“Start: Nåværende plassering
Slutt: St hanshaugen”
“Laster inn…”
43 minutter, talte eplekartet* mitt for meg, og klokken dro seg mot midnatt.
«Se godt på hva jeg har på meg a, tilfelle jeg blir etterlyst», sa jeg litt flåsete før jeg lot varmen fra kinnet mitt sette punktum etter en hyggelig kveld, og gikk alene i retning seng. Jeg åpnet bSafe** og lot meg provosere av det jeg nettopp hadde gjort. Hvorfor i all verden føler jeg at jeg må gå hjem i skarp beredskap?
41 minutter igjen, mørket ble fullstendig og stegene ble stadig sintere. Fy faen, så provoserende. Sint for at jeg ikke følte meg trygg der jeg gikk. Sint for at jeg ikke kunne gå hjem i ro og mak og konsentrere meg fullt og helt om eplekartet mitt og hvilken vei jeg skulle gå, uten å måtte flekke opp den lilla layouten med sin store, røde “SOS”-knapp hver gang jeg så omrisset av noen som kom gående mot meg. Oslo, hvorfor må jeg gå hjem med en jævla app som ammunisjon?
26 minutter igjen, hvem faen tror de at de er? Hvem er de til å stjele trygghetsfølelsen vår? Hvem er de til å tre den paranoide følelsen over hodene våre? Hvem er de til å tvinge enhver mann, som tilfeldigvis skal i samme retning som henne, til å føle seg som en potensiell voldtektsmann? Atmosfæren med mørket og henne alene legger opp til de tankene og følelsene i vår tid. Jeg blir så sint!
15 minutter igjen, jeg savner å føle meg fri når jeg går alene gjennom gatene. Jeg savner å føle meg trygg i mitt lille land. Jeg savner det å ikke måtte forholde meg til masse forhåndsregler, bare fordi noen der ute i mørket er tappet for medmenneskelighet og har fått for seg at de bare kan ta seg til rette. Verden er så brutal, og jeg savner å være uviten om det.
5 minutter igjen, tenk at jeg har brukt 38 minutter med tankekapasitet på de monsterne som ligger i skjul der ute. Tenk at jeg har brukt batteritid fra eplet mitt på å laste ned en app for å ikke få annet enn en falsk trygghetsfølelse når jeg går hjem om kveldene. Tenk at jeg har brukt tid på å sitte og skrive et helt blogginnlegg om de tyvene som har revet fra oss den gode følelsen av å være trygg på veien mot en varm seng. Det er så urettferdig. De fortjener ikke bekymringene våre, de fortjener ikke at vi løfter en NERVE når vi tenker på å gå hjem. Hvordan kan de forestille seg at det er greit å forpeste samfunnet vårt?
“Trygt hjemme :-) God natt!”
Ps. Jeg håper du kommer deg helskinnet hjem, Sigrid.
_____________________________________
*Google maps/gps på iPhone
**en app som skal slå alarm til nære og kjære hvis du rekker å trykke på “SOS” før noe skjer deg der ute
This.
et hjerteskjærende innlegg!
Du tar pusten fra meg.
Jeg følte etter første setning at det innlegget skulle vært et av de som bare du kan skrive, og det var det! Fantastisk :)
Huffameg.. Fantastisk skummelt!
den appen synes jeg er en falsk trygghet… Den kan ikke hjelpe deg der og da. Om den varsler din mor f.eks, og du befinner deg i Oslo, så kan hun ikke hjelpe deg om du holder på å bli voldtatt eller blir kidnappet. De eneste som kan hjelpe det er folk som befinner seg i umiddelbar nærhet, altså så nærmt at de kan se hva som skjer. Det er ingen alarm med lyd på appen, som kan skremme bort eventuell skummel person, eller som kan varsle folk som er nærmt at du er i trøbbel. Da er ting mye bedre med en ordentlig voldtektsalarm, for da hører folk i nærheten at det er noe som skjer…
ooohh.. godt innlegg.
DU treffer her —-> <3
Det er så skummelt å tenke på. Når jeg skal hjem fra bestevenninna mi om kveldene, tar det vanligvis fem minuter å gå rolig.. Jeg løper hver eneste gang på sikkert to minutter, spesielt når det er folk å se.
Utrolig bra skrevet! Elsker bloggen og måten du skriver på. Veldig viktig innlegg!
Know the feeling… Har selv gått sånn rundt med appen, og det er som du skriver “hvis [understrekning på det første ordet] du rekker å trykke på “SOS” før noe skjer deg der ute”
Vi får bare be om at det skal bli godt og trygt å gå i Norges gater igjen…
wow. det er så sant, og det er så surt. Det er helt forferdelig det som har skjedd med Sigrid, og det er fælt at alle vi andre må gå med en slik følelse i magen når vi skal hjem etter at det har blitt mørkt.
“Replace fear of the unknown with curiosity”
Jeg skulle så ønske det gikk ann..
(supert innlegg as always!)