ph_priv. My travels so far. Three pics from South Africa, India and China.
Minst én gang om dagen har jeg måttet ta meg selv i nakkeskinnet de siste månedene, virkelig konsentrere meg og TENKE SAKTE, MED STORE BOKSTAVER OG LANGE MELLOMROM: «NÅ ER DU HER, MARIE.» For det er jeg, og det er ufattelig vanskelig å ta innover seg! Dere aner ikke engang. Ikke jeg heller, så jeg må spørre meg selv; hvorfor er det sånn? Jeg puster inn indisk luft, får kinesisk gatemat gjennom fordøyelsessystemet og føler pelsen til et afrikansk dyr i hendene mine – hva mer er det som må til for at jeg skal kunne tro på min egen tilværelse? Det er som om jeg har en mental sperre. Som om det går HIT - men ikke lenger. Det føles som om jeg er ute av stand til å stole på virkeligheten rundt meg, hverdagene mine, jeg klarer ikke nyte det skikkelig, ingenting slipper gjennom. Jeg er her – men jeg er ikke her. Det er så vanskelig å forklare, enda vanskeligere å føle.
Jeg venter fremdeles på den magiske bølgen, hvor inntrykkene fra alt jeg har sett, gjort, smakt og opplevd hittil bare skal skylle innover meg. Den bølgen som river meg ut av hengslene, drar med seg hele følelsesspekteret mitt og setter meg fullstendig ut av balanse. Å reise verden rundt som dette her skal være overveldende, hver eneste dag, hvorfor er det ikke det? Hvorfor klarer jeg ikke å koble alt jeg ser til min egen virkelighet, og hvorfor er det så vanskelig å sette ordentlig pris på alt sammen? Hvorfor lever jeg livet fullt ut, mens jeg følelsesmessig sitter på sidebenken? «Fordi noe er alvorlig galt med deg, Marie.»
Eller kanskje det bare er fordi vi er oppdratt sånn. Vi lærer på skolen som små at verden er uendelig stor, at det å befinne seg på andre siden av jordkloden er så fjernt og anderledes, så når vi endelig vokser opp og reiser dit fungerer mentaliteten vår fremdeles sånn. Fysisk er du kanskje i Kina, men mentalt er du fremdeles i pensumet fra 3. klasse. Det er en fase det er vanskelig å bryte ut av. Eller kanskje det bare er en barnslig og tom teori, kanskje det heller kan kalles selvforsvar. At inntrykkene er for store, for mange og kommer på altfor kort tid, kanskje hjernen min slumrer i et forsvar mot å bli gal. For etter å ha levd slavisk etter norsk normal i 20 år, er det klart at det er forandring og en prosess å klare å se seg selv i de surreale settingene jeg har vært i de siste årene. Jeg kan fremdeles ikke forstå at jeg har designet et F-16 jagerfly.
Jeg tenker at jeg bare må gi meg selv litt tid. Reise videre, leve, gjøre drømmen til virkelighet – og understreke denne virkeligheten, som er så himla vanskelig å forstå, ved å ta tusenvis av bilder, og skrive enda flere ord. Så kanskje jeg klarer å ta meg selv igjen en dag, kanskje kommer bølgen og kanskje jeg endelig kan forsone meg med at jeg faktisk var der. For jeg er jo her. «NÅ ER DU HER, MARIE.»
Once a day I’ve to pick myself up and tell me, IN CAPS LOCK; «YOU ARE HERE, MARIE.» ‘Cause I am, and that is so hard to understand! You have no idea. And neither have I, so I have to ask myself: WHY is it like this? I’m breathing indian air, eat chinese food and feel the fur from an african animal in my hands – what else do I need to finally believe in my own existence? It’s like I have a mental locker. It comes to THIS POINT – but no further. It feels like I’m unable to trust the reality I’m in, my days, I struggle to enjoy everything ’cause it just feels too surreal. Nothing gets through to me. I’m here, but I’m not. It’s hard to explain, even harder to feel.
I’m still waiting for this magical wave to wash over me. With all the impressions, all I’ve seen, done, tasted and felt. The wave that knocks me out, out of balance and drowns me in all of my feelings, the whole specter. To be a wordtraveller should be overwhelming, every single day – why isn’t it? Why can’t I just accept that this is my life now, this is my reality, why do I find it so hard to believe in my own life? I’m living my life fully, but emotinal – I’m on the bench. Something is wrong with me. Or maybe this is just the way we were raised. You learn in school that the world is SO big, to be on the other side of the Earth is just so different and far away. So, when we grow up and suddenly are able to go there – our minds are still in that school-book. Or maybe it’s just self-defence. Maybe it’s my body’s way to protect me from going crazy. ‘Cause it can’t be healthy to see and do so many crazy things after living like a normal Norwegian girl for 20 years. I still can’t believe I’ve designet a F-16 fighter.
I guess I just have to give myself some time to take everything in. Travel, live, make my dreams come true – and keep this truth by taking photos and write about it. Then MAYBE, one day, I’ll catch myself and finally realize that I actually was there. Because I am! «YOU ARE HERE, MARIE.»
