January 22nd, 2013

more to explore


Maranhenses dunes, Brazil

Nei, nå er det nok. Nå gidder jeg ikke reise “jorden rundt alene” lenger. Alene har aldri betydd alene, så nå har jeg bestemt meg for å reise videre på egen hånd. Reisen rundt fra Sør-Afrika til Brasil vært som en dans på roser for meg, med all min flaks og alle menneskene jeg har kunnet lene meg på underveis. Jeg føler jeg bare har skrytt på meg at jeg har reist så langt alene, for i praksis har jeg jo nesten aldri vært det! Bortsett fra i himmelen. Men nå. Nå starter det virkelige eventyret, det jeg skal legge ut på helt på egen hånd. Og jeg er så gira!

Jeg sitter her for meg selv og legger planer for månedene mine i Brasil. Hvor jeg skal reise, hva jeg skal se, hvilke regioner jeg må søke etter sofaer i. Og det er så GØY! I tidligere land har jeg stort sett holdt meg til byene rundt flyplassen, for å rekke flyet som skulle ta meg med videre, men nå har jeg så mye tid! Og det er så mye jeg vil rekke over!

Jeg kan nesten ikke tro at jeg skriver det her. For én måned siden satt jeg og lurte på når jeg skulle bestille flybillett fra Belém til Sao Paulo, hvor flyet mitt tilbake til Norge går fra. Belém – Sao Paulo har nemlig vært den eneste planlangte distansen på reisen hvor jeg måtte klare meg helt selv, hvor flybilletten ikke var en del av pakken. Det stresset meg litt, og tanken på å skulle komme meg ned dit på andre måter enn med fly ville jeg ikke slippe til engang. SÅ lat, SÅ engstlig, SÅ lite lyst til å utfordre meg selv. Og her sitter jeg, altså. Helt på andre siden av meg selv, eller den jeg pleide å være. Uten flybillett, og med ti byer i Brasil som jeg bare dør etter å se før jeg skal hjem. Og jeg skal reise dit til fots om jeg må, fly er iallfall ikke et alternativ. Vil dere se ruten min?

Ja, sa folk! Jeg startet altså i Belém, nord i Brasil. Herfra tar jeg buss til Sao Luis i morgen kveld – en 12 timers kjøretur. I Sao Luis skal jeg se Maranhenses dunes (bildet), det er mitt eneste mål og jeg drar ikke derfra før jeg har oppnådd det! Videre fra Sao Luis drar jeg til Jericoacoara for et par dager – etter tips fra en av dere! Takk! Det er en fiskelandsby på SAND! Hvor fantastisk?! Videre drar jeg til Recife og Salvador før jeg (forhåpentligvis) rekker til Rio for det store karnevalet. Etter Rio vil jeg se hovedstaden, Brasilia, Ouro Preto, Curitiba og Florianopolis. Og Sao Paulo, før jeg er nødt til å returnere hjem…. Hvor lenge jeg blir i hver by vet jeg ikke enda, det lar jeg være opp til tilfeldighetene igjen. Magien ved å backpacke!

Virker som flere av dere har kjennskap til Brasil – så om det er mer dere mener jeg bør se, smake, gjøre, skriv det gjerne til meg!

January 22nd, 2013

Bosque Rodrigues Alves Park


ph_priv, Bosque Rodrigues Alves Park, Belém, Brazil

Hei! I dag tok jeg turen til Bosque, en eksotisk park 20 minutter fra der jeg bor, et godt forslag hosten min kom med. Jeg var ikke så vond å be, for da jeg skulle prøve å finne frem til ting å gjøre i Belém selv var tårnet Belém det eneste jeg fant, som jeg virkelig hadde lyst til å se. Problemet er bare at det jævla tårnet viser seg å ligge i Portugal…. Hvor dum? Så, etter et mislykket forsøk på å lage tapiocapannekaker, og filme det for dere (fikk ikke ovnen til å virke, haha), kom jeg meg ut i det fine været. Skyfri himmel og 30 grader i skyggen, hva med dere? :-DD

Å komme seg rundt på egenhånd i fremmede land og byer er et kunststykke – jeg elsker det! Du har navnet på dit du vil dra, kartet forteller deg sånn ca hvor du skal, og så er det bare å navigere etter tilfeldige forbipasserende, busser og magefølelse. I dag var en god dag for å drive den slags kunst. Jeg fant gatene hosten hadde pekt ut for meg på forhånd, hoppet på en blå buss, viste den håndskrevne lappen min til sjåføren – fikk tommel opp og gikk og satt meg. Det er min måte å reise rundt her på. Jeg lukker igjen munnen, språklig kommer vi jo ingen vei sammen, og deler ut lapper med navn på i hytt og pine. Fungerer som bare det! 20 minutter senere dro kassereren i bussnora for meg, pekte ut retningen og etter en liten spasertur var jeg i parken.

Bosque var like fantastisk som de andre parkene jeg har sett i Belém. Små Herr Nilsoner hoppende rundt i trærne, papegøyer vi bare ser i dyrebutikker hjemme fløy fritt som de ville og skilpaddene kavet rundt i dammene sine. Selv kavet jeg rundt med kameraet mitt på selvutløser’n, har savna å ta bilder av meg sjæl.

Nå sitter jeg og lurer intenst på når jeg skal reise videre. Jeg har fått en host i Sao Luis, men han forlater Brazil på søndag – så hvis jeg skal rekke å se det jeg vil se mens jeg er der, må jeg egentlig få ut fingeren….

(2 sekunders stillhet)

Jeg tror jeg reiser i morgen, jeg dere! Mot Maranhenses Dunes og forbiiiii!

Hello! Today I went to Bosque, an exotic park 20 minutes from where I live at the moment, an excellent suggestion my host gave me. I wasn’t hard to ask, ’cause when I tried to find things to see in Belém by myself, I only found this tower called Belém. The only problem is… That tower is in Portugal. How stupid….? So, after I failed to make tapioca pancakes (I didn’t the oven to work, haha), I went out in the beautiful weather. Not a single cloud, and 30 degrees in the shade. What about you guys? :—))

It’s an art to travel around in new places by yourself – I love it! You’ve the name on where you wanna go, the map tells you about where to go, and then you just have to navigate with some help from the locals, buses and your own feeling. Today was a good day to do that kind of art. I found the streets my host told me to find, catched a blue bus, showed my handwritten note to the driver – got a thumb up, and sat down. That’s my way of traveling here. I shut my mouth, ’cause with the language barriers we’re not going anywhere. Instead I throw notes to everyone, hoping that they’ll point out my way for me, haha. It’s working! 20 minutes later the bus guy pulled the stop string for me, pointed out my way to go and after a little walk – I was in the park!

Bosque was just as beautiful as the other parks I’ve seen in Belém. Tiny Mr. Nilsons jumping around in the treet, parrots we only see in the stores in Norway flew free as the birds they are and the turtles were fooling around in their water. Me? I was fooling around with my camera on a timer, I’ve missed taking pics of myself.

Now I’m wondering when to go. I’ve already got a host in Sao Luis, but he’s leaving Brazil on Sunday so I have to get my finger out to get to see all the things I want over there….

(thinking for a sec)

I think I’ll leave tomorrow. Yes! Maranhenses Dunes, here we go!

 

January 22nd, 2013

kokkekunst alá brazil


ph_priv, breakfast in Belém, Brazil

Maten her i Brasil – er fantastisk. Det kunne jeg sagt allerede etter dag én, men jeg safer troverdigheten min ved å si det på dag fire i stedet. Noe av det er kanskje ikke særegent for Brasil, men det er innenfor dét landets grenser jeg har fått smake det – så for meg vil det alltid være brasiliansk mat. Det rareste jeg har fått i meg her så langt, var den første frokosten jeg spiste her, bare noen timer etter jeg kom hit fra Surinam.

Hosten min tok frem en boks med hvitt pulver i, og erklærte at han skulle lage pannekaker. Javel, fra bunnen av, tenkte jeg og stormet nesten kjøleskapet for å bidra med melk og egg. Nei. Pulveret VAR selve pannekakene. Og pulveret var en gang en rot som heter mandioco, og pannekakene kalte han tapioca - men det er egentlig bare et annet navn på denne roten madioco. Den stammer fra Amazonasregionen i Brasil, og er den femte viktigste ingrediensen i verden. For meg havner den på topp fem over ting å fascinere seg over. Jeg stod med rynket panne og betraktet kokkekunsten som utspilte seg foran meg. Han strødde pulveret utover i den lille stekepannen, klappet litt på det med en spiseskje og plutselig hang alt sammen. Helt uten videre. Han løftet pulveret, som nå hadde dannet en pannekake, og varmet den litt på den andre siden før han serverte meg og erklærte frokost. Det tok ikke fem minutter engang! Og pannekaken foran meg var kritthvit, som snø. Jeg ble så imponert, smurte ivrig på med litt smør og gaflet det i meg. Det var til og med godt! Og det kan brukes til ALT – bare legg til hva enn du måtte ønske! I overigår prøvde jeg med ost, i går prøvde jeg med egg, og uansett hva jeg prøvde med smakte det godt. Bare bedre, og bedre. Det varer ikke lenge før jeg prøver med sjokolade, hosten min sa at det også var normalt. Ikkeno’ mer rotløshet på denne jenta!

En annen ting jeg har smakt til nå, som egentlig skremte meg mer enn det mettet, er manicobo. Retten lages tradisjonelt sett mest her nord i Brasil, og det tar MINST en uke å forberede den. Null tull. Det nytter ikke å invitere til spontan jentekveld med manicobo i morgen kveld, for eksempel, da dør samtlige av gjestene dine. Det er så dramatisk. Manicobo kokes i 7 dager, så giftig er den. Og det fortalte hosten min meg etter jeg hadde tatt en munnfull…. Her vil du med andre ord IKKE havne på feil resturant, da blir det ditt siste måltid!

Jeg gleder meg til å smake på resten av Brazil! Jeg har lest at sør har noe annet på manyen enn nord, så jeg får vel bare spise meg nedover. Bokstavelig talt. Jeg skal prøve å lage min første tapioca helt på egenhånd til frokost i morgen (når dere leser dette sover jeg søtt med vidåpen munn og småsnorker), og filme det – så dere får se litt av magien selv. For det er kult, jeg bare sier dere!