Archives for the Date January 11th, 2013

I’m having my roti with a spoon

Hei! For en DAG! Klokken er bare to, og jeg har allerede opplevd nok til at jeg følte at jeg kunne dra tilbake til hotellet med god samvittighet. Jeg sitter og spiser roti mens jeg skriver, det deilige brødet jeg ble introdusert for i India, fylt med kylling og spicy pepper. Et brød jeg fikk spandert på meg i dag, etter at “hele byen” hadde hjulpet meg med å finne en rotishop. Tilfeldigheter er virkelig blitt mitt narkotika!

Jeg stod opp relativt tidlig, og fant meg selv på vei ned til Independence Square igjen før klokken hadde passert 10. Humøret fra i går, og skuffelsen over hvilken brutalitet som la lokk på hele fantasien min om Trinidad lå fremdeles og ulmet – men det tok ikke lang tid før jeg glemte at jeg egentlig var sur. Opp bak meg kom en lokal fyr, spurte om jeg trengte hjelp – der jeg åpenlyst gikk med mobilkartet i hånda og søkende blikk. Piggene mine gikk automatisk ut, men jeg ga han en sjanse. Jeg hadde tross alt på meg våpenringen min fra Gina Tricot :)

Møt Flash! Han viste meg veien til Fredrick Street, som jeg lette etter, og fulgte meg trygt gjennom gatene jeg styrte unne i hele går. Alle de sleezy kommentarene om hvor “Nice giiirl…” jeg var, var borte. Da jeg nevnte for Flash at jeg hadde lyst til å finne en rotishop jeg hadde lest om i en T&T-reportasje, spurte han alle vi møtte på vår vei om de hadde hørt om en rotishop i nærheten. En eldre mann ba oss om å følge han, og før jeg visste ord av det stod vi i køen for å kjøpe roti. Vel, Flash kjøpte roti – til begge. Og så dro vi til parken og spiste de sammen. Jeg syns min nye følgesvenn virket veldig ålreit, helt til han kom med bemerkninger om hvor sexy han syns jeg var, etterfulgt av et målende blikk fra topp til tå. Å bli kalt sexy er IKKE greit, når det ikke kommer fra kjæresten min. Og iallfall ikke når det kommer fra en fremmed mann i Trinidad&Tobago, når jeg reiser alene som jente. Han virket litt for på til at jeg følte meg komfortabel. Piggene hadde altså kommet ut for en grunn, og nå lurte jeg på hvordan jeg skulle pent forklare at jeg ønsket å fortsette ferden min videre – alene.

Slapp å lure så lenge. Flash (som fortsatt var veldig grei, altså, til tross for at han var litt for ivrig) satt meg inn i en taxi, og ba sjåføren ta meg til Yuma Mas – som jeg hadde sagt var mitt neste oppdrag. Han ga meg en klem, ba meg ringe han og vinket meg avgårde. Selv takket jeg han så mye for hjelpen, for takkenemlig er jeg til beinet, ga han et telefonnummer som ikke var mitt og forsvant. (Unnskyld!) Taxiene her er ikke så enkle å få øye på. Det er rett og slett vanlige personbiler som står på rekke og rad langs veien, det eneste som forteller deg at de er taxier er et gateskilt hvor det står “TAXI” plassert ved siden av dem. Men dette var altså en taxi, og det er tydeligvis normalt å dele. Jeg var ikke forberedt på det, så jeg forstod ingenting da det plutselig rant inn mennesker fra alle kanter. Men jeg fikk raskt forklaring på at det var slik det var i Trinidad, av en jeg kaller Mcshine.

Møt Mcshine! Han var på vei til et studio for å spille musikken sin på radio. Musikk med oljefat som instrument, jeg gikk forresten forbi en oljefatgatespiller tidligere i dag – det lød fantastisk stilig! Men tibake til taxien, Mcshine hadde vesken sin full av CD’er med musikken sin på, så jeg spontankjøpte et eksemplar og kan nesten ikke vente med å finne en CD-spiller så jeg får hørt på den! Jeg elsker å møte mennesker ved tilfeldigheter som dette! Ved studioet vinket han farvel, og turen min til Yuma Mas fortsatte videre.

Yuma Mas var MAGISK! Jeg skal straks vise dere bilder og fortelle den søte historien om hvordan jeg kom meg helt derfra og hjem til hotellet igjen, men først skal jeg spise opp rotien min og heise ned til treningsstudioet igjen. Trinidad, du er ikke så verst allikevel!

Hi! What a DAY! The clock is only 2 pm, and I’ve already seen enough to return to the hotel without feeling guilty. I’m eating roti while I’m typing, the indian bread I got to know in India – filled with chicken and pepper. SO GOOD! A bread someone bought to me today, after “the whole city” helped me to find my way to the roti shop. Coincidences is my drug!

I got up quite early today, found myself heading for the Independence Square before 10 am. The mood from yesterday and the disappointment of how brutal Trinidad is compared to my dreams of how I wanted it to be were still hanging over me, but it didn’t take long until I forgot that I was grumpy. A guy came up from behind, asked me if I needed help. I guess I looked lost, haha. My spikes ran out immediately, I don’t trust anyone, but I gave him a chance. Afterall, I DID wear my weapon-ring from Gina Tricot :)

Meet Flash, in picture 1! He showed me the way to Fredrick Street, the street I was looking for, and he followed me all through the town. All the sleezy comments about how “Niiiice girrrl….” I was suddenly didn’t excist anymore. When I told Flash about the roti shop I wanted to visit, he asked everyone we passed if they knew about it. An old man told us to come with him, and suddenly I found us in a line waiting for roties! Flash was paying for it, and we ate them together in the park. He turned out to be a really good guy – except from the comments about how sexy he thought I was, followed by a dirty look. Calling me sexy like that is not OK unless you’re my boyfriend! Especially not when it comes from a stranger in T&T, while I’m traveling there all by myself. He seemed TO ongoing for me, so I felt that it was time to go. 

The feeling didn’t have to last too long, Flash (I still think he was a good guy, though!) took me to the taxi place and told the driver to take me to Yuma Mas – my next goal of interest. He gave me a hug and told me to call him. I thanked him for everything, gave him a number that wasn’t mine, and disappeared. (Sorry!) The taxies here aren’t too easy to get an eye on. They look like a private car, and the only thing that tells you it’s a taxi is the sign close to the road they’re all parking. It’s also normal to share them. I wasn’t prepared for that, so I was really freaked out when suddenly there were people coming into the taxis from all over the place, haha. One of them explained me that this was the normal way to take a taxi in Trinidad, I called him Mcshine.

Meet Mcshine, picture 2! He was on his way to the studio to play his music on the radio. Music like steel-band, made from oil drums. By the way, I heard a guy playing steel music on the street earlier, sound so cool! Mcshine in the taxi had his bag full of CDs with his music on, so I randomly bought one – can’t wait to listen to it! I love meeting people like that! Outside the studio he waved goodbye, and my journey towards Yuma Mas continued. 

Yuma Mas was MAGICAL! I’ll show you pics and tell the cute story about how I got back to the hotel from there soon, now I’ll finish my roti and go down to the gym again. Trinidad, you’re not that bad afterall!

the gypsy, thought from India


ph_priv

Jeg pekte på vannflasken min, holdt den opp og hevet øyenbrynene spørrende mot sigøynermoren som holdt et lite barn på armen. Barnet kunne ikke ha bikket 2 år engang, så liten han var. De vandret hvileløst rundt i gatene for å be om penger, om hjelp til å klare seg. Jeg ventet på svar, lot hele kroppsuttrykket mitt forbli et spørsmål om hun ville ha litt vann. Hun smilte og rakte frem koppen til svar, mens de kom min vei. Barnet tok automatisk hånden frem i tiggerposisjon da de var kommet helt bort. Han var for liten til å forstå noe, men var allerede oppdratt til å be om penger fra de hvite. Bevegelsen satt i den vesle hånden like selvfølgelig som å blunke. Som når en rutinert hund automatisk gir labb så fort den hører lyden av knitrende godtepose. Et triks man skal prise seg lykkelig for å slippe å lære det bort til sitt eget barn.

Jeg tok korken av, satte åpningen mot metallkoppen hun holdt frem og delte gladelig vannet mitt med mor og barn. Jeg passet på å fylle nok til flere munnfuller, og da koppen var full smilte kvinnen. Nikket, neiet, besvarte tilbudet mitt med hele kroppen, hun også. Jeg smilte tilbake, glad for å ha gjort noens dag litt bedre. Vann er grunnleggende for alt liv.

Vi sitter i tuktuken, på vei ned den samme bakken jeg nettopp hadde gjort en god gjerning i. Romkameraten min prikker meg på skulderen. På gebrokkent tysk-engelsk forteller hun meg at kvinnen jeg nettopp hadde delt mesteparten av vannet mitt med, hadde helt det som om det var verdiløst utover den tørre bakken så fort jeg var ute av syne. Barnet hadde ikke engang fått en slurk. Deretter hadde hun gått barfot videre til neste hvite menneske for å be om mer. Eller kanskje noe annet. Det grunnleggende for alt liv var ikke godt nok for henne. Jeg kan kjenne hjertet mitt falle i bakken sammen med vannet jeg forsøkte å gi henne…

REISEVIDEO: across India