October 26th, 2012

det var en gang en liten fågel

Du satt henne kanskje fri, med et nølende håp om at hun skulle fly sin vei.
Men du satt henne fri med brukket vinge, så hvordan hun klarte å flakse vet jeg ikke.
Hun vet ikke selv.

Å spre vingene når den ene er brukket gir uansett en smerte så sterk at det ikke er verdt forsøket på å sveve.
En slik frihet i smerte er en frihet hun hadde klart seg bedre uten.
Hun husket ikke engang hvorfor hun forsøkte, eller hva som hadde oppmuntret henne til å gjøre det.
Hun husket ingenting, når hun kom til seg selv igjen, annet enn at vingen var brukket og at noen hadde fått henne til å prøve å fly.

Hun våknet i mørket, skjelven og redd, tok seg til vingen og ønsket at du kunne være der og lappe henne sammen igjen.
Men hun måtte klare seg selv.

For du hadde satt henne fri, med et nølende håp om at hun skulle fly sin vei.
Med brukket vinge.

7 Comments »

  1. Skriveegenskapene dine, Marie, altså.

    Comment by Siv — 26/10/2012 @ 18:58
  2. Har aldri fått denne følelsen når jeg leser en tekst. Den traff dypt. Elsker slike tekster. En tåre ble felt, faktisk

    Comment by Kristina — 26/10/2012 @ 19:45
  3. <3

    Comment by Camilla — 26/10/2012 @ 21:15
  4. Denne traff.. Flink du er.

    Comment by Elisejb — 26/10/2012 @ 22:17
  5. jeg er speechless, du er så utrolig flink. Traff meg mitt i hjertet

    Comment by Heidi — 26/10/2012 @ 23:19
  6. Tusen takk for at du skrev om å støtte WWF. Jeg skal bli en stolt WWF-fadder så snart pengene strekker til, og i år kommer julegavene til å bli kjøpt inn på nettsiden deres.

    Comment by Vero — 26/10/2012 @ 23:51
  7. Har lest bloggen din i flere år, men har desverre glømt ut å lese på en stund. Har nå lest eldre innlegg og fant dette fine. Det var helt utrolig nydelig skrevet. Du e flink Marie!

    Comment by Maria Bakken — 12/12/2013 @ 18:07

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment