January 26th, 2013

and when I’m not alone anymore, I’ll be feeling more lonley than before


ph_priv India, Pushkar

«’Va’kke det dyrt?’ var liksom alt de spurte om. ‘Hvor mye betalte du for det da?’, også ut av så mye som jeg hadde opplevd!» Han fnyste og ristet vantro på hodet. Han ville jeg skulle være forberedt. Jeg skjønte fnyset hans, her kommer’n hjem med en hel skattekiste full av historier som ingen gidder å høre på, men jeg skjønner også spørsmålene deres. For økonomien rundt en slik reise er alt de der hjemme klarer å forholde seg til. Opplevelsene, inntrykkene jeg kommer til å sitte igjen med, lærdommene og erfaringene er utenfor hva de evner å relatere seg til – så de dropper kanskje enkelt og greit å spørre om det. Jeg skjønner jo det. Hvorfor skal jeg begynne å spørre om antall sylindere på en bil, for eksempel, når alt jeg egentlig forstår meg på er prisen han måtte gi for transportmiddelet?

Det kommer til å føles ut som en drøm. Og drømmer er noe man bærer på alene. Du kan alltids prøve å forklare hva underbevisstheten tok deg med på mens du sov til noen, men de vil aldri forstå helt, og det er ingenting du kan si som hjelper de på vei heller. For alt skjedde i ditt eget hode, og der forblir det også – trygt bevart mellom tankene dine.

Det kommer til å føles ut som en bok bare jeg i hele verden har lest. En helt fantastisk bok, hvor jeg har møtt på de utroligste karakterene, lest de mest vidunderligste skildringer. Men når jeg prøver å gjenfortelle, får jeg det aldri til. Jeg overser alltid noe, glemmer en viktig detalj, blander sammen kapitlene. Det blir bare hakkete, og rart.

Det kommer til å føles ut som jeg presenterer en eventyrverden. Hvor karakterer som Benjamin, Mike & Joe, Juan fra Guam og Zuki og vennene hans i Afrika bare er oppspinn. Fjerne navn og personbeskrivelser lytterne mine ikke klarer å sette ansikter til. Steder jeg beskriver, som Den kinesiske mur forblir en mur, med et animert bilde av meg som går på den. Marie på fin mur. De kommer ikke til å få med seg detaljer som den friske brisen, hvilket strev det var å komme opp de siste trinnene, hvilken majestetisk krans de kinesiske fjellene bandt rundt meg, og hvordan beina fløt som gelé på vei ned igjen. Utslitt.

Det kommer til å være sånn for alltid. Når jeg i fremtiden kjenner behovet for å flykte tilbake til reisen i tankene mine, kommer jeg til å finne meg selv alene på en kafé. Sittende og røre fraværende i en kopp med kakao, mens tankene er på vei dit jeg selv var et år i forveien. Med friskt mot, en eventyrlyst som ikke kan måles i noen enhet og med et eventyr, som senere vil vise seg å være totalt ubeskrivelig, foran meg. Jeg kommer til å sitte der og smile for meg selv, kjenne minnene være mer effektive enn kakaoen når det kommer til innvendig varme, og spille forestillingen om og om og om igjen…. For meg selv.

Det skal bli godt å komme hjem. Jeg gleder meg til å dra de inn i bildene mine, filmene og fortellinger fra reisen min, men gruer meg til å innse hvor alene jeg faktisk har vært her ute, at jeg egentlig ikke har noen å dele alt sammen med. Noengang. I øyeblikkene her ute gjør det ingenting, jeg deler det jo med karakterene fra eventyrverden min. Men hjemme har jeg ingen å le av alt som skjedde der ute med. For de var ikke der. Noen små velmente glimt på et sølveple forandrer ikke det.

Some words about coming home after a journey like this. About how alone I’ll feel, when I realize how alone I’ve been all along out here in the world. I can try to tell my stories, show them my pictures, my videos but they weren’t there. Not a single file on my Macbook can change that.

