January 26th, 2013

and when I’m not alone anymore, I’ll be feeling more lonley than before


ph_priv India, Pushkar

«’Va’kke det dyrt?’ var liksom alt de spurte om. ‘Hvor mye betalte du for det da?’, også ut av så mye som jeg hadde opplevd!» Han fnyste og ristet vantro på hodet. Han ville jeg skulle være forberedt. Jeg skjønte fnyset hans, her kommer’n hjem med en hel skattekiste full av historier som ingen gidder å høre på, men jeg skjønner også spørsmålene deres. For økonomien rundt en slik reise er alt de der hjemme klarer å forholde seg til. Opplevelsene, inntrykkene jeg kommer til å sitte igjen med, lærdommene og erfaringene er utenfor hva de evner å relatere seg til – så de dropper kanskje enkelt og greit å spørre om det. Jeg skjønner jo det. Hvorfor skal jeg begynne å spørre om antall sylindere på en bil, for eksempel, når alt jeg egentlig forstår meg på er prisen han måtte gi for transportmiddelet?

Det kommer til å føles ut som en drøm. Og drømmer er noe man bærer på alene. Du kan alltids prøve å forklare hva underbevisstheten tok deg med på mens du sov til noen, men de vil aldri forstå helt, og det er ingenting du kan si som hjelper de på vei heller. For alt skjedde i ditt eget hode, og der forblir det også – trygt bevart mellom tankene dine.

Det kommer til å føles ut som en bok bare jeg i hele verden har lest. En helt fantastisk bok, hvor jeg har møtt på de utroligste karakterene, lest de mest vidunderligste skildringer. Men når jeg prøver å gjenfortelle, får jeg det aldri til. Jeg overser alltid noe, glemmer en viktig detalj, blander sammen kapitlene. Det blir bare hakkete, og rart.

Det kommer til å føles ut som jeg presenterer en eventyrverden. Hvor karakterer som Benjamin, Mike & Joe, Juan fra Guam og Zuki og vennene hans i Afrika bare er oppspinn. Fjerne navn og personbeskrivelser lytterne mine ikke klarer å sette ansikter til. Steder jeg beskriver, som Den kinesiske mur forblir en mur, med et animert bilde av meg som går på den. Marie på fin mur. De kommer ikke til å få med seg detaljer som den friske brisen, hvilket strev det var å komme opp de siste trinnene, hvilken majestetisk krans de kinesiske fjellene bandt rundt meg, og hvordan beina fløt som gelé på vei ned igjen. Utslitt.

Det kommer til å være sånn for alltid. Når jeg i fremtiden kjenner behovet for å flykte tilbake til reisen i tankene mine, kommer jeg til å finne meg selv alene på en kafé. Sittende og røre fraværende i en kopp med kakao, mens tankene er på vei dit jeg selv var et år i forveien. Med friskt mot, en eventyrlyst som ikke kan måles i noen enhet og med et eventyr, som senere vil vise seg å være totalt ubeskrivelig, foran meg. Jeg kommer til å sitte der og smile for meg selv, kjenne minnene være mer effektive enn kakaoen når det kommer til innvendig varme, og spille forestillingen om og om og om igjen…. For meg selv.

Det skal bli godt å komme hjem. Jeg gleder meg til å dra de inn i bildene mine, filmene og fortellinger fra reisen min, men gruer meg til å innse hvor alene jeg faktisk har vært her ute, at jeg egentlig ikke har noen å dele alt sammen med. Noengang. I øyeblikkene her ute gjør det ingenting, jeg deler det jo med karakterene fra eventyrverden min. Men hjemme har jeg ingen å le av alt som skjedde der ute med. For de var ikke der. Noen små velmente glimt på et sølveple forandrer ikke det.

Some words about coming home after a journey like this. About how alone I’ll feel, when I realize how alone I’ve been all along out here in the world. I can try to tell my stories, show them my pictures, my videos but they weren’t there. Not a single file on my Macbook can change that.