#22 er det kjærlighet, eller er jeg bare redd?

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Det er to følelser som er vanskelig å skille.
Jeg klarer i allefall ikke å skille dem.

Han har vært i livet mitt i tre år, den gangen jeg ble med han hjem,
flytta jeg inn. Vi var sammen i tre år, vi hadde det fint.. for det meste.
Vårt største problem; vi var fra ulike verdener, hadde ulike
prioriteringer, ulike liv…
Vi møttes på halvveien. De gangene vi ikke hadde andre planer,
det var slik det ble.
Det var en grei ordning tenkte jeg først, jeg får gjøre det jeg liker,
og han det han liker.
Men vi hadde en å krype til sengs og føle seg trygg med om kvelden!
Perfekt ikke sant…?

Men jeg savnet noe, det var noe som manglet, men ønsket om at den
følelsen bare skulle gå over var større.
Jeg overså den…
Han overså den..
Til slutt måtte vi gjøre noe. Det ble slutt.

Men vi fortsatte å møtes, hver gang lysten ikke klarte å holdes i sjakk.
Vi møttes, gjorde de tingene som fungerte best i vårt forhold. Dermed
uteble all verbal kommunikasjon…
Jeg lå igjen etterpå med den ekle følelsen av skyld, følelsen av at
dette kanske ikke var riktig måte å gjøre det på.
Hvis vi skal prøve på nytt må vi endre noe, vi kan ikke bare fortsette
der vi var. Men det er jo den letteste utveien..?
Det føles jo så bra, der og da.

Vil jeg tilbake? Har jeg tro på at dette vil ordne seg?
Eller er jeg bare redd for å være alene, eller kanskje avhengig av å
ha noen der når jeg skal legge meg om kvelden?
Er jeg redd for å føle meg ensom?

Dette gikk opp for meg her en dag.
Jeg fikk melding fra en bekjent, vi har møttes et par ganger for noen
år siden på fest, og han pleier å handle hos meg av og til.
Etter den meldingen, har vi tekstet nå og da.
Jeg merker at min avhengighet til min eks (eller hva vi nå er) minsker litt.
Plutselig var det ikke så ille å være alene i leiligheten lenger.
Jeg får den type oppmerksomhet som jeg så lenge har savnet.
Følelsen av å ikke bare være noe som er tilgjengelig når det er behov for det.

Skal jeg da gå tilbake å kjempe for noe, som jeg ikke trenger å kjempe
for andre plasser?
Eller skal jeg finne noen der det kommer naturlig, der det ikke blir
en kampsak…?

Er jeg virkelig så glad i min eks, eller er jeg bare redd for å være alene?
Et spørsmål som er vanskelig å finne svaret på.

Takk for at jeg fikk bruke din kjøttkvern!
Mvh
A

2 Responses to “#22 er det kjærlighet, eller er jeg bare redd?”

  1. elise writes:

    Åh som jeg kjenner meg igjen. Det er så sykt vanskelig. Jeg fant ut etter tre år at jeg bare var redd for å vere alene. Skkønte heldigvis til slutt at jeg ikke trengte å vere redd for det:-) man må ta de valgene som gjør en lykkelig, følge sitt eget hjerte. det skulle jeg gjort så mye tidligere..

  2. Margrete writes:

    Kjenner meg veldig godt igjen! Og jeg har gått videre, lykken kan jeg finne hos en annen, å den kan også bli større enn den var hos eksen? Jeg angrer iværtfall ikke ;-) Lykke til!

Leave a Reply