13 Comments »

  1. Du kommer virkelig til å treasure (i mangel av bedre norsk ord) denne opplevelsen og alt du har fått være med på, resten av ditt liv! Og spesielt at det er DIN opplevelse, og det er ingen som noen gang kan ta fra deg det du har gjort og sett(:

    Comment by Lise-Marie — 26/01/2013 @ 09:39
  2. <3

    Comment by Jannicke — 26/01/2013 @ 10:20
  3. <3

    Comment by Inger - Wales 2012/13 — 26/01/2013 @ 10:20
  4. Du er så flink å skrive! Jeg gleder meg til du kommer hjem (haha, selv om jeg ikke kjenner deg..), og at alt får sunket litt inn, hvis det noen gang gjør det, for da vet jeg at de fineste historiene popper frem på skjermen foran meg. Kos deg masse den siste tiden som “lonesome traveller”, bare sug inntrykkene inn!

    Comment by Vivian — 26/01/2013 @ 10:39
  5. Å, jeg vet så godt hva du mener! Herlighet, familien og vennene mine vet jo bare en brøkdel av hva jeg har opplevd!
    Men det er nydelig å tenke tilbake på reisene og tiden da jeg fløt rundt på egenhånd.
    Kos deg i Brasil!

    Comment by Vivian — 26/01/2013 @ 11:02
  6. skriv en bok. VÆR SÅ SNILL!!! jeg vil med STOR glede være med på å lese og forestille meg eventyrene dine. du skriver helt fantastisk, jeg sluker hvert eneste ord og bilde og bare sitter igjen og vil ha mer og mer. du burde skrive en bok!! kanskje det ville hjelpe?

    Comment by anja — 26/01/2013 @ 15:46
  7. The beauty in your words. Kanskje det er bra å ha noen så vakre minner som bare DU har, så har alle andre noe å være veldig misunnelige på.

    Comment by Lina — 26/01/2013 @ 16:31
  8. Dette var en veldig fin tekst. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, også. Det er jo verden man opplever – for stor og rik og nyansert og utrolig til å beskrive det med ord, og har man én setning til rådighet kan man omtrent bare glemme det. Det er klart det er litt ensomt å være den eneste som vet akkurat hvordan det var, men det er verdt det. Hadde jeg levd i en annen tid skulle min rolle vært landsbyens historieforteller, hun som har reist og reist og ingen riktig kjenner historien til, bare at hun har opplevd de utroligste ting og kan gi dem hun snakker med en kort virkelighetsflukt – eller et nytt syn på livet.

    Jeg digger digger bloggen din, Supermarie!
    -Randi

    Comment by Randi — 27/01/2013 @ 05:54
  9. så bra skrevet! og jeg kjenner meg igjen her, jeg reiste 2,5 måned alene i høst og det er jo ingen hjemme som helt skjønner hva du har sett og opplevd. men jeg ser på det som noe veldig fint og spesielt jeg selv kan mimre tilbake og huske med et stort smil. det er jo like ekte selv om du kanskje ikke har en partner in crime med deg.

    :)

    Comment by Miriam — 27/01/2013 @ 07:45
  10. Jeg føler AKKURAT det samme.

    Comment by Aurora — 27/01/2013 @ 14:53
  11. den følelsen kjenner jeg også. det kjennes litt ut som en skatt man bærer i seg, som man ikke får til å dele med noen uansett hvor hardt man prøver. det er den eneste grunnen til at jeg kan finne på å angre på at jeg ikke tok med meg noen på min store reisen, men igjen, da hadde jeg aldri funnet så mange skatter som jeg gjorde på veien!

    Comment by vanja — 27/01/2013 @ 17:49
  12. Så utrolig bra skrevet! :)

    Comment by Marine Grorud — 27/01/2013 @ 17:49
  13. Jeg skjønner godt hva du mener, selv om jeg ikke selv har vært på verdensreise. Det er sånne små opplevelser, der man har opplevd det samme (når man kommer hjem og ingen skjønner det). <3

    Comment by Siv — 29/01/2013 @ 13:59

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment