#17 det skulle være mitt livs eventyr

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

USA.
Et helt jævla år.

Vi visste det begge to. Vi visste at det skulle skje. Allikevel, naive som vi var, ble vi sammen. Du og jeg. Jeg og du. Det var jo så lenge igjen. 9 måneder var god tid på å være sammen før jeg skulle flytte. Du spurte av og til hva i helvete du skulle gjøre når jeg reiste. Men jeg dyttet det under teppet og ville ikke snakke om det. Det var så lenge til, og det var ikke vits å snakke om det før avreisedatoen nærmet seg.

Men så begynte du å tenke mer og mer på det. Jo mer tid vi tilbrakte sammen, jo gladere ble du i meg. Og jo hardere ble det når jeg skulle reise. Du var så redd for at hjertet ditt skulle bli knust. Pysete var du! Var jeg ikke verdt det? Var jeg ikke verdt smerten? Kunne du ikke skjønne at det var like vondt for meg? At jeg allerede var for glad i deg?

Så slo du opp med meg. Tre måneder før avreise. Tre måneder der vi kunne vært sammen. Du og jeg. Jeg og du. Vi skulle være venner. Besøke hverandre av og til. Snakke til hverandre på fjesboka, så vi ikke mistet kontakten. Så skulle vi prøve på nytt når jeg kom tilbake. Jeg gråt. Jeg var utrøstelig. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Du hadde allerede bestemt deg.

Dagene gikk. Jeg så fjeset ditt på venstre side av faceooken lyse grønt. Men du snakket ikke til meg. Ikke i det hele tatt. Skulle ikke vi være venner? Skulle vi virkelig miste kontakten allerede før jeg hadde reist? Brydde du deg ikke om meg? Var ikke du lei deg?

Ukene gikk som år. Etter en måned hadde vi enda ikke hatt en lengre samtale. Og vi som brukte å snakke sammen i timesvis, hver dag! Jeg kjedet meg hjemme. Satt på facebook og ventet på at du skulle snakke til meg. Hørte på deppemusikken min 24/7, og ville egentlig bare sove. Sove resten av livet. Jeg gråt meg i søvn mange ganger. Jeg gråt for hver minste ting som minnet om deg.

Jeg har kommet til det stadiet der jeg egentlig er litt sint på deg. Sint for at du ikke ville utnytte tiden du hadde sammen med meg. Sint fordi du ikke snakker til meg. Sint fordi du får meg til å føle det slik. Hvorfor skal vi vente 13 måneder på noe som kanskje ikke skjer, når vi egentlig kunne vært sammen? Hva om vi ikke finner tilbake til hverandre når jeg kommer hjem? Hva om du finner en annen mens jeg er borte? Hva var vitsen med all denne ventinga da?

Du ødelegger litt det fantastiske året jeg skal ha. Du kommer sikkert til å bli fort glemt i alt det “nye”, men akkurat nå gleder jeg meg mer til å få det overstått, enn til å faktisk reise. Det er ikke slik jeg skal føle det. Jeg skal glede meg så mye at jeg tripper på tærne og ikke klarer å sitte i ro. Men her sitter jeg med deppemusikken min, med et stort hull i hjertet og en enda større lengsel.

Jeg klarer ikke gi slipp. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at vi skal bli sammen igjen.

USA.
Et helt jævla år.
Uten deg.

(ikke få deg kjæreste før et utvekslingsår. Det er dødsdømt og smertefullt)

Skrevet av Anonym

6 Responses to “#17 det skulle være mitt livs eventyr”

  1. ingrid writes:

    vet ikke hva jeg skal skrive, men føler jeg vil skrive noe. dette var vondt, fint skrevet, og stikker litt i hjertet mitt nå som jeg er ferdig med å lese, og du ikke er begynt med utvekslingsåret ditt enda. det kommer til å ordne seg!

  2. lisa writes:

    Jeg mistet også en da jeg dro på utveksling. Vi prøvde da jeg kom hjem igjen, men det var ikke det samme.

  3. Aurora writes:

    Vel altså, jeg fant meg kjæreste rett før utvekslingsåret mitt, ja rett før. Én måned før faktisk. Men jeg tror det er opp til hver enkelt, for min kar er vanvittig tålmodig, og veldig flink kjæreste til tross for en avstand på 12 000 km.Veldig synd å lese dette, utvekslingsår skal være din livs opplevelse som ikke en kar skal kunne ødelegge!

  4. Linn-Elisabeth Halvorsen writes:

    Hva skal man skrive til noe så vakkert, men så smertefullt?
    Hold ut, kjære deg, nyt året som best du kan, gråt så mye du bare orker, men sørg da for at du ikke gråter over den samme grunnen igjen senere! Dette er DITT år! Du skal gjøre det aller beste ut av det, nemlig! Og tenk! Kanskje du finner en som kommer med limpistol for å reparere ditt knuste hjerte?
    <3

  5. Maria writes:

    Det var utrolig vondt å lese… Du skriver så utrolig bra, så nydelig. Det vil jeg bare si!

    Vet ikke hva annet jeg kan skrive, vil så gjerne trøste deg. For ingen bør ha det vondt.
    Klem.

  6. Camilla writes:

    :(

Leave a Reply