjej på nye eventyr i Trinidad i dag, men da jeg så himmelen falle utover og blande seg med havet, lot jeg dovendyret i meg enkelt vinne. Så jeg har holdt meg på hotellet. Jobbet litt, tok en god treningsøkt (med grå singlet på, jeg svettet et helt kontinent under armene og puppene! Null tull!), og nå er det snart kveld allerede. Middagen tar jeg i Waterfront, resturanten i første etasje, den ligger blant de beste i Trinidad så maten bør være god!

Jeg skal innrømme at jeg stanger litt i meg selv i dette landet. For første gang kunne jeg ønske jeg hadde noen med meg, så jeg slapp å føle meg så fanget i tårnet mitt/17.etasje på hotellet. Ensomheten, og stillheten den fører med seg, tvinger meg også til å tenke tankene mine helt ut, og i enden av dem lurer hjemlengselen. Kanskje det skyldes besøket mitt også, at det å se igjen mine nære og kjære minnet meg på hvor mye jeg savner dem. Eller fokuset mitt, som sakte men sikkert vender seg mot fremtiden, tilbake til Norge, – for det kommer jo et liv etter reisen er over også. De siste dagene har jeg sendt mailer til mitt tidligere liv, for å høre om det fremdeles er plass til meg der – det gir meg fantasier og drømmer om en hverdag der hjemme, noe jeg kjenner nå at det hadde vært helt greit å returnere til. Jeg har møtt mennesker underveis på reisen som sier at fire måneder er en perfekt reise, og nå som jeg selv nærmer meg mitt firemånedersjubileum kan jeg forstå hva de mener. Nå har jeg reist lenge nok til at jeg føler jeg har fått med meg store deler av verden, men samtidig kort nok til at hjemlengselen ikke har knekt meg. Jeg sier ikke at jeg knekker enda, eller at jeg kommer til å knekke før fire måneder blir til fem, jeg sier bare at jeg kan forstå hva de mener. Hadde jeg måttet avbryte reisen min i morgen, hadde det vært synd – men greit.

Jeg er sikker på at stillheten Trinidad tvinger på meg er selve roten til at alle disse tankene kommer nå. I neste land har jeg sofaen jeg skal surfe på klar, jeg har en ny lokal host, jeg vet jeg kommer til å møte nye mennesker, og alle tanker om at ‘fire måneder er passe’ vil fordufte igjen. Det er bare det at jeg ser mitt eget speilbilde i ruten som viser meg det karibiske hav der ute, og akkurat nå sier det speilbildet at hjemme er der hjertet mitt er.

Raindrops! What a cute naturally excuse to do nothing at all. Today I slept until noon, after some sleepless nights. I think I needed that! My plans were to be a brave supergirl out on new adventures in Trinidad today, but when I saw the sky was falling down and blending into the sea, I let my lazyness win. So I’ve just been in the hotel, answering mails, went down in the fitness studio for an hour (and tons with sweat), and now it’s night already. I’m having dinner in the Waterfront resturant downstairs, it’s listed as one of the best in Trinidad so the food better taste good!

I’ve to admit that I keep banging into myself in this country. For the first time during my travels I wish I had someone with me, so I didn’t felt so trapped in this tower/17 floor in the hotel. The lonleyness and the silence it brings forces me to listen to my thoughts, and in the end of them there is homesickness. Maybe it’s because of my visitors aswell, to see my beloved ones again reminded me on how much I miss them. Or it might be my focus, that is slowley turning into the future again. To a new life back home in Norway, ’cause it has to be one after this dream is fully lived. I’ve been emailing my past life these days, to see if they still have space for me – that makes me dream about my homecountry. I’ve met people on my way that told me that 4 months is the perfect travel time. I’m going into my 4 anniversary as we speak, and I do understand what they say. I’ve been traveling long enough to feel that I’ve seen a lot of the world, but short enough to not feel the homesickness yet. If I had to cancel my travels tomorrow, it would be a pity – but ok. I’m not about to break, I just tell you that I do understand the 4 months-idea they were talking about. 

I’m sure that the silence in Trinidad is the big issue that makes these thoughts come along now. In the next destination I’ve my couch and host ready for me already, I know I’ll meet new people and all my worries and homesickness will disappear. It’s just that I can see my reflections in the window that gives me the ocean view, and right now that reflection’s telling me that home is where my heart is.

11 Responses to “raindrops”

  1. Pål writes:

    Det gjør kanskje ikke så mye å ha litt tid til refleksjoner etter noen måneder på tur. Jeg tror det kan være sunt for deg jeg! Fokuset på nuet kommer fort tilbake igjen når du fortsetter reisen, for livet etter reisen kommer faktisk ikke før reisen er over. Ikke sant? Nå er du rett på utsiden av et helt kontinent (her går jeg ut fra at det er Sør-Amerika som står for tur nå…) som, for deg, er uoppdaget og bare venter på å gi deg tonnevis med nye inntrykk og ny visdom.

