September 20th, 2012

#19 cold as ice

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Skjønner ikke. Hvorfor ble du plutselig helt uinteressert i meg? Det kom så brått. Vi hadde vært igjennom så mye, du og jeg. Jeg trodde ikke det var så lett for deg å bare la meg gå. Bare sitte der, ikke svare når jeg prøvde å holde hånda di. Som jeg alltid gjør, du svarer alltid. Ikke nå. Jeg blir helt tom inni meg av at du plutselig ikke forstår hva du gjør. Plutselig. Så brått. Du prøvde ikke engang, du. Du så jeg prøvde, du ga opp. Du var feig. Du ga oss opp. Så lett. Betydde jeg ingenting for deg? Jeg spør hva som skjer. Vi har tydeligvis mistet gnisten. I løpet av en dag har du plutselig ingen interesse for meg. Du prøver ikke engang. Jeg sier til deg at det er sikkert bare en periode, og vi må jo jobbe for oss, snakke ut. Ikke gi opp. Du nikker. Virker ut som om du faktisk skjønner at det er ned- og oppturer i et forhold.

Vi legger oss i senga. Jeg stirrer opp i taket. Hater at du ikke legger deg inntil meg, eller tar hånda mi som du alltid pleier. Tårene renner stille. Jeg vet at du gir opp, jeg hater det. Skjønner ikke hvorfor. Trodde ikke du ville gi meg opp så lett. Jeg begynner å snakke. Føler at jeg aldri kommer til å få sjansen og fortelle han det en annen gang, siste sjanse, jeg vil at du skal vite, selv om det ikke nødvendigvis gjør noe for deg. Forteller han hva jeg føler, forteller han det jeg alltid har slitt med å snakke om, han vet at jeg er deprimert, har hatt det hardt, jeg snakker om det. Har snakket om det før, men ikke på denne måten.

Du sier at det er bare å tenke positivt, jeg svarer at det ikke alltid er like lett. Det er vanskelig for meg. Vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. Du orker ikke tanken på at folk skal ha det fælt, som i at du ikke orker å være med dem. Grunnen er for du er i en slik fin periode i livet. Jeg trodde jo du ville være sammen med meg, da må du vite både de svake og sterke sidene mine. Du spør meg hva jeg vil at du skal si. Jeg vil at du skal si det du mener. Det du føler. Du sier ingenting, ligger der vekk fra meg. Jeg sovner. Våkner at du ligger ved meg, stryker meg, kysser meg. Jeg later som jeg sover. Vil ikke at du skal gå. Ikke forlat meg. Du flytter deg. Våkner igjen at du gjør det samme. Tenker kanskje du ikke har gitt oss helt opp.

Neste dag sitter vi der, du ignorerer mine forsøk. Ber deg vær så snill å holde meg, du gjør det og spør hvorfor jeg driver å piner meg selv. Jeg piner ikke meg selv. Du piner meg ved å gi meg tusenvis av miksa signaler. Du gir meg tingene mine. Gir meg den ene tingen jeg alltid hadde hos deg, den tingen du sa var begynnelsen på alt det jeg kunne ha hos deg. Jeg spør om dette er slutten, ja det er det. Du kunne ikke si det. Du måtte få meg til å spørre.

Du er feig. Jeg fortjener bedre. Selv om det svir, det svir så fælt i hjertet mitt. Du har alltid hatt hjertet mitt, du er min store kjærlighet. Du ga oss opp. Du sa du elsket meg, du sa du alltid ville være sammen med meg. Du ringte meg; bare for å si du savnet meg. Likevel så ga du oss opp så fort. Jeg håper du angrer, men du vil aldri ha meg igjen! (Selv om jeg egentlig vil være med deg for alltid. Jeg elsker deg…) Hvorfor du slo opp? Jeg likte deg mer enn det du likte meg. Du savnet meg bare når du ikke hadde så mye å gjøre. Nå har du skole og arbeid, du vil overleve da. Fint å være 17, fri og frank, sa du. Det føltes mer ut som om du prøvde å overbevise deg selv, prøvde å overbevise deg om at det går fint, det går over. Likte du meg noen gang? Hvorfor sløste du bort 5 år av livet ditt med meg?

Det går over… håper jeg. Du var så lite real på slutten. Det smerter meg, får meg til å tro det har skjedd noe. Eller så bare skylder jeg på noe annet. Vil at det skal være en ordentlig grunn for at du slo opp. Det var så brått. Så feigt…

Men neida! Vi skulle fortsatt være venner. Hvorfor prøver du da å fjerne alle spor av meg? Blandt annet, jeg kommenterte bildene dine på face, nå har du fjernet det jeg skrev. Det burde i så fall vært jeg som fjernet det, siden DU slo opp med meg. Greit nok, fjern meg. Gjør hva du vil. Nå er det slutt.
Du likte meg vel aldri du? Takk for alt.

Skrevet av anonym

6 Comments »

  1. Smerter meg å si det, men har selv vært den som slo opp. På denne måten. Det er trist det også. Trist å være den personen som gir opp. Men noen ganger nødvendig. Dessverre.
    Får tårer i øynene av å lese saken fra denne siden.. <3

    Comment by Elise — 20/09/2012 @ 12:48
  2. Sitter med tårer i øynene… <3

    Comment by Linn-Elisabeth Halvorsen — 20/09/2012 @ 18:48
  3. Æsj, så trist!:-( Kjenner meg veldig igjen i den saken ja. Jeg kan trøste deg med at det går over, du kommer til å få det bedre med en annen. Du fortjener mye bedre, selv om det gjør vondt. . Jeg har gått igjennom nøyaktig det samme som deg, og akkurat nå er jeg på tur til å komme over det. Så jeg vil ønske deg masse lykke til i fremtiden ;-)

    Comment by Margrete — 20/09/2012 @ 21:22
  4. Så leit å lese. Jeg blir trist av å lese dette, jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det.. :/ lykke til videre <3

    Comment by Aiselsyne — 21/09/2012 @ 14:54
  5. Det her er AKKURAT som å lese om meg og eksen, og jeg var i samme situasjon som deg. Helt forferdelig. Men det ordner seg for snille jenter, og jeg har nå verdens beste kjæreste som jeg aldri hadde møtt om jeg ikke turte å hive meg ut på kjærlighets-bølgen igjen <3

    Comment by jeanette — 22/09/2012 @ 14:41
  6. Har det slik akkurat nå. Det er tungt, det er feigt. Og ord kan egentlig ikke beskrive den følelsen jeg hadde da, og nå når det hadde skjedd. Jeg håper smertene går over litt etter litt. For å miste deg nå er faktisk det tyngste jeg har gått gjennom. Så å miste deg litt etter litt, gjør det lettere å forstå realiteten i livet. At dette virkelig er sant..

    Comment by Ann-Michelle — 03/10/2012 @ 19:17

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment