ph_priv. My travels so far. Three pics from South Africa, India and China.
Minst én gang om dagen har jeg måttet ta meg selv i nakkeskinnet de siste månedene, virkelig konsentrere meg og TENKE SAKTE, MED STORE BOKSTAVER OG LANGE MELLOMROM: «NÅ ER DU HER, MARIE.» For det er jeg, og det er ufattelig vanskelig å ta innover seg! Dere aner ikke engang. Ikke jeg heller, så jeg må spørre meg selv; hvorfor er det sånn? Jeg puster inn indisk luft, får kinesisk gatemat gjennom fordøyelsessystemet og føler pelsen til et afrikansk dyr i hendene mine – hva mer er det som må til for at jeg skal kunne tro på min egen tilværelse? Det er som om jeg har en mental sperre. Som om det går HIT - men ikke lenger. Det føles som om jeg er ute av stand til å stole på virkeligheten rundt meg, hverdagene mine, jeg klarer ikke nyte det skikkelig, ingenting slipper gjennom. Jeg er her – men jeg er ikke her. Det er så vanskelig å forklare, enda vanskeligere å føle.
Jeg venter fremdeles på den magiske bølgen, hvor inntrykkene fra alt jeg har sett, gjort, smakt og opplevd hittil bare skal skylle innover meg. Den bølgen som river meg ut av hengslene, drar med seg hele følelsesspekteret mitt og setter meg fullstendig ut av balanse. Å reise verden rundt som dette her skal være overveldende, hver eneste dag, hvorfor er det ikke det? Hvorfor klarer jeg ikke å koble alt jeg ser til min egen virkelighet, og hvorfor er det så vanskelig å sette ordentlig pris på alt sammen? Hvorfor lever jeg livet fullt ut, mens jeg følelsesmessig sitter på sidebenken? «Fordi noe er alvorlig galt med deg, Marie.»
Eller kanskje det bare er fordi vi er oppdratt sånn. Vi lærer på skolen som små at verden er uendelig stor, at det å befinne seg på andre siden av jordkloden er så fjernt og anderledes, så når vi endelig vokser opp og reiser dit fungerer mentaliteten vår fremdeles sånn. Fysisk er du kanskje i Kina, men mentalt er du fremdeles i pensumet fra 3. klasse. Det er en fase det er vanskelig å bryte ut av. Eller kanskje det bare er en barnslig og tom teori, kanskje det heller kan kalles selvforsvar. At inntrykkene er for store, for mange og kommer på altfor kort tid, kanskje hjernen min slumrer i et forsvar mot å bli gal. For etter å ha levd slavisk etter norsk normal i 20 år, er det klart at det er forandring og en prosess å klare å se seg selv i de surreale settingene jeg har vært i de siste årene. Jeg kan fremdeles ikke forstå at jeg har designet et F-16 jagerfly.
Jeg tenker at jeg bare må gi meg selv litt tid. Reise videre, leve, gjøre drømmen til virkelighet – og understreke denne virkeligheten, som er så himla vanskelig å forstå, ved å ta tusenvis av bilder, og skrive enda flere ord. Så kanskje jeg klarer å ta meg selv igjen en dag, kanskje kommer bølgen og kanskje jeg endelig kan forsone meg med at jeg faktisk var der. For jeg er jo her. «NÅ ER DU HER, MARIE.»
Once a day I’ve to pick myself up and tell me, IN CAPS LOCK; «YOU ARE HERE, MARIE.» ‘Cause I am, and that is so hard to understand! You have no idea. And neither have I, so I have to ask myself: WHY is it like this? I’m breathing indian air, eat chinese food and feel the fur from an african animal in my hands – what else do I need to finally believe in my own existence? It’s like I have a mental locker. It comes to THIS POINT – but no further. It feels like I’m unable to trust the reality I’m in, my days, I struggle to enjoy everything ’cause it just feels too surreal. Nothing gets through to me. I’m here, but I’m not. It’s hard to explain, even harder to feel.
I’m still waiting for this magical wave to wash over me. With all the impressions, all I’ve seen, done, tasted and felt. The wave that knocks me out, out of balance and drowns me in all of my feelings, the whole specter. To be a wordtraveller should be overwhelming, every single day – why isn’t it? Why can’t I just accept that this is my life now, this is my reality, why do I find it so hard to believe in my own life? I’m living my life fully, but emotinal – I’m on the bench. Something is wrong with me. Or maybe this is just the way we were raised. You learn in school that the world is SO big, to be on the other side of the Earth is just so different and far away. So, when we grow up and suddenly are able to go there – our minds are still in that school-book. Or maybe it’s just self-defence. Maybe it’s my body’s way to protect me from going crazy. ‘Cause it can’t be healthy to see and do so many crazy things after living like a normal Norwegian girl for 20 years. I still can’t believe I’ve designet a F-16 fighter.
I guess I just have to give myself some time to take everything in. Travel, live, make my dreams come true – and keep this truth by taking photos and write about it. Then MAYBE, one day, I’ll catch myself and finally realize that I actually was there. Because I am! «YOU ARE HERE, MARIE.»
Får håpe det synker inn! Jeg vet hvordan det er :-) God tur videre!
Hei Marie!
nå er det plutselig veldig lenge siden jeg har vært innom her! Har tenkt at “der har jeg så mye jeg ikke har lest, så må vente til jeg har god tid”. Nå har jeg sett gjennom innlegg etter innlegg fra de siste ukene, og bare WOW! Så heldig du er, det ser helt fantastisk ut. Sist jeg var innom deg var du i Cape Town, så det er visst noen uker siden… Og jeg ble skikkelig glad av å lese nå! Det skal du ha :) Du får ha en kjempegod tur videre! Klem fra Therese :)
Å Marie, dette innlegget har eg venta på!(: Eg veit så inderleg godt korleis det er; eg reiste rundt jorda i nesten 6mnd (kom heim i juni), og eg hadde nett same kjensla på same tidspunkt i reisa. “Eg er jo her, endeleg! Kvar er den livsnytingskjensla eg har venta på og lengta etter?”. Men det er faktisk først no, lenge etter at eg har kome heim, at eg kjenner kor mykje reisa verkeleg har gjort med meg, det er først no eg får dei overveldande kjenslene, og dei kjem oftare og oftare og er med på å endra meg som person.
Det er vanvittig mange inntrykk å fordøye når ein reiser på den måten (eg tipper du stadig vender tilbake til Sør-Afrika i tankane, sant?), og eg har holdt pusten når eg har lese om kor fort de har rasa gjennom india og kina. Me gjorde det same i mange av landa me vitja, og då får ein liksom ikkje ro på seg til å fordøye det ein har sett/opplevd/tenkt/følt. Eg trur det kan vere der “problemet” ligg.
Så fine du, hugs å puste. Ta deg tid til å tenke. Skrive. Se gjenom bildene dine, og ikkje slit deg ut. Det er ikkje vits i å oppleve dersom ein ikkje har tid til å ta til seg det ein opplever, om du skjønar? Og det er ikkje mogleg å ha den kjensla me snakkar om heile, heile tida, det veit du jo, så nyt han når han kjem og ikkje stress når han ikkje er der.
DU SKRIVER SÅ VAKKERT!
Hei Marie!
Årh, jeg får skikkelig lyst til å droppe eksamene og reise i stedet!
Gjorde nettopp det i 2 år da.. NYT det! Du kommer til å lengte tilbake ;)
Du aner ikke hvor heldig du her, mange har samme drøm som deg, men ikke alle får oppleve å reise og oppleve hele verden. Jeg tror nok at det synker inn når du har satt deg ned i godstolen hjemme :-)
Kanskje det er vanskelig å skjønne det er ekte fordi du ikke har noen du deler alle opplevelsene med..?
Jeg skjønner hva du mener! Det går opp for en etterhvert. Om du ikke helt klarer å ta inn alt akkurat når det skjer, er det bare fordi det går fort og er litt overveldende. Du har alltid bildene og bloggen å se tilbake på, og det at du er bevisst på denne måten, betyr at du er tilstede i øyeblikket. Det er bra! God tur videre!
Skjønner akkurat kva du meiner! Det er så uverkeleg, liksom. Plutseleg befinn du deg ein heilt annan plass enn heime, men likevel føler du ikkje at du er der. Var til Skotland i haustferien med familien, ein tur med heile familien på veldig lenge. Eg hadde gleda meg veldig i over eit år, og særleg dei siste vekene før reisa, gjekk eg rundt og tenkte “eg gledar meg til me skal til skotland” 24/7, skreiv det i skulebøkene, klarte ikkje å konsentrere meg, smilte heile tida. Turen var fantastisk, og eg saknar Skotland. Tok mykje bilder, men likevel var det så uverkeleg og rart, og i tillegg gjekk det så himla fort…
Du er forresten dødstøff! Følger med på reisa di, sjekkar bloggen fleire gonger per dag :) Diggar deg! Ein gong etter vidaregåande skal eg ut på laang reise rundt omkring. Verda er jau der! Alle landa, byane, kulturane, menneska. Skal me liksom leve eit heilt liv utan å oppleve Den kinesiske muren, hollywood-skiltet, madison square garden eller alpane? Livet er til for å leve! Over og ut.
Ser ut som du har det veldig bra!! Moro å følge med, drømmer meg bort gjennom bloggen din!
Ååååh, du er best. Dette innlegget her var sårt etterlengtet.
Var i USA i et helt år, men det gikk aldri opp for meg. Det slo meg ikke. Ikke engang da jeg var i NYC, og alle andre jentene løp løpsk rundt meg. De var helt i 100… Mens for meg? Stod og fortalte meg selv “Du er jo her!! I NYC!!”, men neida.
Reiste til London. Ok, så er jeg her. “Du ER her!! I LONDON!”. Tok det aldr innover meg.
Var i Tsjekkia. “Tenk at du er i Tsjekkia! Du ER I TSJEKKIA”.
Var i Hellas. Og det var akkurat det samme.
Jeg HATER denne følelsen. Spesielt når ingen av de rundt meg går med den samme. På en måte er det så uvirkelig at det ikke slår meg? Vet ikke.. jeg bare FØLER det ikke. Og det er så fælt! Vil så gjerne ha den reiseGLEDEN..
Hvor er det bare spennende! Gid det var mig :)
Det ER jo sykt. Helt sinnsykt. Åh. LIVET
Så vakkert :)
dude, you have lived it!!!! ive lived part of it with you and it has been awesome. that is all :D gutted that your not going to be with us in austrailia but we will keep in touch and maybe from our photos you will want to come to austrailia :D x