    At hjemmelengselen på et eller annet tidspunkt vil vise seg frem er helt naturlig, uansett hvor man reiser, etter en viss tid. Dette er bare et sunt tegn og fullstendig normalt. Tenk om du ikke skulle hatt noe hjemmelengsel i det hele tatt. Ville kanskje ikke tatt det som et veldig godt tegn. ;-)

    Jeg håper og tror at du vil få en ny og givende plass igjen når du kommer hjem igjen. Det tidligere livet ditt har jo mange gode erfaringer med deg, vet du. Og med den karma’n du bærer med deg så er jeg helt sikkert på at det årnær sæ ganske fort! :-)
    Så bare fortsett og nyt turnéen og få med deg alt du kan av kunnskap og opplevelser. Du vil kunne suge på de karamellene i mange, mange år etterpå. Og her snakker jeg av erfaring! Har mange gode opplevelser som jeg fortsatt har glede av. I årene som kommer vil du sikkert også dele dine opplevelser med andre og dette vil igjen gi en fornyet glede for deg nettopp av å glede andre. Slik du nå gleder hæren din med bloggposter og videoer (veldig fine forresten!).
    Hilsen fra kalde hjemtrakter…

  2. Pia writes:

    Norgeklem! Håper du får solskinn og varme i morgen!

  3. Ragnhild writes:

    Varme tanker din vei. :)

  4. Jannicke writes:

    Jeg skjønner hva du mener! Selvom man har folk rundt seg (selvom du ikke har det akkurat nå) kan det bli ensomt dersom du savner de hjemme. Har det sånn her i London. Selvom jeg er med folk på skolen og litt utenfor (altfor mye skole…) og er med hun jeg bor med og sånn, så blir det lett til at med en gang jeg er alene, føles det uendelig ut til mai. Derfor er det litt deilig for min del at det er kjeeempemye skolearbeid. Alltid mye å gjøre!

    Skulle bare ønske det var litt mer tid til å oppleve! Det er du heldig som får gjort til det fulle :D Lykke til med å prøve å utforske Trinidad litt ^^

  5. Hege writes:

    Det er nok ikkje så uvanleg å reflektere og spørje seg spørsmål/ver kritisk når ein er ute på tur slik som du er. Og det er når ein er åleine at ein byrjar å tenke, det veit eg alt om.. Og så gjer det litt godt å savna dei som er heime og :) Då veit du kor hjertet ditt høyrar heime, men du veit og at dei kjem til å ver der når du kjem heim!

    <3

  6. MARGRETEST.BLOGG.NO writes:

    Jeg håper at det ordner seg, Marie! Det er veldig synd hvis du må avslutte reisen. Varme tanker sendes til deg :-)

    Marie svarer: Neida, SÅ ille er det ikke! Jeg gir meg ikke før billetten min sier det er på tide å vende hjem :-) Tusen takk! <3

  7. Lise-Marie writes:

    Ja, så fort ting stopper opp litt og distraksjonene forsvinner får du plutselig for mye tid til å tenke på hjem og “hva skal jeg finne på etter dette?” Men sånne pauser er nok bare greit, selv om du er ute for å oppleve verden tror jeg ingen tar skade av å tenke litt på hjemme, savne litt kanskje, og gru/glede seg til hva som kommer etterpå.

    Jeg håper Trinidad får vist noen av sine bedre sider i løpet av oppholdet ditt der, jeg vet i alle fall at jeg gjerne vil tilbake til de Karbisike øyene og den så utrolig vakre naturen. Og om det blir noen “neste gang” for deg, ville jeg tatt turen til paradis: http://en.wikipedia.org/wiki/Tobago_Cays. Tenk deg å ligge med seilbåt på anker og vake i vannet, spise lunch på stranden og kose seg her! Du bør sjekke ut bilder av øygruppen også(:

  8. Luisa writes:

    Du skriver veldig fint. Dovendyret må vinne av og til, det er naturens gang. Håper oppholdet på Trinidad ikke blir så mørkt og dyster videre, altså mest med tanke på regnværet, men også at du får sett fine ting som trigget inspirasjonen og kunnskapen,mor noe må det jo være der også.

  9. Hilde writes:

    Håper du får noen fine dager i Trinidad!

  10. supermarie.net » Q&A WANDERLUST writes:

    [...] å sove både her og der, fra tiden i Forsvaret. Men ja, jeg begynner faktisk å bli litt sliten! Dette innlegget utdyper. Jeg henter nok ny energi så fort jeg kommer inn i couchsurfingen igjen, men i skrivende stund [...]

  11. Siv writes:

    Du er tøff, du. Du klarer litt til, og du klarer å returnere. Det er et hårfint skille mellom de to! Og i blant er det greit å slappe litt av, selv når man er alene på reise!

Leave a Reply