19. juli, dere. I dag er det nøyaktig to følelsesladde måneder til jeg reiser fra alt og alle. Litt som i boken/filmen “Spis. Elsk. Lev.”, blir jeg fortalt, hun som reiser ut i verden på egenhånd for å finne meningen, balansen og kjærligheten i livet. Jeg vet ikke helt hva det er jeg prøver å finne, men denne uken har iallfall hver eneste lille sommerfugl funnet meg.

Den første sommerfuglen spredte vingene sine da jeg fikk visum til India her om dagen. Der var det, som en diamant blant alle de blanke sidene i det nakne, røde passet mitt! Det var som en liten klyp i armen paperbit i passet, som du gir deg selv når du ikke helt vet om du drømmer eller ikke, men så klyper det og du skjønner at det er ekte. I dette tilfellet: papirbiten i passet mitt var definitivt ekte. Herregud, jeg skal til INDIA! 

Den andre sommerfuglen lettet da jeg printet ut reisedokumenter for Kina, India og Sør-Afrika, og skriveren til slutt stod der som en uerstattelig skattekiste. Så mye glede alle disse bokstavene satt i system kan gi en stakkars jente!

Men den tredje sommerfuglens vingespenn frøs uventet til is. Jeg stod og skulle søke visum til Surinam og Kina, og datoen slo meg plutselig helt ut av det.
“…2012.”
Hjertet tok salto, tiden stoppet, altså jeg SKVATT!
“Men faen, det er jo i åå….r.”
Jeg har gått rundt med et sløret blikk på fremtiden, dyttet verdensreisen distré foran meg i snart ett år, og har ikke innsett at tiden snart har rent ut for det velkjente livet i uniform her hjemme. Timeglasset går tomt for sand, det er to små måneder i dag til jeg faktisk er på vei mot en sand jeg aldri før har kjent under føttene. Åtte uker, Marie! Det er jo ingenting! Sommerfuglen ble til en hyene i meg et lite sekund, jeg freaket ut, ble kald på føttene, før isen smeltet og sommerfuglen fløy videre.

Jeg kommer nok aldri til å bli klar for det, og jeg kommer til å skvette hver eneste gang jeg ser på kalenderen i to måneder fra og med nå, men tiden er inne.  Jeg reiser snart ut på tidenes eventyr, og den eneste isen jeg skal forholde meg til er isen i “life is beautiful”.

I’m scared to death, and I’m so happy I could die. Aaah! In a couple of months, the 19th September, I’m finally gonna see the world. All by myself, as a backpacker-blondie! I received my visa for India the other day, it gave me so many butterflies in my stomach, you can’t imagine. Today I was printing my travelling-documents, and the butterflies? Went totally crazy! My feet are cold as ice sometimes, when I’m thinking about my journey, but in the same time – I can’t even wait for it to begin! So the only ice I should be dealing with these exciting days, is the ice in “life ice beautiful”. Haha, just kidding. That wordplay doesn’t work in english…