January 18th, 2013

YOU&ME

«Så var det oss to igjen, da, baby. Ut på tur, hæ? Vi har da klart oss greit gjennom ti land, vi overlever vel det siste sammen og, troru’kke det? Joda. Det går så fint, at! Bare et par måneder til, nå, så er det heimat tel mor og få vaffelrøre og pustepause. Skal bli godt det óg. Ække bare bare å hive seg rundt mellom jungelen av alt som kan gå gæærnt her ute, men vi har da truffet greit til nå. Vi får holde sammen en liten stund til, da vettu, så får vi dra hvert til vårt og samle krefter til neste gang. Ikke sant? Kom a’. Brasil neste!»

«……………………………….», svarte sekken. Og så reiste de til himmels igjen, med enda et nytt eventyr i vente.

(Jeg går offline på ubestemt tid, men jeg har forhåndsskrevet en hel bataljon med innlegg som skal underholde dere i mellomtiden, så bare sitt her så lenge, dere. Og husk og kommentere, nytt land betyr nytt postkort! Siden jeg skal være så lenge i Brasil, kan det til og med hende jeg kliner til med TO. Jeg lander på en ny sofa i Belém, forhåpentligvis har hosten min WiFi, hvis ikke får vi snakkes når vi snakkes! Åh, forresten, har dere sett den nye kampanjen til Forsvaret? Den er nydelig! Det må være sosiale mediers svar på 17. mai, hvilken nasjonalfølelse den gir! Norge, jeg mente ikke å slå opp! Sees snart igjen, jeg lover! Dere finner mer om kampanjen HER. Og med hashtagen #verdtåforsvare på både TWITTER og INSTAGRAM. Hade så lenge!)

January 18th, 2013

Sur(e) I (n)am!


ph_priv, the cathedral, Zuz & Zo fav place, old house, street in Paramaribo, Suriname

Det er siste dag i Surinam, og jeg har brukt den på å ta farvel. Tok farvel med to kort på postkontoret i dag, ett til familien min – og ett til en herlig leser, Jannicke, som lyser opp kommentarfeltet mitt rett som det er. Jeg tok farvel med Zuz & Zo, favorittstedet mitt i Paramaribo, spiste mitt siste måltid og fikk lykkeønskninger fra servitøren. Han vet hvem jeg er nå, jeg er hun som trenger den ene engelske menyen de har på huset – hun eneste blant kundene som ikke forstår nederlandsk. Jeg tok farvel med palmene i Palmentuin. Jeg tok farvel med det kule synet av Paramaribos gater, på vei hjem fra byen i en taxi. Jeg tok farvel med taxitjenesten, de som alltid har plukket meg opp i slitne biler fra 90 tallet rundt kl 12, de som sender meg en ny sjåfør hver eneste gang – i håp om å lure meg med litt før høy pris hver eneste gang. Jeg er ikke så lett å lure. I dag tok jeg farvel, og jeg gjorde det ved å betale en litt for høy pris med vilje – som takk for at de har fått meg trygt frem og tilbake hele uken. I kveld skal jeg ta farvel med hosten min, som har lært meg gleden ved å drive kokkekunst, og sørget for at oppholdet mitt i Surinam ble en vinner, og i natt tar jeg farvel med Surinam.

Neste destinasjon er, uvirkelig nok, mitt siste hvilested på reisen min rundt jorden allerede. Og med karneval i Rio sier det meg at det blir et punktum jeg aldri vil glemme! <3

It’s my last day in Suriname, and I’ve spent it on goodbyes. I said goodbye to two postcards at the postoffice this morning, one for my famile – and one for a lovley reader, Jannicke, that’s lightening up my comment field anytime. I said goodbye to Zuz & Zo, my fav place in Paramaribo, had my last meal and got ‘good luck!’ wishes from the waiter. He knows who I am now, I’m the girl that needs that ONE English menu they have, the only one that doesn’t understand Dutch. I said goodbye to the palms in Palmentuin. I said goodbye to that cool sight of the street of Paramaribo, on my way home in the taxi. I said goodbye to the taxi service, the one that has always picked me up in tired cars at noon, they who always send me a new driver to fool me with too high prices. I’m not easy to fool. Today I said goodbye, and I did it with paying too much by purpose – as a thank you for bringing me home everyday. Tonight I’ll say goodbye to my host, that taught me how to enjoy cooking, and made sure that my stay in Suriname became a winner. Tonight I’ll say goodbye to Suriname.

My next destination is, unbelievable enough, my last on my travel around the world. And with the Carneval in Rio – I’ll be the perfect final ever! <3

January 18th, 2013

om å være et bloggforbilde

Etter at jeg så filmen om det å være blogger og et forbilde på Kristin sin blogg her om dagen, kom jeg på at jeg skrev et innlegg om akkurat det i 2011 – som jeg aldri publiserte. Så det gjør jeg nå.

Jeg leste innlegget til Sophie Elise, om det å være et forbilde, her om dagen.

Hun bare….

«Folk spør meg om jeg selv synes jeg er et bra forbilde – svaret er definitivt. Jeg står for den jeg er, jeg legger ikke skjul på noe her – så når dere leser bloggen min, så er det om meg dere leser. Ikke om en perfekt verden jeg selv har bygd opp. Så mange på topp 20 (skal ikke nevne navn) later som om de ikke drikker, snuser osv, men så er de ute å super annenhver helg. Men det er de dere ser opp til.. (…)»

Et godt forbilde? Jeg er fullstendig enig i det andre hun skriver, at det er kritikkverdig å skrive positivt om et drittprodukt bare fordi du får penger for det, men den biten jeg har referert til over stusset jeg litt på. Nå har ikke jeg lest bloggen hennes så nøye, men etter innlegget å dømme tolker jeg det slik at hun mener at hun er et godt forbilde fordi hun er seg selv, uansett om det innebærer snus, alkohol – skadelige uvaner som det. Okei, i så fall er hun et godt forbilde når det gjelder det å tørre å være seg selv, og en god ambassadør for ærligheten, den som lever lengst. Hun står for den hun er, foran flere tusen lesere, det er vel og bra, det. Men hvis det innebærer snus og alkohol, er hun da et godt forbilde, i den forstand? Jeg vil svare definitivt ikke.

Når en blogger med stor påvirkningskraft skriver ofte og lekende lett om snus, alkohol og hangovere fra helvete, går noe av det inn hos leseren, i underbevisstheten om ikke annet. Herregud, jo, jeg har da gått på den smellen selv! Hver gang Elise skriver om å ta seg en snus i sengen mens hun leser en god bok, tenker jeg at det hørtes himla deilig ut. Og så får jeg lyst til å begynne å snuse.

Når en blogger “fronter” skadelige midler som rus og tobakk, kan det gå under huden på de som leser, enten vi merker det eller ei. Jeg oppfatter det som at Sophie velger å blogge om det fordi hun er krystallklar på at hun skal være seg selv, og på død og liv vise det til leserne sine, uten noe filter. Hun er ærlig, veldig bra, men gjør det henne egentlig til et godt forbilde? Hadde hun blogget om det hvis uvanen hennes ikke var å snuse, men å regelrett slå ned folk på gata? Hadde det fortsatt stått «Jeg står for den jeg er, jeg legger ikke skjul på noe her….» hvis det innebar å fronte vold, og ubevisst inspirere til å drikke, sloss og spy? Er man et godt forbilde uansett hva – så lenge man bare er seg selv?

Jeg setter det veldig på spissen nå, bare for å få frem poenget mitt.

Hadde jeg hatt noen helseskadelige livsstilsproblemer, hadde jeg garantert vurdert å pynte på sannheten for deres skyld, slik at dere ikke ble fristet til å begynne med det samme. På samme måte som Linnéa unngikk å blogge om spisevanene sine, i frykten for at leserne skal ta etter henne. Mange lesere er unge, lett påvirkelige, og det bør en stor blogger ta hensyn til. Jeg ville heller utgitt meg selv for å være et sunt og godt forbilde, enn å stå på mitt og være så opptatt av å være meg selv at jeg lar det gå utover dere i negativ retning. Selv om man absolutt ikke prøver å få folk til å snuse, røyke, drikke etc ved å blogge om det, BLIR man påvirket av å lese om at forbildet sitt gjør slike ting.

Jeg mener ikke å henge ut Sophie, vet ikke om hun snuser og drikker engang, jeg tok bare utgangspunkt i det utdraget fra det ene innlegget jeg linker til over. Jeg vil bare skrive hva jeg mener er et godt forbilde, og høre hva dere mener.

2013: Og når det er ute, må jeg legge til et par ting. Jeg er helt enig med Kristin når det kommer til hvordan bloggere fremstiller seg, med sine irriterende plettfrie liv. Herregud, da, det GJØR ingenting å fortelle verden at du har en skikkelig bortkastet drittdag, at du bæsja skikkelig på leggen her om dagen, å vise verden at du er et menneske du også. Jeg er forkjemper av klageretten, utdritningslag og mennesker med beina på jorda – som tillater seg å gå på trynet! Det eneste jeg ikke kan si meg enig i er frontingen av helseskadelige uvaner. JA, er du gammel nok til å ha tilgang på nett, bør du være oppegående nok til å skjønne at du ikke skal hoppe når bloggerinnen ber deg hoppe, eller røyke fordi hun gjør det, du bør da være sterk nok til å ikke la deg påvirke. Men det er ikke alle sinn som fungerer på den måten. Jeg har vært ung og dum selv, og det å kopiere “de kule” for å bli kul selv er et velkjent fenomen alá 13 år og verdensmester. Derfor bør vi passe litt på. Et annet godt eksempel er Bieber med hasjen sin – hadde det ikke vært bedre om den nå blødende fansen hans gikk lykkelige uvitende?

Ps. Ikke knyt bånd på tissen, fordi jeg gjør det. Det er bare en tegning.

Hva mener dere?