hold you head up, georgous

Du føler deg ikke bedre jo flere menn du erobrer, du føler deg bedre den dagen du innser at du ikke trenger disse mennene for å vite at du er nydelig akkurat som du er. Kanskje du føler deg bittelitt bedre på din walk of shame hjem fra Mr Handsome en søndagsmorgen, tenk at du kapret han, liksom, men i lengden gir det deg ingenting annet enn shame, alle disse walkene. Respekter deg selv.


tumblr

I begynnelsen av leopardutbruddet var menn noe av det jeg bekymret meg mest over. Kanskje fordi det ofte er det motsatte kjønn som avgjør om du ser bra ut, eller ikke, når speilet ditt nekter å samarbeide. Det føles iallfall sånn, på den kronglete veien mot selvtillit. Leoparden dyrket frem bekymringer om fremtiden og kjærligheten. Hvor skulle jeg finne en som kunne leve med en psoriasistjej? Ingen vil vel frivillig stryke hånden over en hud som kjennes ut som sandpapir, som i tillegg er rødprikkete og ser udelikat ut både nært og langt ifra? Armene til en mann hadde plutselig blitt en fjern fantasi, og jeg følte jeg trengte dem rundt meg for å få bekreftet at jeg fremdeles var et catch. Personligheten stod det ikke på, herregud, jeg er jo DRITMORSOM, snill og sjarmerende som faen. Men i mine øyne hadde ikke det en dritt å si, for ingen tørr å nærme seg en personlighet som er pakket inn i et kaos av ekkelt. Det blir som å være en flue på vei mot lyset, men så er flua smart nok til å oppdage at lyset er fælt, så den bråsnur og flyr i motsatt retning. Det var tankegangen min, av en eller annen sinnsyk grunn hadde utseendet plutselig ALT å si. Jeg mener, hva ville folk si? “Han er samme hun derre ekle, husker ikke navnet, hun der… Hun med skorper over hele kroppen.” En del av meg orket ikke tanken på å vise kroppen min til noen, og iallfall ikke en mann. Den andre delen ville bruke det som medisin. Jeg følte jeg trengte en til å stryke meg over den ruglete magen min, som om ingenting hadde skjedd. Som om den fortsatt var myk, glatt og god som den en gang var. Som om han faktisk kunne levd med en leo, og at huden ikke betydde noe.

Leoparden rakk heldigvis aldri å sluke selvrespekten min, før jeg innså at jeg fortsatt var fin. Jeg trengte aldri armer i flertall for å føle meg trygg på at det fremdeles er håp. Jeg trengte vennene mine, og en alvorsprat med meg selv. Å erobre en ny, helg etter helg, ble aldri nødvendig for å bygge opp et godt selvbilde igjen. Jeg hadde èn hånd på magen, en som lekte med navelpiercingen som om den fremdeles prydet en mage som var fin. Den ene hånden var mer enn nok. Hvis han orket synet av meg, ville flere gjøre det. Hvis vennene mine sa jeg var fin og at det “..egentlig ikke var så ille”, mente de det. Og det viktigste av alt: de fikk meg til å mene det selv.

Mange jenter bruker gutter som de puslespillbrikkene man trenger for å danne et godt selvbilde. Åh, ikke gjør det mot dere selv.

Du tenker at jo flere menn du får på kroken, jo vakrere er du. Du er ikke vakker før du ser det selv, og det går opp for deg at du ikke trenger alle mennene for å se klart. Når ble de brillene dine? Wake up, sunshine, du stråler uten å måtte gispe etter bekreftelse av det motsatte kjønn.

44 Responses to “hold you head up, georgous”

  1. Stine writes:

    Du har en fantastisk måte å skrive på! Jeg hadde en skikkelig down-dag i dag, og så kom jeg inn her, og ble glad igjen. Jeg må si at du er den eneste virkelig gode bloggeren her i Norge. Du er fantastisk! :)

  2. Egwene writes:

    Marie, du treffer alltid spikeren på hodet! Dette var nydelig skrevet og har så alt for mye sannhet i seg! Du er best <3

  3. Jannicke writes:

    Det du skriver er veldig sant, men det er utrolig vanskelig å ikke tenke “Er jeg fin nok for h*n nå?” selvom jeg skulle ønske jeg slapp det.. Skulle ønske jeg kunne være fornøyd, uten å føle at jeg må slanke meg, sminke meg, trene, kan ikke spise godteri osv..

