Alene igjen….., tenkte jeg selvmedlidende, og haltet litt følelsesmessig som en skadeskutt mentalfugl. God skytter, forresten, når du sikter og klarer å treffe en liten barnålfot av et fuglebein. Jeg rakk aldri å bli så god da jeg var i militæret. Sikkert fordi jeg er links-skytter. Men forsvare meg selv, det kan jeg. Iallfall mot ensomheten.
Etter nye uker i opparbeidet trygghet og i godt selskap blir den, ja ensomheten altså, overveldende når alt rives vekk og jeg igjen må starte på nytt, reise meg opp og stå alene. Med bittesmå skjøre fuglebein, som jeg i tillegg innbiller meg at er skadeskutt. Men det er ren innbilning, for som sagt – jeg er links-skytter. Bommer hele tiden. Den innbilte svakheten min er bare redselen som spiller meg et puss. Redselen for å knekke under vekten ensomheten, som igjen føles himla tung på grunn av den kontrasten de ukene i trygghet skapte. Nå har jeg ingen å lene meg på lenger, jeg står alene.
Alene, ja, da var det oss igjen, tenkte jeg i repeat, litt lettere til sinns denne gangen og tok min egen hånd for å vise meg at det går helt fint. Jeg leide meg selv til mitt eget speilbildet. Tvang meg til å være alene, tvang meg til å kjenne på den snart så velkjente usikkerheten du alltid bærer med deg når du reiser jorden rundt – alene. Hvem kan du stole på? VAR det riktig av meg å bli med den overivrige, asiatiske mannen i knallrosa jakke ut i en bil i dag? Du vet aldri, og den usikkerheten forfølger deg konstant! Helt til du finner midlertidig trygghet i en host, en gruppe backpackere eller et hotell i Bangkok.
I hele dag har jeg vært med meg selv. På hotellrommet. Møtt den redselen for at ensomheten skulle rive meg i filler. Jeg tror jeg rev den i filler i stedet, ved å ta den i mot med åpne armer. Jeg elsker mitt eget selskap, hvorfor skulle jeg slutte med det bare fordi jeg er i et annet land? Jeg bestilte romservice for første gang i hele mitt liv i dag, spiste thailandsk mat mens jeg så utover det nye, kule landskapet der ute og hørte på musikk som vanligvis får meg til å grine. Og så hoppet jeg rundt, sang og fikk vondt i hodet av for mange hopp-i-senga-bilder. Etter sånne timer med meg selv på hotellrommet, tok jeg med meg selv ned til spaet. Når jeg først er i Thailand, mener jeg, er det bare fantastisk riktig av meg å be om thai massasje, full body, en times tid. Nå kjenner jeg ikke kroppen min igjen lenger, den er så rolig og god!
Og så, tenkte jeg og smilte til meg selv (og ensomheten!) i speilet, pynter vi oss og går ned og tar et glass vin og spiser middag sammen. Ensomheten og jeg. For den eneste måten å unngå at den knekker deg på, er å omfavne den, bli kamerat. Den skremmer meg ikke lenger, for jeg vet at i morgen finner jeg kanskje en ny trygghet i en ny gruppe mennesker. Det er som de sier, sier jeg. Når du reiser alene, er du aldri alene.
Så til deg som spurte: “Er det ikke farlig å reise slik rundt i verden ALENE? Hvordan er det egentlig? Reiser du HELT alene? Har liksom ikke helt skjønt det der.”
Ja, jeg reiser helt alene. Men nei, det gjør jeg ikke. Verden er farlig, men har jeg ikke akkurat sagt at du må møte denne redselen din for å ta brodden av den, og nyte alt det fine i stedet? Som feks en date med ensomheten, kledd i din fineste kjole.
Nå er det vin og middag med meg selv, så jeg må løpe før jeg blir utålmodig og avlyser hele greia. Ensomheten vet jeg ikke hvor ble av, så jeg får nøye meg med mitt eget selskap. Hejhej!
