Hey landcrabs!

Nå sitter jeg på fanget til KNM Roald Amundsen og skriver, langt ute på havet. Solen har fulgt oss i to dager nå, det er helt fantastisk fint her ute! Som eneste grønnkledde blant alle de blå har jeg blitt tatt godt i mot, og har allerede rukket å få flere omvisninger, og styre hele beistet (som er nesten hundreogfemti meter) helt alene. Jeg og Ingen. Hehe.

Nå har jeg snart vært ombord i to dager, og herregud, jeg sov som en baby i natt! Så deilig! Fregatten er en eneste stor vuggeseng, bølgene tok meg helt ut av verden. Dessuten var jeg så sliten i går, etter alle de gangene jeg gikk meg vill. Jeg tuller ikke, det har virkelig vært håpløst å være meg. Jeg orker ikke tenke på hvor mange timer til sammen jeg har kastet bort på å bare gå rundt i blinde. Etter at jeg forlot dere i går brukte jeg 20 utrolige minutter på å lete etter lugaren min, før jeg hev meg apatisk over en blåkledd sjel som var så snill og fulgte meg hjem. De trøster meg med at det er helt normalt å surre så mye i begynnelsen, men egentlig tror jeg de juger. Jeg er bare for dum for det her.

I dag er det heldigvis bedre, jeg har fått kontroll på de rommene jeg trenger! Biblioteket (det er her jeg sitter nå, der de har internett), spisemessa, bro (der det er telefondekning og utsikt over havet) og nesten lugaren, der jeg sover. Sistnevnte trenger litt mer repetisjon, men jeg har den snart. Nesten skyter ikke mann av hesten,

I tillegg til en million antall ganger har Roald (endelig på fornavn med hverandre) treningsrom, vaskerom, messer, kiosk (bare åpen i 15 min., to ganger daglig, haha), salonger med TV og film hvor mannskapet kan slappe av… Det er et flytende, lite samfunn! Jeg lar meg absolutt sjarmere. I operasjonsrommet i går fortalte guiden min meg om hvordan de kommuniserer med jagerfly og helikoptre også, og hjertet mitt bare… ”Jeg er hjemme”.

Det jeg liker minst ombord er slusene. Under sikkerhetsbriefen ble vi fortalt at vi ikke måtte åpne to dører samtidig, for da får du deg en knekk på nesa og begynner å blø nedeblod på grunn av trykket. Så hver gang jeg går gjennom disse slusene, setter jeg opp tidenes grimase i forberedelsen på å bli slått i bakken, enda jeg vet det ikke skjer med mindre jeg åpner alt på en gang. Paranoid!

foto_privat

Nej, landcrabs, livet til sjøs er ålreit. Det er noe eget med Sjøforsvaret, de har liksom en greie jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men jeg opplevde det i ubåten også. Nå skal jeg løpe opp og spise sjokolade og se på utsikten igjen! Hejhej.