Archives for the Date January 28th, 2013

just hangin’

Heeeeeei! Nå har jeg savnet dere, ass! Jævla. Jeg trodde ikke jeg var SÅ begeistra for å legge ut om livet mitt i det vide og det brede på internettet, men sølvepleabstinensene mine proved me wrong. Nå skal dere lese her, jeg har så mye jeg vil fortelle dere siden vi snakket sammen sist fra en sofa i Sao Luis, men la oss ta det viktigste først: MIN NYE SOFA! Jeg skal tilbringe natten i en hengekøye, i en landsby bygget på SAND! Det høres ut som en eventyrbok, og det som gleder meg mest ved det er at det er JEG som maner frem den setningen! Nå kan dere angre på at dere ikke er meg. Visst faen kan dere det.

Jeg skal prøve ut kunsten å fatte seg i korthet, om hvordan reisen min til hengekøyen i sandparadiet utartet seg:

Begynte i en sofa i Sao Luis. Sa jeg skulle bli der i 2-3 netter.
Ble grepet av angst, måtte komme meg videre etter bare én.
Sjekket couchsurfing.org, hadde fått et forsinket ja fra en annen sofa i Sao Luis.
Svarte at han var for sen, jeg var allerede i en sofa, men på vei ut av byen for å dra til Maranhenses dunes. Spurte om han ikke ville bli med.
Fikk aldri noe klart svar.
Kom meg fra sofaen til bussterminalen takket være snill host sin snille venninne i en snill bil.
Kom meg på riktig buss, og kom meg av igjen på riktig sted – ved hjelp av bussjåføren og den håndskrevne lappen min med stedsnavnet på (igjen).
Hadde ett par timer å slå ihjel før bussen til Barreirinhas skulle gå.
Noen uklare telefonsamtaler og ihjelslått tid senere kom den forsinkede couchsurfinghosten løpende, ville bli med til dynene. Aldri møtt’n før, og bussen min til dynene var full. Han kom seg med allikevel. Hvordan er fremdeles uvisst.

Barreirinhas. Hadde ingen planer om hvor jeg skulle sove, ankom kl 00:00.
Trodde jeg hadde en tredje couchsurfinghost å surfe hos, men han kunne bare portugisisk så jeg aner ikke hva han egentlig kommuniserte til meg da vi “avtalte” ankomsten min tidligere på dagen.
Couchsurfinghost nr 3 stod på bussholdeplassen og ventet. Mario.
Tok med seg meg og min forsinkede couchsurfingvenn til et billig hostell.
55 NOK natten.
Veien fra Barreirinhas (dagene der skal jeg fortelle dere om senere) til Jericoacoara (neste stopp) var komplisert.
Ble nesten ble grepet av angst igjen.
Møtte en tysker på 55 NOK hostellet.
Hun skulle samme vei som meg.

Reiste på søndag.
Buss tilbake til Sao Luis. Tyskeren, min forsinkede couchsurfing venn og meg.
Sa hade til forsinkelsen. Reiste videre med tyskeren.
Hun kunne portugisisk.
10 timers buss.
Ble forsinket etter én time, i 3 timer, pga bilulykke.
Passerte ulykken.
Det som var igjen av bilen var bare aske som fremdeles stod i brann……
Kjørte videre.
Kjørte på en hund.
Lyden av smertefull død laget arr i hørselen min.
“Bare en hund”, sa sjåføren og kjørte videre uten å sjekke om hunden fremdeles led.
Hjertet knakk.

Ankom neste bussterminal 07:20. Bussen vi trengte videre skulle ha gått 07:15.
Fikk holdt den igjen.
Bussen var full.
…….
Neste buss mot Jericoacoara gikk ikke før om 12 timer.
Faen.
Gikk en halv runde på terminalen.
Ble funnet av to italienere.
De skulle samme vei som oss.
Tyskeren, to italienere og jeg delte en taxi.
Ble nesten like billig som bussen.
Kom oss til siste by før sandeventyret.
Ble plukket opp av jeep.
Kjørte (dritfort!) over vann og strand (bokstavelig talt) for å komme frem.
Skilte lag med tysker og to italienere, men Jericoacoara ække stort – vi sees igjen.

Nå vugger jeg frem og tilbake i hengekøyen min i sandbyen og tenker at livet er non-stop fantastisk.

Smil!

you idiots, get up!

Dette er et spark i leggen til alle de som gir opp. Alle de som hører på andre, tar i mot og føyer seg som gummileire så fort noen legger fingeren sin på. TA DERE SAMMEN! Dere er deres eget jævla maskineri, det er bare dere som sitter med kontrollen, tankene og viljen til å være akkurat den du vil være, og gjøre akkurat det du har lyst til! Ikke la noen fortelle deg noe annet. Hvis drømmen din er i vest, går du ikke mot nord bare fordi noen mente at det var en retning som passet deg bedre.

«De bare ler av meg når jeg sier jeg vil inn i militæret…». Da er det viljen din som skal stoppe latteren deres. Dra i militæret, gi dem noe å le av og se hvordan kjeften deres lukker seg når du står der med attesten på utført førstegangstjeneste. «Men han såret meg sånn…!». Du burde ikke bry deg nok til å skrive den setningen engang. Han behandlet deg på en måte du ikke fortjener nærheten av, gi han den midterste fingeren din og gå videre. Ikke bruk tid og krefter på de som ikke bruker sine på å få deg opp og frem. Du er en uslepen diamant, og det er du selv som står med slipemaskinen. Noen kommer til å prøve å ødelegge deg med å lage fettete fingermerker på den krystallklare flaten din, andre kommer til å pusse på for å få deg til å skinne. Så er det opptil deg hvem du skal la få slippe til, og hvilke fingermerker du velger å bare tørke vekk uten å blunke, eller la være på som en demper på strålene du egentlig kunne gitt fra deg.

Ikke gi opp, du er der til slutt! Og fortsett å gå. Gå deres egen vei, følg deres egne drømmer, hør på det de rundt deg sier – men ikke la ordene overdøve deres eget jeg. Dere er diamanter som skal slipes, ikke gummileire som skal trykkes ned. Husk det.