the gypsy, thought from India


ph_priv

Jeg pekte på vannflasken min, holdt den opp og hevet øyenbrynene spørrende mot sigøynermoren som holdt et lite barn på armen. Barnet kunne ikke ha bikket 2 år engang, så liten han var. De vandret hvileløst rundt i gatene for å be om penger, om hjelp til å klare seg. Jeg ventet på svar, lot hele kroppsuttrykket mitt forbli et spørsmål om hun ville ha litt vann. Hun smilte og rakte frem koppen til svar, mens de kom min vei. Barnet tok automatisk hånden frem i tiggerposisjon da de var kommet helt bort. Han var for liten til å forstå noe, men var allerede oppdratt til å be om penger fra de hvite. Bevegelsen satt i den vesle hånden like selvfølgelig som å blunke. Som når en rutinert hund automatisk gir labb så fort den hører lyden av knitrende godtepose. Et triks man skal prise seg lykkelig for å slippe å lære det bort til sitt eget barn.

Jeg tok korken av, satte åpningen mot metallkoppen hun holdt frem og delte gladelig vannet mitt med mor og barn. Jeg passet på å fylle nok til flere munnfuller, og da koppen var full smilte kvinnen. Nikket, neiet, besvarte tilbudet mitt med hele kroppen, hun også. Jeg smilte tilbake, glad for å ha gjort noens dag litt bedre. Vann er grunnleggende for alt liv.

Vi sitter i tuktuken, på vei ned den samme bakken jeg nettopp hadde gjort en god gjerning i. Romkameraten min prikker meg på skulderen. På gebrokkent tysk-engelsk forteller hun meg at kvinnen jeg nettopp hadde delt mesteparten av vannet mitt med, hadde helt det som om det var verdiløst utover den tørre bakken så fort jeg var ute av syne. Barnet hadde ikke engang fått en slurk. Deretter hadde hun gått barfot videre til neste hvite menneske for å be om mer. Eller kanskje noe annet. Det grunnleggende for alt liv var ikke godt nok for henne. Jeg kan kjenne hjertet mitt falle i bakken sammen med vannet jeg forsøkte å gi henne…

23 Responses to “the gypsy, thought from India”

  1. astrid :) writes:

    Får frysninger av måten du skriver på, du fanger øyeblikket så utrolig iform av bokstaver!
    Må være vondt og oppleve det, men igjen så blir man enda flinkere på å verdsette det hjemme :)
    Har ikke vært så flink til å kommentere i det siste, men det skal jeg bli flinkere til! Du er utrolig flink, gleder meg til å følge deg videre i 2013!

  2. Preeti writes:

    Ja, det samme har skjedd meg og da jeg var i India… Det er penger de er ute etter. Vann, klær og alt annet blir ikke sett på som noe grunnleggende for dem. Det er trist, men i India er penger alt..

  3. Therese writes:

    Det er en hard verden, penger i koppen er tydeligvis viktigere enn vann i k(r)oppen… Men man trenger jo vann, hun kunne jo drukket det opp og delt med sønnen, så hadde det vært plass til penger igjen uansett! men uff, for en skjebne uansett.

  4. Luisa writes:

    For en virkelighet. Og at en mor er så hensynsløs, det vitner bare om en ting, at elendigheten er så enorm at den har veltet de mest grunnleggende følelsene over ende, at en mor ikke slukker sitt eget barns tørste.

  5. Malin writes:

    Det er så forferdelig. Det vi hører hele tiden at de trenger, og er alt de vil ha, takker de nei til. Venninnen min var også i de fattige strøkene i Afrika, og fant fort ut at de tiggende barna ikke godtok mindre å putte i munnen enn godteri. Man blir plutselig litt usikker på hva det egentlig er man skal gjøre for å hjelpe når man hører sånt.

  6. Kristin writes:

    Skjønner ikke hvorfor kunne hun ikke bare drikke det opp?

  7. Maren writes:

    Uff.. hjerteskjærende

  8. MARGRETEST.BLOGG.NO writes:

    Det overasket meg ikke …..

  9. Elisabeth writes:

    Virkelig? Hvorfor gjorde hun det? Hun burde jo ha drukket det, og gitt til ungen! De trenger jo vannet, så dette skjønte jeg bare ikke. Jeg sjønner ikke hvordan hun tenkte..

  10. Jenta writes:

    … er det ok å si at det er tanken som teller, da?

  11. Maria writes:

    Jeg kjente at hjertet mitt bare datt når jeg leste siste del…

  12. Elisabeth writes:

    Ville sikkert bli fort kvitt det så hun kunne tigge penger oppi der istedenfor. Synd, men sant.

  13. Vanessa writes:

    Herregud, det er da man skjønner hva slikt kan gjøre med en.. Du gjør ihvertfall en god handling, så det er ikke du som gjorde noe galt, men følelsen kan jeg kjenne igjen.. Du får bare fortsette å gjøre gode handlinger, det vil lønne seg tilslutt.

  14. Jannicke writes:

    Så forferdelig. Har ikke ord en gang.

  15. Vilde writes:

    Uff, noe så trist!

  16. Signe writes:

    Hæ?!

  17. christina writes:

    Tror barna i India lærer å tigge før de kan gå faktisk. Da jeg var der så jeg en liten jente som såvidt kunne gå, hun gikk sammen med broren sin å ville ha penger. Så ut som hun aldri hadde gjort noe annet stakkar. Moren satt da noen meter bortenfor å fulgte med barna sine. Det er vel slik de får mest penger, for hvem kan motstå et så lite barn som tigger om penger med dådyrblikk? Når hun tømmer ut vannet du ga henne, det får meg til å tenke om hun virkelig er så fattig… Kan ikke skjønne at man ikke setter pris på vann, eller i det minste gir det til barnet sitt, dersom man ikke har tilgang på rent vann til daglig….

  18. Pål writes:

    En sterk opplevelse sterkt beskrevet. Dette er så brutalt ærlig og direkte beskrevet at jeg kjenner fortvilelsen selv. Spørsmålene som melder seg begynner alle med “Hvorfor”. Jeg tror svarene ligger ganske dypt…

    Du berører meg med din penn igjen, Marie, og derfor gjentar jeg det jeg har sagt en gang før; Skriver du en bok så kjøper jeg den tvert!

  19. Camilla writes:

    Så det er sant, no good deed goes unpunished. Jeg synes det er trist det du beskriver, at verden har blitt slik. Hva har skjedd med høfligheten, eller rett og slett takknemlighet?

  20. Nora writes:

    Det var veldig snilt å dele vannet ditt, selvom moren helte det ut. I bunn og grunn er det tanken som teller, og du gjorde en god gjerning :-)

  21. Neda writes:

    Å. Nei..

  22. Marthine writes:

    For et stemningsbilde!! til og med en KU i gata!!

  23. Siv writes:

    Åh. Det knekker hjertet, det. Så meningsløst. Så hjerteløst!

Leave a Reply