January 9th, 2013

REISEVIDEO: can you count to tree?

Kjære leserne mine, OVERSE at jeg har skrevet “tree” i stedet for “three”. Jeg gadd bare ikke å vente på å laste opp hele filmen på nytt, så jeg lot det stå. Trær må telles de og, sikkert. Men til filmen, da – ser dere den kule forskjellen på hvordan vi teller her i verden? For de var det like rart å se oss telle med tommelen først, som det blir for oss å se de med lillefingeren først! Kul ting, hæ?! 

/ignore that I wrote “tree” instead of “three”, please… My mistake! But to the video – see the cool difference betweeen how we’re counting in this world? For them it was just as strange to see the thumb go first, as it is for us to see the little finger first. Cool thing, hah?!

January 9th, 2013

unsafe


Utsikten jeg våkner til hver morgen <3 // the view I’m waking up to every morning <3


Mannen som advarte meg mot måten jeg bar kameraet mitt på // the man that warned me about how I was carrying my camera


Blid og glad, sikkert // So happy I could die, or something


ph_priv the infinity pool @ my hotel <3

Åh, det er så deilig med litt varme igjen! Kulden (20 celcius) i Los Angeles tok knekken på meg og loppet meg nesten for brunfarge, så nå må jeg på rehab. Med karibien på alle kanter skal ikke dét bli noe problem.

Jeg har nettopp kommet inn etter en liten orientation walk i byen. Det siste jeg hørte før døren lukket seg bak meg i lobbyen var sirener, de skar fantasiene mine om Trinidad & Tobago i to. Det er ikke trygt for meg der ute, og jeg som hadde gledet meg sånn til å oppleve øyene! For første gang i løpet av reisen hadde jeg faktisk satt meg ned, laget dagsplaner og tenkt ut hva jeg skulle gjøre i landet, nå må jeg veie hver eneste lille idé opp mot risikoen det er å faktisk gjøre det. Jeg kom ikke lenger enn til Independent Square, like bortenfor hotellet, før advarslene kom – fra de lokale. «Hey girl, you shouldn’t carry your camera like that, take it around your neck instead. They’re gonna steal it…. I’m serious.», også viste han meg sitt eget kamera – trygt plassert på kroppen hans. Jeg takket for tipset, og ommøblerte straks meg selv.

Litt senere, da jeg hadde passert kirken, og stod og fiklet med mobilen for å finne frem kartet, kom en hyggelig dame opp bak meg. «Sweetie? I don’t think you should be here, the area you’re going into now is getting really rough. You see that man over there? Go that way, that’s safer, there’s book stores and shops, and police. Ok?» Ok. Så jeg snudde. Eventyrlysten óg.

Overalt hvor jeg gikk i dag var det blikk som målte meg opp og ned, menn som «Helloo, niiice….», «Hey miss, miss! Company? ;);))», etterfulgt av følelsen av å måtte komme seg vekk derfra. I alle de andre landene har det vært greit å bare gå videre, ignorere de sleezy kommentarene en blondine på tur alene “må” tåle i slike land, i dette landet er terrenget for ukjent til at jeg tørr å ta sjansen. Så i kveld skal jeg sette meg ordentlig inn i kartet, spørre om hotellet om kan hjelpe meg med å sette opp en trygg rute til alt jeg vil se, og prøve igjen i morgen. Blir det for skummelt, er alltids evighetsbassenget med utsikt til havet et fantastisk godt alternativ! Det er dit jeg skal nå, med bøkene mine. Hejhej!

January 9th, 2013

Caribbean, baby!

Hey! Nytter ikke å starte innlegget med en hilsen på det lokale språket her, for det er ikke mer spennende enn engelsk. Jeg er i Trinidad & Tobago! I Port of Spain, som er hovedstaden. Landet er kjent for steel band-musikk, hvor oljefat brukes som instrumenter (copycat-Kaizers, hæ?), rosa flamingoer og asfaltsjøen – Pitch Lake. Øyene ble oppdaget av Colombus, og har vært både spansk, fransk og senest engelsk – det ble ikke selvstendig før i 1962. Bare spebarnet!

Noe av T&T’s historie måtte jeg google meg frem til, men mesteparten har jeg allerede fått servert av en lokal. Og det lenge før jeg satte føttene mine her! Husker dere jeg nevnte noe om den utrolige karmaen min i forrige innlegg? Vel, i dag igjen, dere…. Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette universet lenger, det er så uforståelig hvorfor akkurat JEG skal være målskive for så mye fint her i livet, så innmari heldig med alt. Uansett. I dag. Jeg gikk mot sete 6F i businessclass, på flyet fra Miami til Port of Spain. Hvorfor jeg som backpacker fortsetter å få seter i himmelens himmel aner jeg ikke, men jeg er jo ikke typen til å klage heller. Mannen i setet ved siden av meg stanset meg før jeg fikk satt meg ned.
«Sorry, is it possible that you could change seat with my daugther? She’s in 2F. Window seat aswell.»
«Yes, of course», smilte jeg og prøvde å krympe til kvart størrelse i det jeg kjempet meg mot strømmen av passsasjerer på setejakt i midtgangen. Jeg fant 2F, ventet tålmodig på at farens datter skulle flytte seg, og slo meg så ned ved siden av en liten, spe dame 50+.

Etter å ha levd i en snodig virkelighet på reis i noen måneder, har jeg for lengst merket meg at ting har en tendens til å skje for en grunn. Derfor slo tanken meg da jeg festet setebeltet i dette nye setet. Noe ville at jeg skulle sitte her ved siden av denne damen, og ikke den store mannen i 6E. Men hvorfor? For å redde begynnelsen på mitt karibiske eventyr, forstod jeg senere. For noen timer ut i flyturen kom vi i snakk, og jeg lot meg nok en gang vippe av pinnen av min egen flaks. Hun lurte på om jeg hadde noen kjente i Trinidad, jeg fortalte at jeg reiste jorden rundt alene. Hun var fra Trinidad selv, og likte ikke tanken på at jeg var på vei til Port of Spain uten kontakter, uten et sted å bo, uten noe som helst. Min plan var å ta en taxi til hvilket som helst hotell, spørre om ledig rom og se hvordan det gikk. Hun rynket på nesen enda en gang da jeg nevnte “taxi”, og sa at jeg heller kunne sitte på med henne – de måtte forbi uansett. Jeg takket selvfølgelig ja, hun foreslo noen hoteller og…. Her sitter jeg. I 17. etasje på et dødsfint hotell, med utsikt utover hele havet. Og flaksen stopper ikke der – resepsjonisten ga meg gratis internett! Æh!

Jeg rakk heldigvis å utveksle nummer med Noreen, damen fra flyet, og ba henne ringe meg i morgen for å ta en kaffe – hvis hun orker. For kofferten hennes var nemlig full av parykker, og av samme grunn var hun i Miami….. Det er alltid de beste menneskene på jord som får svi, er det ikke?

Nå skal jeg legge meg i min syke kingsize bed, og våkne opp til det karibiske hav i morgen! Gleder meg til å se mer av dette flamingolandet i karnevalmode, og til å fortelle dere om det etterpå! Ta vare på hverandre, der hjemme, og send noen gode tanker til skjønneste Noreen. <3