ph_priv

Hei supers! Eller 哎超級, som de ville sagt det. Jeg er i Beijing! Iskalde, iskalde Beijing. Rett fra indiske 35 til kinesiske 6 grader. Ai, ai. Men for en nytelse det var å komme seg hit! Jeg aner ikke hvorfor, men flyturen min fra Bangkok og hit var i businessclass. Rufsete backpacker blant viktige forretningsmenn i dress, hvor malplassert er ikke det? Selvom jeg syns hele konseptet med dette klasseskille i flyene er dritmongo, skal jeg ikke si at jeg led der jeg veltet meg utover i tidenes lenestol, mens crewet serverte deilig, frisk frokost og sørget for at jeg alltid var i himmelen. På begge måter.

Turen fra flyplassen og til hotellet hvor vi starter reisen vår gjennom Kina fra*, derimot, er en helt annen historie. Jeg hadde betalt for at noen fra G-Adventures skulle plukke meg opp ved ankomsten, men da jeg kom ut i hallen stod det ingen der. Jeg trakk på skulderne, og gikk for å finne meg en taxi. Personellet ledet meg bort til én, jeg stablet sekken min i bagasjerommet, dro frem adressen til hotellet og… the end. Sjåføren ville ikke ha meg da han forstod at det var engelsk det gikk i, så… da stod jeg der, da! Med stadig flere kinesere rundt meg, som pekte på adressen jeg holdt frem og brølte noe på kinesisk seg i mellom. Men én etter én ga de opp å prøve å tyde det som stod, og gikk hvert til sitt i stedet. Personellet som fordeler taxier på de reisende var heller ikke gira på å hjelpe meg, så jeg ble bare stående i mine kalde, to forskjellige converse og stirre matt utover mylderet rundt meg….

Og så kom det en supermann ut av det blå, as always! Jeg MÅ ha stått fremst i køen da de delte ut flaks, lykke og hell. Evt bare hatt hysterisk spisse albuer. Den fremmede superkineseren så ikke ut til å jobbe for noen som helst, men han kunne noe engelsk, så han tok papiret ut av hendene mine, ringte litt hit og dit, stavet navnet mitt i hytt og pine og kom tilbake til meg med korte setninger i ny og ne. Han gjorde virkelig det han kunne! Ikke at jeg forstod et ord av det han sa, men det virket iallfall som han jobbet iherdig. “You no register in the hotel”, sa’n til slutt. Nei, vel, så hotellet vet ikke engang at jeg kommer…, tenkte jeg. Han kunne sikkert se hvordan motet mitt sank, for han brølte noe til taxipersonellet for å få de til å hjelpe meg. Jeg rotet videre i papirene mine, fant et annet hotellnavn og ga de det i stedet. Plutselig dyttet de sekken min og meg inn i en ny taxi, og jeg var på vei. Hvor visste jeg ikke, for sjåføren skrek noe på kinesisk hver gang jeg prøvde å spørre om noe på engelsk. Jeg fant meg til slutt bare i at skjebnen min nå lå i hans hender, og etter en times tid på asfalten kunne jeg fornøyd si at det ikke var så dumt! Jeg kom frem! Hotellet hadde navnet mitt på listen sin, nå ramlet akkurat de engelske guttene jeg reiste med i India inn døren og eventyret mitt i Kina kan endelig starte. Vi reiser altså fra Beijing og nedover til Hongkong, bruker ca tre uker på hele turen til sammen. Starter med 6 grader, ender opp med 25. Jeg gleder meg til å se hva dette landet har å by på!

Ps. Facebook er stengt i Kina, er det ikke? Jeg kommer meg iallfall ikke inn. Så, mamma, livstegnene får du her! Og om det skulle være noe – kontakt meg på mail, venner og familie. Hjerte.