  4. Tonje writes:

    Dette var utrolig bra skrevet!

  5. KS writes:

    Du kan virkelig dette!!
    Er imponert over hvordan du setter ord på vanskelige ting i livet.
    Jeg var nok før akkurat som du beskriver. Jo fler gutter jeg fikk, jo vakrere måtte jeg jo være.. Eller??
    Nå har jeg vært kjæreste i 6mnd og nyter livet! Alle de andre fra fortiden hjalp ingenting. Man trenger vennene sine, og den spesielle vil til slutt dukke opp i livet. Ofte når man ikke venter det..

    Livet er herlig <3

  6. Cecilie Lykke writes:

    Du er vakker som Leopard og bare som Marie. Blir imponert over hvor bra du faktisk har taklet psoriasis, aner ikke hvordan jeg hadde klart det!

  7. Ane writes:

    Åh! Du er så inspirerende, så feel good, så smart og så vakker!

  8. Nina writes:

    Takk!

  9. Kesia, Balanser kostholdet- en kake i hver hånd writes:

    Amen!

  10. Hilde writes:

    Åh, denne traff meg virkelig! Det er så fint å lese tekster som denne på dager man føler seg som et helvette og selvtilliten deretter. Takk <3

  11. Helene writes:

    Jeg er så glad i eksen min for at han gav meg akkurat dette: Selvbilde! Jeg har aldri syns jeg var pen, men nå stråler jeg som bare det. Jeg vet at jeg ikke er vakker, at jeg ikke er noen Eva Longoria, men det gjør ikke noe. Jeg er akkurat slik jeg trenger å være, og det har tydeligvis ikke alt å si at jeg ikke er verdens vakreste. Skjønnheten kommer faktisk innenfra, i form av utstråling og smil :)

  12. Anni! writes:

    Du skriver så utrolig bra! Og du har så utrolig rett i dette!

  13. Sigrid writes:

    Du er rett og slett fantastisk. Har ikke andre ord!

  14. Rachel writes:

    Jeg skal ikke påstå at du kommer til å bli noe stort, for det er du allerede, men framtiden din ser i hvertfall prrretty lys ut. STÅ PÅ! :))

  15. Karoline writes:

    Kjempebra skrevet og for et fint bilde av leoparden!

  16. Anne - vietnameseren writes:

    herregud, du kan å få sagt det!

  17. Nina C. writes:

    kjempe fin post marie. du er virkelig (super)marie som skriver om dette her. Jeg blir veldig usikker på meg selv når jeg har psoriassis,og tenker på om det kommer til å finnet et mannebein som vil like meg selvom jeg har psorissis flekker her og der.
    men det er viktig ikke å la det ta over selvtillitten.

  18. Seher writes:

    Selvtillit <3 digger det!

  19. Kristin writes:

    Utrolig bra skrevet! Du er så flink :)
    Det er bra leoparden ikke tok knekken på deg!

  20. Siv writes:

    Du er så flink. Og jeg blir så stolt når jeg ser hvor mye du deler. Det er hardt, men som du sier; man trenger å være stolt SELV.

  21. Jenny writes:

    Takk!

  22. Ida S writes:

    Herregud for ei jente du er. Jeg er helt målløs. Selv sliter jeg veldig med en slags arrsykdom, og trooo meg jeg har ligget våken et par netter og tenkt akkurat det samme. Er ikke helt overbevist enda om at jeg er fin som jeg er, men jeg jobber med saken;)Stå på du kule jente!

  23. Pia writes:

    Hellauuu, jeg skal i militæret i januar jeg! Madla, luftforsvaret! Jeg bare lurte på om du har et innlegg eller fjorten om rekruttskolen du kan linke til??? Jeg har prøvd å lete, men jeg er ganske tilbakestående når det gjelder disse..teknolgiske hjelpemidlene. Er veldig spent på januar nå, forhåpentligvis overlever jeg dette!
    :D

  24. Line writes:

    Åh, inspirasjon! Du kommer deg gjennom alt som kalles motgang Marie, ha tro på det! :-)

  25. Helene writes:

    Du er best! <3

  26. Charlotte K. writes:

    Et utrolig godt innlegg :)

  27. Linn Halvorsen writes:

    Du er fantastisk, Marie!

  28. Fredrik writes:

    Du begynner å nærme deg helten min :-)Tøffere en Thomas Toget.

  29. Hanne Bættn writes:

    Jeg er målløs. Du er vakker, Marie, det du skriver er vakkert. Jeg blir så inspirert, glad og lei meg om hverandre hver gang jeg leser det du skriver. AMEN.

  30. TC writes:

    Jeg sitter her med tårer i øynene, og takker de høyere makter for at jeg oppdaget bloggen din for noen måneder siden.
    Uten at jeg skal brette ut hele livshistorien min i kommentarfeltet ditt, så kan jeg si så mye som at du akkurat har truffet meg rett i hjertet (igjen). De siste to månedene, etter at jeg ble student, flyttet og måtte begynne på nytt igjen, har livet mitt og tankene mine for det meste dreid seg rundt det å bli akseptert av gutter – gjerne på fest. Og ja, de første gangene føltes det skikkelig bra å få oppmerksomhet fra kjekke gutter, men etter hvert så sitter jeg bare igjen med en uggen følelse i magen og enda litt mindre selvrespekt enn før.
    Du inspirerer meg til å ta tak og forandre livet mitt til å bli noe som er meg mer verdig. Gjennom noen enkle setninger får du meg til å se meg selv i et helt nytt lys. Tusen takk, Supermarie!

  31. Tine M writes:

    Utropstegn!!

    Fantastisk. Du er fantastisk, skrivingen din er fantastisk, meningene dine er fantastisk. Og du gjør meg mer fantastisk :))

  32. Natasha Markiewicz Myran writes:

    Du skriver så bra at jeg får gåsehud. Takk Marie!

  33. HL writes:

    Det du skriver og viser oss gjennom de nydelige tekstene og bildene dine får meg til å le, sippe litt, tenke mye – og ikke minst gir det meg lyst og mot til å bli et klokere og bedre menneske. Du altså.

  34. Vanja writes:

    Du er så flink. Dette stemmer etthundreprosent. Er nesten blitt glad i deg, og jeg kjenner deg ikke engang..

  35. Silje K writes:

    Du er veldig flink til å skrive, men forresten, det er en gepard, ikke en leopard. Geparder er de som har en svart stripe ned ansiktet fra begge øynene:) Ikke at det er så farlig, men tenkte å nevne det bare.

  36. sofie writes:

    supersupersupermarie. tekstene dine treffer så utrolig bra

  37. A writes:

    Du virker så ekte. Fantastisk

  38. Therese writes:

    Det du skriver, om å erobre kjekke menn for å øke selvtilliten (samtidig som selvrespekten forsvinner bit for bit), er akkurat hva jeg har gjort de siste to årene. Jeg har vært klar over det selv, men jeg har ignorert det. Det startet med at en gutt “knuste” hjertet mitt, og etter det klarte jeg ikke å slå meg til ro igjen. På listen min var det bare drittsekker. De snille og fine guttene, de ville jeg ikke ha, for det var ikke bekreftelse nok. Men jeg innser nå at jeg må slutte. Det er en selvdestruktiv lek. Jeg er ikke stolt over noen av mine erobringer eller antallet. Det er helt motsatt. Jeg er nok ikke den eneste jenta, eller eventuelt gutten, som har det sånn. Men ingen fortjene å la seg utnytte på den måten. Fremover skal jeg heller være meg selv, og ha mer å tilby enn utseende mitt. Jeg er mer enn bare et pent ansikt og en fin kropp.

  39. Sandra Jeanette writes:

    for ett utrolig vakkert innlegg supermarie! :D

  40. Sofie writes:

    Jeg leste dette innlegget når det kom ut, og tenkte for meg selv at du har jo egentlig veldig rett.
    i går var jeg på byen, og heldigvis tenkte jeg tilbake på det du skriver i dette innlegget, og unngikk derfor å gjøre noe små(ganske)dumt. så det var bra.

    Kos og klems og ha en fin helg.

  41. Louise writes:

    Du er fantastisk.

  42. supermarie.net » å være sykelig forelsket (?) gir femtitre innlegg i året writes:

    [...] førti, førtién, førtito, førtitre, førtifire, førtifem, førtiseks, førtisju, førtiåtte, førtini, FEMTI!?, femtién, femtito, [...]

  43. » Gavin. writes:

    Æ vet ikke kor mange gang æ har bladd bak i bloggen din. Lest alle ord. Hvert punktum. Æ har lest det før, men æ vil lese igjen – for æ bi så overraska over den gaven du har. Alt du kan formidle.

    Den siste uka har nerva og tankespinn plutselig dukka opp. Herja litt i hverdagen. Det som gjør mæ mest frustert e at æ forstår ikke koffer. Det e Forsvaret, det e drømmen min, det æ aller helst vil. Æ har trena hardt i 9 mnd. for å ha et fint utgangspunkt til æ skal inn. IKKE fordi æ ønske at andre skal ha nåkka fint å hvile øyan på, men fordi æ vil ha en sterk og sunn kropp. En sterk og sunn kropp som gjør at æ slipp å slit så allmektig i tjenesten. Æ vet at æ kommer til å gjøre bra; æ forstår ikke koffer den selvkritiske Solveig plutselig dukke opp. “Har æ egentlig trent nok?”, “e æ i god nok form?”, “kommer æ til å feile?”. Det e overhode ikke likt mæ å grev mæ sjøl ned så, og det gjør mæ frustrert. Om 2 daga e det akkurat 1 mnd. til innrykk. Det e det æ vil, det herske ikke tvil i mitt sinn. Æ har vært inne før, æ vet ka æ går til og æ VET at det blir et eventyr æ ikke bi å glemme.

    De øyeblikkan ho Selvkritiske Solveig tar overhånd så blar æ mæ bak i bloggen din, atter en gang. Du e så løsningsorientert, du ser så lyst på ting og “å gi opp” e aldri et alternativ. Æ har sagt det før og æ sir det igjen; du e en motivatør av de sjeldne. Når dagan bi litt mørk så e det du som hjelpe mæ. Du løfte mæ opp med bokstavan dine, du får mæ til å hiv de ufine tankan i søpla. Koffer skal æ sitte her og dyrke tvilen?! Det her e jo det æ vil, det æ har ønska så lenge. Litt tankespinn & nerva e sikkert sunt, æ like hvertfall å tru det, for da e det kanskje underbevisstheta som fortell mæ at æ tar det seriøst. At det ikke bare e nåkka fjas som æ kan skyve under teppet.

    Æ leste dettan innlegget før æ la mæ igår. Æ la mæ med et smil. Æ våkna med et smil. Det fikk mæ til å se ting ifra en anna vinkel – og det e du verdensmester i! DU, med de magiske bokstavan, får mæ til å riste av mæ negativiteten og heve hodet og vite at æ kan. Vil æ, så kan æ!

    Æ vil bare si tusen takk. Tusen milliona takk. Æ kan ikke beskrive med ord kor gla’ æ e for at du e du, og at du e der ute og hjelpe sånn’er vimsepettra som mæ. Kjærlighet herfra til evigheta. Virkelig. <3

  44. Lene writes:

    Muligens det beste du har skrevet, i mine øyne. Et viktig tema som du formidler på en veldig fin måte. Det var dette innlegget som fikk meg til å legge deg til i favoritter en lang tid tilbake, og det er fremdeles dette innlegget jeg hver gang kommer til når jeg trykker meg inn på hjemmesiden din, før jeg kan gå videre til å lese det nyeste innlegget ditt. Bare fordi jeg liker dette innlegget så :)

Leave a Reply