January 16th, 2012

#13 You are the ever-living ghost of what once was

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.

“The feelings that hurt most, the emotions that sting most, are those that are absurd; the longing for impossible things, precisely because they are impossible; nostalgia for what never was; the desire for what could have been; regret over not being someone else; dissatisfaction with the world’s existence. All these half-tones of the soul’s consciousness create in us a painful landscape, an eternal sunset of what we are.”

Den følelsen som slår til alle innvollene dine og tar tak i hjertet ditt og rister det så hardt at du ikke forstår hvordan du orker å holde ut.
Den absurde følelsen av lengsel etter noe som er så umulig å nå at det er helt latterlig at du i det hele tatt tenker på det.

Nostalgi. Lengsel etter noe som har vært, noe som fantes en tid tilbake i livet ditt. Noe som fantes for flere hundre minutter, timer, dager, uker siden. Anger. Tanken på at du skulle gjort noe annet, sagt noe annet, spurt om noe annet, skrevet noe annet.

For ingen følelse er så vond som følelsen du har når du er klar over at ønsket ditt aldri kan bli, aldri kan eksistere, aldri kan være.

Ingen viten er så vond som den viten om at det du nå ønsker er noe som kunne ha blitt, kunne ha eksistert, kunne ha vært.
Om du bare ikke var så sykt redd. Redd for å gjøre noe annet, si noe annet, spørre om noe annet, skrive noe annet.

Du blir tvunget til å spise anger til frokost og nostalgi til kvelds, og jeg vet at det er så mettende at kroppen din nesten vrenger seg.

Det er ganske synd at du ikke klarer å slippe bestikket ditt og gå over til neste rett. Det er fordi du er redd for at det skal smake akkurat det samme, eller hva?

Jeg er også redd.

http://open.spotify.com/track/3LeNQIGi0zwmQm8WShZB95

- Skrevet av M

13 Comments »

  1. Dette må være den beste kjøttkvern-historien til nå. Herregud, som slutten traff meg!

    Comment by CecilIe Lykke — 16/01/2012 @ 14:45
  2. Helt utrolig bra skrevet! Du er flink til det! :)

    Comment by Nora — 16/01/2012 @ 16:20
  3. Kjære kjøttkværna.
    For første gang siden du kom har jeg ikke noe å skrive til deg. Men takk for at du ville høre på meg tidligere. Til alle andre: Det blir bedre, uansett.

    Comment by Marte — 16/01/2012 @ 17:46
  4. Nydelig skrevet ;))

    Comment by Vandrefalken — 16/01/2012 @ 19:19
  5. Wow, så utroolig bra skrevet!! :o Nydelig <3

    Likte forresten godt den nye headeren din, Marie! :D den var tøff:)

    Comment by Elise — 16/01/2012 @ 20:59
  6. Slutten!!! Godt ingen er alene i noe av dette, selv om det alltid føles sånn. Det er utrolig vondt og jeg unner ingen i hele verden å ha det sånn, selv om det er umulig å unngå. Enda en fin tekst fra supre deg, takk :)

    Comment by Kristina Ersland — 16/01/2012 @ 22:31
  7. No One’s Gonna Love You av Band of Horses begynte å spille akkurat da jeg åpna det innlegget her. Magiske øyeblikk.

    Fabelaktig kjøttkvern-historie.

    Comment by Sam — 16/01/2012 @ 23:39
  8. jeg bruker store ord, men jeg mener det; perfekt, fantastisk. for meg i det minste, det er rart hvordan noen andre kan så abstrakt beskrive akkurat det du føler, ned til minste detalj, eller så er det kanskje bare vår evne til å se ting fra vårt eget perspektiv som spiller inn. men det var uansett en utrolig bra og følsom teks, takk til marie som deler dette med oss og ikke minst forfatteren

    Comment by L — 17/01/2012 @ 01:03
  9. Jeg kjenner meg helt, fullstendig igjen i dette innlegget. Er skremmende hvordan fremmede personer kan beskrive følelsene så perfekt. Ting blir bedre, men det tar sin tid- det er iallefall sikkert. Håper det ordner seg for forfatteren og alle andre som føler det på samme måte!

    Comment by Adriane — 17/01/2012 @ 10:45
  10. Du sto så hvit da toget gik,
    og begge visste
    at dette tapte øieblik
    var livets sisste.

    “Det var som døde vi den kveld”,
    kan begge skrive.
    Men trods den død og det farvel-
    er vi ilive.

    Det dype sår er grodd igjen
    og hjerte sover.
    Å, ingen sorg er ond som den
    at alt går over!
    - Nordahl Grieg

    Comment by Marianne — 17/01/2012 @ 11:02
  11. http://www.spirithalloween.com/product/hh-handlbar-mustch-blk-glasses/ så disse og tenkte på deg :)

    Comment by Andrea Steen — 17/01/2012 @ 16:05
  12. Å skrive vakkert om vondt, det er ikkje alle som klarar det. M klarar. Dette var bra.

    Comment by I.M — 18/01/2012 @ 17:10
  13. Teksten traff meg midt i hjerte. Fikk gåsehud av den. På den gode måten, men også den triste. Nydelig skrevet!

    Comment by V — 18/01/2012 @ 19:04

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment