Archives for the Month of January, 2013

capoeira


ph_priv, Capoeira on the beach in Jericoacoara

Hei! Solen har akkurat fremført sin fargerike forestilling for kvelden igjen, og jeg sitter i hengekøya på hostellet igjen og skriver. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange backpackere setter seg fast i Jericoacoara, hver cm av viljen min stritter i mot morgendagens avreise… Men, the show must go on – det nærmer seg tross alt februar og det store karnevalet i Rio!

I dag har vi ikke gjort så mye, annet enn å samle krefter etter nattens eventyr. Rundt lunsjtider ruslet jeg opp til tyskernes hostel, og sammen gikk vi ned til stranden for å spise lunsj. Jeg bestilte noe pannekakelignende greier, med ost, tomat og organo inni, sammen med en mangojuice. SÅ godt! Etterpå veltet vi oss ned på stranden, hvor vi la oss utover som død fisk – sprellet bare litt når vi ville ha kokosnøtt å drikke. Da jentene gikk for å surfe, ble jeg sittende igjen med barten min og lese videre i Orkideens hemmelighet mens havet sakte men sikkert krøp oppover stranden. Jeg måtte flytte meg tre ganger bakover med boken min, før jeg ga opp hele greia og skjønte at havet til slutt kom til å vinne uansett. Så nå har det spist alt som smaker sand, det eneste det lot være igjen var den delen hvor brasilanerne danser sin capoeira hver eneste kveld etter solnedgang. Dere husker solnedgangrituale jeg fortalte dere om, når alle som befinner seg i Jeri kryper opp i sanddynene for å ha orkesterplass til naturens vakreste forestilling? Så fort solen har dykket i havet, renner samtlige ned fra dynene igjen og hver gang de gjør det, setter de innfødte i gang en stemningsfull capoeira i bunnen av dynene. Det er så stilig! Og jeg elsker musikken!

Capoeira er både en dans og en kampsport, som ble utviklet av afrobrasilianske slaver for leeeenge siden, wikipedia sier 1500-tallet. De står i ring, klapper, synger og spiller instrumenter mens to og to utfører bevegelser som ligner mer på saktegående slossing uten at noen noengang blir truffet, enn en dans. Slavene utviklet dansen for å skjule forberedelsene de gjorde for å gå til opprør mot slaveeierne, og dansen er utrolig krevende – de står stort sett på en eller to hender, på hodet, albuer, alt som vanligvis ikke skal stås på. Jeg filmet litt av det, så dere skal få se senere! Det er så mye dere skal få se senere, dere, jeg har minnekortene mine stappfulle av deilige flashbacks jeg skal hylgrine til når jeg er tilbake i mitt lille, stille land…

Skrives i morgen, her er kvelden fortsatt bare spebarnet så jeg må gjøre meg klar til å møte de andre! God natt, superpeople! Bart ut!

Hello! The sun has just performed its colorful show for the evening again, and I’m sitting in the hammock at the hostel writing to you. It’s not hard to understand why so many backpackers get stuck here in Jericoacoara, every inch of my will resists tomorrow’s departure… However, the show must go on – it is almost February and time for the big carnival in Rio!

Today we haven’t really done so much, other than getting some rest after last nights adventure. Around lunchtime, I went up to the Germans hostel, and we went down to the beach to have lunch. I ordered some pancake-like stuff with cheese, tomato and organo inside, along with a mango juice. SO good! Afterwards we tumbled down to the beach, where we lay out like dead fish – kicking just when we wanted to drink coconut. When the girls went surfing, I was left with my mustache and continued reading the orchids secret while sea slowly crept up the beach. I had to move three times backwards with my book before I gave up the whole thing and realized that the ocean in the end was going to win anyway. So now it has eaten anything that tastes like sand down there, the only thing that seemed to be left was the part where the brazilians do their capoeira dance every evening after sunset. You remember the sunset ritual I told you about, when all who are in Jeri creeps up into the dunes to have a ringside seat to natures most beautiful show? As soon as the sun dive into the sea, flows all down from the dunes again and each time they do, the natives start an evocative capoeira in the bottom of the dunes. It’s so cool! And I love the music!

Capoeira is both a dance and a martial art that was developed by Afro-Brazilian slaves loooong time ago, wikipedia says around the 1500′s. The dancers stand in a circle, clapping, singing and playing instruments while pairs perform movements that are more like a slow fighting without anyone ever being hit, than a dance. Slaves developed the dance to hide the preparations they made to go into rebellion against the slave owners, and the dance is incredibly demanding – they are mostly standing on one or two hands, head, elbows, everything that normally should not be stood on. I filmed some of it, as you will see later! There is so much you will see later, you guys, my memory cards are full of delicious flashbacks I’ll cry my heart out to when I’m back in Norway…

See you toorrow, here the evening is still only a baby so I have to get ready to meet the others! Good night, super people! Mustache out!

sunset waves


ph_priv, Jericoacoara, Brasil

I går kveld dro vi ned til stranden for å surfe. Vel, de andre gjorde – jeg har en nytatovert bart på fingeren å ta vare på, så jeg takket meg til strandkanten og Orkideens hemmelighet. Jeg elsker den boken! Når jeg befinner meg i dette paradiset på jorden, men allikevel gleder meg til å komme hjem om kvelden for å fortsette å lese – da er det en god bok. Les den.

Etter noen timer der, gikk vi hvert til vårt og gjorde egentlig ikke noe vettugt igjen før klokken ble midnatt. Vi sov noen timer på kvelden, for å orke å være våkne hele natten, og så møttes vi for caipirinha (brasiliansk drink) på stranden da den nest siste dagen i januar ble til den siste. Etter noen timer med internasjonal mingling der (nytt kjøttdiskland: ISRAEL!), dro vi til bakeriet som bare har åpent fra 02:00-06:00 – smakte på ferske brødbiter med sjokolade (mmmm) før vi dro til dette utestedet hvor man danser forró på natterstid. Dansen er fra nordøst i Brasil, og dere trenger egentlig ikke å lære dere noe som helst, jenter, for gutta fører. Takk og pris, for jeg er talentløs….

I dag er det siste dag i Jericoacoara, og den er til for å nytes! Det må dere også gjøre, sitt ikke her og les – kom dere ute i solsk… Nei, også er dere i Norge. Sorry, my bad. Skrives senere!

Yesterday evening we went down to the beach to surf. Well, the others did – I’ve a new tattooed mustache on my finger to take care of, so I just went reading in the sand instead. After some hours on the beach, we went home for some sleep so we could manage to stay up all night. At midnight we met for caipirinhas (brazilian drink), the bakery that’s only open at night and forró dance. The dance comes from northeast of Brasil, and girls – you don’t need to learn it, ’cause the boys are leading. Luckily for me, ’cause I suck in dancing…. Today’s my last day in Jericoacoara, and I’m out to enjoy it! You too, so don’t sit here and read, get out in the su… Oh, sorry, my bad. I forgot you’re in Norway. :)) Later!

VIDEO: tapioca


Belém, Brazil

I miss that stupid pancake made of snow already….

sippin’ a coconut


ph_priv

Og sånn går dagene i Marie Brudevolds liv. Hva skal det bli av meg…. Spontan veterinær, kanskje, kjøttmopeden (hesten) jeg red i dag kunne iallfall trengt en. Han hadde det ikke noe godt, stakkar! Og da vi påpekte at han haltet og hadde det vondt til eieren, svarte han bare at det var hans måte å bevege seg på, «den dumme hesten». Håper «den dumme hesten» drives av karma, og at karmaen sørger for å gå skyte tilbake en dag. Er det noe de ikke kan i Brasil, så er det firbeint kjærlighet! Lyden av hunden bussen vår kjørte over på vei hit også går fortsatt på repeat, til hjertet mitt sin store fortvilelse….

Men herreGUD, som jeg har savnet å ri! Det er uten tvil en av de hobbyene jeg håper jeg får tid til å ta opp igjen når jeg en vakker dag kommer hjem igjen. Jeg har ikke vært i stand til å drive på etter at vakreste Diiwa, min arabiske drøm, døde for noen år siden – men jeg skjønner jo nå at å være kjøttmopedist fortsatt er tingen for meg. Det fineste stedet å se verden fra, er mellom ørene på en hest, så Skjæløystallen – hold av plass til meg!

Mamma, stakkar, ble forresten livredd, da jeg fortalte at hun må dra på prisutdelingen for meg. Så nå må dere stelle pent med henne, og sørge for at hun ikke må dra dit for å komme tomhendt hjem igjen! Neida! (Joda) Nå skal vi ned og surfe, så vi skrives senere, kjæreste! Og TAKK igjen, det har fremdeles ikke sunket helt inn at dere har gjort meg til en jævla finalist! Seieren følte jeg allerede ved nominasjon, så hva jeg skal føle NÅ… Det ligger utenfor min rekkevidde.

Hjerte Tarm

what the fuck


ph_priv

My beautiful readers, my words ain’t enough to tell you how thunderstruck I got when I recived this mail:

I’m a FINALIST in the Vixen Blog Awards 2012, for “Blogger of the year!” WHAT HAVE YOU DONE?!?!??! And look at my strong and beautiful competition in there, I mean… my fav blogs like Annette and Ulrikke?! AND ME?! I don’t understand A SHIT. But I’m so happy I could die, you made my morning even better – and trust me, riding on the beach – it was already a good one! I LOVE YOU! Oh my, how much I love you.

If you want me to reach the top, VOTE FOR SUPERMARIE HERE! <3

So…. speechless.

Maranhenses dunes


ph_priv < what a pleasure it is to be able to write that!

Sanddynene var minst like hypnotiserende som Taj Mahal, og den kinesiske mur. Om ikke mer, for dette er jorden vår, dere. Uten at mennesket har blandet seg inn, har den skapt silkemyke dyner av sand som brer seg utover langs kysten av Brasil. Jeg må ha siklet en hel lagune der jeg stod, enda de alle var tørket inn. Fullstendig bergtatt av hva naturen kan finne på å skape, men det vakreste var at jeg var helt og holdtent SANDrømt. (Hehe). Jeg vet jeg er på grensen til å drive med polygami, for jeg sier dette hver gang jeg har opplevd naoe sjukt, men; HADDE den dagen vært en mann, hadde jeg giftet meg med han (også).

Veien ut til dynene var minst like vakker som dynene selv. Caio, brasilianeren som slo følge med meg fra Sao Luis, og jeg booket oss inn på en båttur som gikk nedover langs elven. Naturen rundt oss var akkurat som på de dokumentarene jeg pleide å se på da jeg var liten, om giftige slanger i regnskogen og sånn. Så ubeskrivelig sexy! Og vi stoppet ikke færre enn tre steder – først ved dynene (bildene), så i en liten landsby (den var også bygget på sand!) som dukket opp fra ingenting foran oss og til slutt på en bred sanddyne som grenset til elven på den ene siden, og Atlanterhavet på den andre. Vi valgte å bade i havet. Bølgene var ville, og prøvde å kle meg naken gang på gang, – kunne jo bare ha spurt, først da, går gjerne til sengs med jorden vår jeg, etter å ha sett hvor fantastisk fin den er. Men jeg klarte å beholde bikinien på, jeg mistet ikke annet enn munn og mæle. For en gave til øynene våre denne moder jord sprer rundt seg med! Om vi bare kunne gi henne et globalt takkekort med fred i konvolutten, så hadde vi kanskje fortjent en brøkdel av det vi har rundt oss også…

The dunes was just as mezmerising as Taj Mahal and the great wall of China. If not even more, ’cause this is the Earth, you guys. Without any human touch, it has created these silk soft dunes of sand on its own – that’s making their way among the coast of Brasil. I must have drooled a whole lagoon where I was standing, even if they all were gone. Completely spellbound by what the nature is able to create. I know I’m getting close to polygamy, ’cause I say this every single time I do something incredible, but; IF that day was a man, I would’ve married him (too).

The way to get to the dunes was just as beautiful as the dunes themselves. Caio, the brasilion that joined my travel from Sao Luis, and I booked a tour that goes down the river. The nature around us was exactly like the documentaries I used to see as a little girl, about toxic snakes in the rain forrest. So… SEXY! And we stopped three times during our river safari, first at the dunes (pictures), then in a little village build on sand that came out from nowhere in front of us, and the last stop was on a dune that boarded to the river on one side, and the Atlantic ocean on the other. We went there for a swim. The waves was mental, tried to get me naked several times – all it had to do was to ask, I don’t mind getting naked with the Earth after seeing how beautiful it is. But I managed to keep my bikini on, all I lost was my speech. What a gift this Mother Earth is giving away! If we only could send her a thank you card with world peace in the envelope, so maybe we could say we’ve earned all the beauty we’re surrounded by aswell….

sandy


ph_priv, Jericoacoara, Brasil

Det ER… SÅ…. VAKKERT her! Bildene mine strekker ikke engang til. De får iallfall ikke tak i hvor fornøyd jeg er! Natten min i hengekøye var så deilig, å våkne i frisk luft av at solen kiler deg på nesen – det må vi gjøre mer av. (Også bor hun i Norge ;ppPPppPPpp) Jeg kavet meg ut av den rundt klokken åtte, strakk på beina ved å rusle ned til stranden og fant brasilianske menn i bar overkropp galopperende gjennom sanddynene på hester jeg pleide å ha hengende på veggen da jeg var  liten og medlem i Pennyklubben. Herregud….! Så i morgen tidlig skal vi leie hester. 

I dag har jeg gått en gooooood og lang tur sammen med tyskeren, for å bli kjent med paradiset. Etter en times tid, noen kaktuser og flere liter vann satt vi oss i skyggen og drakk kokkosnøtt. Det var som en ørken der ute! Lenge leve den ene skyggen vi fant, huden min er fullstendig svartmalt av den sør-amerikanske solen. Og jeg er FULL av sand! Aaahhh! Trenger aldri å ha på meg klær igjen, har nok korn klistret på til et helt outfit. I kveld gikk vi nemlig opp på sanddynene, sammen med resten av turismen, for å se på solnedgangen. Selv var jeg mest opptatt av å unngå at øynene mine ble raspet opp av alle de skarpe sandkornene vinden dro med seg for hver meter per sekund, så jeg så ikke at det gikk ned noe som helst. For et himla dumt rituale…. Alt for å overbevise seg selv om at verden er vakker, samme hvor mange sandkorn som dolker deg i ryggen, hæ?

Nå må jeg løpe! Sambaparty på stranden, selv ikke feberen  (som OGSÅ dolker meg i ryggen as we speak) kan stoppe meg fra det. Hejhej!

VIDEO: welcome to Jericoacoara

I thought they were joking when I saw that piece of wood that was gonna get us over the river…. But no! Anyway, here we are – I’ll give you another video of the whole place made of sand later. I’m gonna stay here for a while, to catch my breath again after daaaayyysss with restless traveling.

på nye supereventyr

Støvet* fikk meg hjem på adressen til det gule huset litt tidligere enn planlagt, og i en litt annen form enn de kanskje hadde håpet på, men jeg er nå der i alle fall. På papiret. Fredrikstad Blad dekker behovet mitt for å ikke bli glemt i hjembyen min mens jeg er her ute i de tusen andre byer. Gleder meg til å komme hjem og lese, for jeg husker ikke hva jeg fortalte de om. Og ikke vet jeg hvorfor jeg forteller dere om at jeg har fortalt de noe som helst heller – for dere får jo ikke lest artikkelen uansett. Ville vel bare nøre oppunder at jeg er kjendis, for det gir meg så god selvtillit å vite at dere tror det.

Snakkes senere! Hjerte Tærm. (Gleder meg til mine utenlandske lesere skal google translate DEN, haha!)

I was last weekends main article in the local newspaper, ahah. /end braggin’ See you later! 

*mamma og pappa

just hangin’

Heeeeeei! Nå har jeg savnet dere, ass! Jævla. Jeg trodde ikke jeg var SÅ begeistra for å legge ut om livet mitt i det vide og det brede på internettet, men sølvepleabstinensene mine proved me wrong. Nå skal dere lese her, jeg har så mye jeg vil fortelle dere siden vi snakket sammen sist fra en sofa i Sao Luis, men la oss ta det viktigste først: MIN NYE SOFA! Jeg skal tilbringe natten i en hengekøye, i en landsby bygget på SAND! Det høres ut som en eventyrbok, og det som gleder meg mest ved det er at det er JEG som maner frem den setningen! Nå kan dere angre på at dere ikke er meg. Visst faen kan dere det.

Jeg skal prøve ut kunsten å fatte seg i korthet, om hvordan reisen min til hengekøyen i sandparadiet utartet seg:

Begynte i en sofa i Sao Luis. Sa jeg skulle bli der i 2-3 netter.
Ble grepet av angst, måtte komme meg videre etter bare én.
Sjekket couchsurfing.org, hadde fått et forsinket ja fra en annen sofa i Sao Luis.
Svarte at han var for sen, jeg var allerede i en sofa, men på vei ut av byen for å dra til Maranhenses dunes. Spurte om han ikke ville bli med.
Fikk aldri noe klart svar.
Kom meg fra sofaen til bussterminalen takket være snill host sin snille venninne i en snill bil.
Kom meg på riktig buss, og kom meg av igjen på riktig sted – ved hjelp av bussjåføren og den håndskrevne lappen min med stedsnavnet på (igjen).
Hadde ett par timer å slå ihjel før bussen til Barreirinhas skulle gå.
Noen uklare telefonsamtaler og ihjelslått tid senere kom den forsinkede couchsurfinghosten løpende, ville bli med til dynene. Aldri møtt’n før, og bussen min til dynene var full. Han kom seg med allikevel. Hvordan er fremdeles uvisst.

Barreirinhas. Hadde ingen planer om hvor jeg skulle sove, ankom kl 00:00.
Trodde jeg hadde en tredje couchsurfinghost å surfe hos, men han kunne bare portugisisk så jeg aner ikke hva han egentlig kommuniserte til meg da vi “avtalte” ankomsten min tidligere på dagen.
Couchsurfinghost nr 3 stod på bussholdeplassen og ventet. Mario.
Tok med seg meg og min forsinkede couchsurfingvenn til et billig hostell.
55 NOK natten.
Veien fra Barreirinhas (dagene der skal jeg fortelle dere om senere) til Jericoacoara (neste stopp) var komplisert.
Ble nesten ble grepet av angst igjen.
Møtte en tysker på 55 NOK hostellet.
Hun skulle samme vei som meg.

Reiste på søndag.
Buss tilbake til Sao Luis. Tyskeren, min forsinkede couchsurfing venn og meg.
Sa hade til forsinkelsen. Reiste videre med tyskeren.
Hun kunne portugisisk.
10 timers buss.
Ble forsinket etter én time, i 3 timer, pga bilulykke.
Passerte ulykken.
Det som var igjen av bilen var bare aske som fremdeles stod i brann……
Kjørte videre.
Kjørte på en hund.
Lyden av smertefull død laget arr i hørselen min.
“Bare en hund”, sa sjåføren og kjørte videre uten å sjekke om hunden fremdeles led.
Hjertet knakk.

Ankom neste bussterminal 07:20. Bussen vi trengte videre skulle ha gått 07:15.
Fikk holdt den igjen.
Bussen var full.
…….
Neste buss mot Jericoacoara gikk ikke før om 12 timer.
Faen.
Gikk en halv runde på terminalen.
Ble funnet av to italienere.
De skulle samme vei som oss.
Tyskeren, to italienere og jeg delte en taxi.
Ble nesten like billig som bussen.
Kom oss til siste by før sandeventyret.
Ble plukket opp av jeep.
Kjørte (dritfort!) over vann og strand (bokstavelig talt) for å komme frem.
Skilte lag med tysker og to italienere, men Jericoacoara ække stort – vi sees igjen.

Nå vugger jeg frem og tilbake i hengekøyen min i sandbyen og tenker at livet er non-stop fantastisk.

Smil!