Archives for the Date January 21st, 2013

carnival season!

Hei igjen! Jeg er midt i lesingen av alle kommentarene deres, måtte bare ta en liten pause før jeg glemte helt hva det var jeg ville si til dere: For en GJENG dere er! Jeg blir så stolt av å se hva slags personligheter jeg har klart å lure til meg. Så mange drømmende, eventyrlystne og inspirerende jenter, jeg digger dere! Guttene jeg vet henger her har jeg ikke sett noe til enda, men dere andre – takk for at jeg får bli kjent med dere! Å studere i Australia, bo i Frankrike eller være nybakt tobarnsmor (gratulerer!) er mer enn mange kan drømme om det også, men jeg ska’kke kalle dere heldige. BRA JOBBA! Og dere som fremdeles drømmer; En dag, dere. En dag! Bare jobba på, jeg heier på dere!

Tilbake til det jeg egentlig skulle fortelle dere om. Kultursjokket. I går kveld satt jeg til pynt i sofaen jeg surfer på. Plutselig kom hosten min inn, og sa at karnevalet var på vei, lurte på om vi ikke skulle gå ut og se. Javisst, tenkte jeg, fint å få et lite inntrykk av hvordan karnevalet i Rio kommer til å være!

Fint å få et lite inntr… Jeg gapskratter når jeg tenker tilbake på hva slags forventninger den lille pyntegjenstanden i sofaen i går hadde for seg. Jeg skal gi henne “lite inntrykk”, jeg…., tenkte karnevalet fandenivoldsk og BRASTE gjennom stillheten som hadde regjert fortauet hun stod på bare minutter tidligere. Mentalt mistet jeg helt balansen, og ble bare stående og måpe. For det som like før hadde vært en normal trafikkert vei, med et par mennesker på fortauet som tok seg en øl mens de ventet på showet, var nå en ellevill festplass. Det var mennesker OVERALT! Dansende, syngende, drikkende og svette mennesker. Mennesker med ett bein og krykker, mennesker i rullestol. Små mennesker, store mennesker, gamle og unge. Alle farger, alle filer, alle utgangspunkt du kan forestille deg. Det var mennesker fra hele spekteret i et samfunn! Og de var så fulle av lidenskap at det nesten brant inni meg etter å være en av de! Ingen brydde seg om hvordan de danset, de bare gjorde det. Med innsiden ut. Resten av verden eksisterte ikke, de levde kun for øyeblikket, og for å danse gatelangs til dundrende samba og gledesrop. Og før jeg visste ord av det, gjorde jeg det samme.

De første stegene mine var som Diiwa, araberhesten jeg elsket, på vei mot en sølepytt. Hun var stiv som en stokk, hadde digre øyne og pustet tungt og motstridende. Jeg brukte kameraet mitt som en unnskyldning for å ikke danse. For jeg er som nordmenn flest – fanget av en slipsknute, men som jeg egentlig har fått så langt opp i halsen at det er på tide å rive den av. Så etter å ha slengt fra meg kameraet i leiligheten og kommet over sjokket gjorde jeg det. Jeg ga slipp på min egen stivbeinte kultur, hvor dansende mennesker edru blir sett på med pinlighetens øyne, og kastet meg inn i rytmene. Jeg ha’kke peiling på dans, så jeg kopierte bare måten brasilianerne rundt meg beveget seg på. For hvert rytmiske skritt jeg tok, ble jeg litt varmere i trøya som nå var uten slips, og plutselig VAR jeg en brasilianer! Jeg følte iallfall det. Et par øl senere var jeg strålende fornøyd med egen innsats, danset naturlig nedover gatene med resten av Belém, og priser meg lykkelig for at jeg kom til Brasil når jeg gjorde. For hosten min kunne fortelle meg at i karnevalsesongen er det karneval hver eneste helg, nesten uansett hvor i Brasil du befinner deg! Og jeg som har planer om å reise sørover og stoppe innom flere byer før jeg ankommer Rio for den store finalen, jeg kommer til å danse samba i søvne lenge før jeg rekker å lære meg språket her nede. Jeg vet jeg bare har sett én by, og vært her i tre dager, men med hånden på hjertet – jeg elsker Brasil.


ph_priv, Belém

a walk in the park

Herregud! Jeg lurte systemet og har regelrett BRUTT meg inn på min egen blogg! Lenge leve Mikke! Og Kristoffer. Og meg selv, som til tross for den glitrende hårfargen min får til innbrudd som det her. Nå skal jeg kose meg med å godkjenne de over 200 (!!!) kommentarene fra dere som ligger og venter på meg, i mens kan dere lese hva jeg skrev i går: 

Obrigada! (Ingen verdens grunn til å starte innlegget med å si “takk” på portugisisk, skulle bare skryte til dere av at det første portugisiske ordet har festet seg) I dag har vært så fantastisk innholdsrik at jeg blir nødt til å spre det utover i flere innlegg. Alt jeg har opplevd er egentlig for utrolig til å i det hele tatt kunne beskrives, men typisk meg er å allikevel prøve – og det resulterer som regel i overdrevent mange ord. Her er noen av dem:

Det mest spennende med den nye hosten min, er at han aldri sier hva for noe lurt han har i tankene. Og jeg bryr meg ikke om å spørre heller, det var en skade jeg pådro meg på rekruttskolen. Å aldri vite hva dine neste timer bringer, gjør at du slipper forventningene og dagen blir til mens du går. Hverdagsmagi! I dag var en sånn dag. Vi var ute av huset rundt halv ti, hoppet på en buss og endte opp ved Republica Square. Hver søndag har de et digert marked der, med boder så langt øyet kan se – vakkert omkranset av trær, mennesker på søndagstur i parken, såpebobler og barn som strekker seg etter de. I bodene solgte de all slags suvernirer, småting av mange slag, lokal småmat (vi kjøpte et slags innbakt rundstykke til frokost), gullfisker i plastposer, jeg vet ikke hva de ikke hadde. Vi ble gående der en god stund, se på utsalget, menneskene og dragene de lekte med – før vi gikk et lite stykke og endte opp i enda en park. Der var det ikke marked, men det trengte det ikke heller. Det var totalt nydelig! Små tjern, bruer, de majestetiske hvite fuglene og en ro som ordene mine aldri kan male for dere. Belém vet hvordan de driver parker, det er det ingen tvil om. Og det fineste er hvordan de tar vare på fuglene sine. Husker dere de røde fuglene jeg viste dere? De har bygget en hel PARK i byen, den vi besøkte på lørdag, bare for å ta vare på de. Parken er helt åpen, så fuglene kan fly fritt om de vil, men de blir. Og det gjør parken så uendelig mye vakrere.

Men la oss PARKERe den biten av dagen, hehe. Etter å ha fordøyd idyllen i søndagens park nummer to, satt vi oss på en benk og ventet på tredjemann. Kameraten fra lørdagskvelden skulle bli med oss videre, og “videre” var som tatt ut av en film. Vi kjørte ut til havnen, satt fra oss bilen og gikk ombord i en veldig lokal båt. Den lå lavt i vannet, treverket var gammelt og passet i mitt hode ikke helt inn i den leirebrune viltre elven vi skulle krysse. Men det var litt av sjarmen, så jeg gikk smilende ombord allikevel. Turen over gikk som en drøm, og da vi endelig kom over falt jeg helt ut av det. Det var som å entre en helt ny verden. I ryggen hadde vi Belém, med høye bygninger, yrende liv og hektisk trafikk – foran hadde vi motpolen. Det var natur og jungel, kun avbrytt av et par trehytter og tynne pinnebrygger i tide og utide. Vi passerte rekken av en typisk filmkuliss, og gikk i land ved en resturant. Han hadde ikke trengt å si noe, for jeg så det helt fint selv på menneskene som satt der, men hosten min fortalte at turisme ikke var vanlig på denne siden av elven. De vet rett og slett ikke om båten som tar de med over. Og det kan de være lei seg for:

Det var absolutt perfekt der ute. Øverst til venstre ser dere hvor vi gikk i land. En brygge, og en resturant, midt i den frieste natur. Vi fant oss et bord, bestilte øl og spiste krabber. Jeg spiste til og med hodet, jeg orker ikke kalle det hjernen. Det var godt! Men det var omgivelsene som gjorde det uforglemmelig. Da vi hadde spist og drukket opp, viste hosten min meg det STØRSTE treet jeg noen gang har sett (vær glad jeg ikke tar med DET hjem, mamma!) Meg og stammen ser dere nederst til venstre. Galskap! Etterpå gikk vi mot båten igjen, og kom oss over elven tilbake til Belém. Der spiste vi, tok det med ro ved kameratens basseng før vi dro hjem for kvelden. Trodde jeg….. Helt til hosten min avbrøt meg i dagens Facebooking (for bloggen virker jo fortsatt ikke….), og spurte om vi ikke skulle gå ut en liten tur. Hva som ventet meg der ute må dere få senere, når jeg forstår det selv. For første gang i løpet av reisen fikk jeg kultursjokk. Det må det ha vært….

Fortsettelse følger!

Q&A wanderlust IIII

Føler du deg ensom noen ganger? Sånn med tanke på at du møter nye mennesker hele tiden og på en måte alltid må vise det beste av deg selv, særlig når du bor hos fremmede (man vil jo ikke være kjip mot de som åpner hjemmet sitt for en), og ikke har noen som kjenner deg ordentlig godt i nærheten? Kjenner du deg aldri sliten?
Det er en elsk-hat situasjon. For er det noe jeg har digget med hele reisen, så er det friheten til å være akkurat hvem jeg vil. Ingen kjenner meg fra før her ute, ingen har bakgrunnen min, historiene mine, alt de har på meg starter ved «Hello!». Det er så deilig! Men åpner noen hjemmet sitt for deg, vil du selvfølgelig gi de det beste du kan by på i retur. Det er det minste du kan gjøre! Verdens beste Marie – hele tiden, og du har rett. Det kan være slitsomt. Det er dager hvor jeg bare har følt for å gjøre min greie, men hvor hosten f.eks., i ALLER beste mening – og jeg er takknemlig, selvfølgelig er jeg det, har foreslått noe jeg bør se, et sted jeg bør dra, noe jeg kan gjøre. Og jeg er så redd for å skuffe dem, redd for at de skal oppfatte meg som utakknemlig hvis jeg ikke gjør det de foreslår for meg, så jeg gjør det. Motvillig og sliten, men jeg gjør det. Andre ganger, hvis jeg er med hosten men ikke KLARER å gi av meg selv, sitter bare stille og apatisk – som jeg alltid gjør på en dårlig dag, får jeg høre hvor sjenert jeg er. Jeg blir fortalt at jeg må snakke mer, stille flere spørsmål, ikke være så stille. Men det er jo sånn jeg er! Stemningen blir så tilgjort, for jeg tvinger meg selv til å lyse opp og må virkelig skrape i bunnen av hjernebarken for å finne noe å si. Da kjenner jeg meg matt, og kunne ønske jeg hadde noen av mine med meg. De hadde visst at stillhet betyr tanker, for meg er stillhet noe helt nydelig – noe man kan nyte og høste av, ikke et intenst venterom hvor man hiver etter neste setning. Silence is gold – so shut up.

Hvilken bredbåndsleverandør har du sverga til på reisa, og hvorfor?
Jeg bruker ikke bredbånd, hvis jeg er på nett så er det WiFi det går i :)

Hvordan får du vaska klær mens du reiser?
Noen hoteller har laundry service, andre ganger har de vaskemaskiner med myntsystem i kjelleren, eller så vasker jeg klær hos de jeg bor hos.

Hvor lenge har du igjen av reisen din nå? Er det noe du savner fra landene du har besøkt?
Jeg er over halvveis, men det er fremdeles en god stund igjen! Jeg savner de nye vennene jeg har fått verden over. Og den indiske maten. Jeg savner Savanna-cideren jeg ble hekta på i Sør-Afrika. Og den gule mangoen på Filippinene. Jeg savner historiene til Juan på Guam, og den snurrende bordplaten vi alltid spiste ved i Kina. Det er så mye fint ute i verden, det er vanskelig å bare skulle svippe innom for så og fortsette videre med livet!

 Jeg er nok litt kjedelig nå, men jeg lurer litt på hvordan du løser det praktiske ved å ha et enkeltmannsforetak på siden mens du er på reise? Forutsatt at du har det, og at du tjener (litt?) penger på bloggen mens du reiser, hvordan løser du det da med å følge med på regnskap og momsinnbetalinger hvis ikke internettilgangen eller tiden alltid er der? (Med mindre du har regnskapsfører, da skjønner jeg om det er litt enklere enn jeg gjør det til.)
Det har jeg! Heldigvis har jeg stort sett hatt internett verden rundt, men det er en av kjærlighetene mine der hjemme som sitter med kontrollen over pengene mine – og oversikten. Så jeg får hjelp, men fakturering tar jeg meg av selv.

Hvilke steder kunne du ikke vært foruten på reisen din?
Sør-Afrika, India, Kina, Filippinene, Guam, Los Angeles. Ikke misforstå meg, jeg har mange gode minner fra Hawaii også, og Trinidad er jeg glad jeg var innom – men jeg kunne også vært foruten. Reisemessig var Hawaii en skikkelig turistorgie av en nedtur, og Trinidad føltes bare for anspent. Trinidad hadde jeg satt mer pris på om jeg hadde hatt med meg en, da kunne den ha rykket opp til de jeg ikke ville vært foruten, men Hawaii – helt seriøst. Jeg SKJØNNER ikke hvorfor det er hele verdens drømmedestinasjon.

Hei! For en fantastisk reise du har bak deg – og foran deg! Vil ut å reise sjølv, men lurer på korleis du gjør det med mobil og sånt? Har du et spesialt abbonement som er billig i utlandet, kor som helst i verden? Kan tenke meg at det kan bli dyrt å måtte bruke den uansett, men man er vel litt avhengig av den med tanke på trygghet?
Åh, jeg vet! Klarer ikke helt å forstå det selv! Jeg tok bare med iPhonen min,  jeg, med et norsk abonnoment. Valgte et hvor jeg bare betaler for akkurat det jeg bruker, og jeg bruker den så og si aldri her ute – så regningene mine er som glansbilder! Å ringe hjem er svindyrt, for eksempel var minuttprisen til Norge i Kina hele 26,50 kr (noe jeg lærte den harde veien etter en fyllesamtale……). 26 kr per MINUTT! Det er RAN! Men for de korte samtalene man gjør til de du blir kjent med lokalt er det ikke noe problem. Bare sørg for å slå av dataroaming. Alternativt vet jeg det går an å få tak i internasjonalt simkort, evt kjøpe en billig drittelefon med kontantkort i hvert land.

Hvordan er det å ha med seg leserne på slep jorden rundt?
Motiverende! Alt dere skriver til meg, åh… Dere er selve ingrediensene i en god bloggkake, uten dere hadde det smakt planke! Når mitt eget fordøyelsessystem ikke fungerer, er dere her og minner meg på hvor fantastisk det er at jeg faktisk er på verdenreise. Jeg er på verdensreise! Tanken på at jeg egentlig ikke reiser helt alene, inspirasjonen jeg får av å vite at jeg skal hjem etter en dag på eventyr og dele magien med alle dere… Jeg har blitt avhengig av dere, dere. Takk for at dere er mitt Brude(vold)slep!

Hvor har du kjøpt skrapekart? Sånn vil jeg også ha:)
Jeg fikk det til jul av mormor og bestefar, men vet de selger det på Enklere Liv!

Dere hadde så mange spørsmål at jeg faktisk må dele opp enda en gang! Siste del av svarene mine kommer senere, takk for engasjementet deres! Det er gøy å svare på alt sammen!