ph_priv

Åårh, bloggjävlar! Jeg har mistet photoshopen min, og sølveplet mitt har allerede stappfull hardisk…. Det suger gleden ut av blogghjertet mitt, men jeg skal hamstre minnekort og eksterne harddisker mens jeg er i Kina, billig vet dere, og krysse fingrene for at jeg finner en eller annen måte å redigere bildene mine på etterhvert. Selve redigeringen er ikke så farlig, det er det at jeg ikke får forminsket alle bildene mine som plager meg. Bloggen kommer til å ta ååår og dag og laste opp for dere når jeg må bruke så himla store bilder! Er det noen av dere som trenger å jobbe med karmaen deres som vil låne meg en photoshopserialcode? Joda.

I dag tok vi turen til den forbudte byen. Vi fikk høre noen utrolige historier om det gamle Kina der inne, om dynastier, keisere, doorkeepers, lykketallet 9. Og greia med 4! Det var en fin en, visste dere at hvis regningen din ender på tallet 4 her, si feks 94, så gjør de den om til 90 i stedet? For uttaler du tallet “4″ på kinesisk, ligner det ordet veldig på det kinesiske ordet for “død”. Og det vil ingen snakke om eller ha noe med å gjøre, så derfor unngår de rett og slett hele tallet. Hvor fint?!

Vi brukte hele dagen på å komme oss gjennom den forbudte byen, fra inngang til utgang. Det var så vakkert der inne, dere skulle sett (GI MEG PHOTOSHOP!), kinesisk arkitektur er evig spesielt! Jeg liker virkelig disse landene som rundt hvert eneste hjørne forteller deg at det er der du er. India med tuktukene, kuene som vandrer gatelangs, den indiske looken. Kina med arkitekturen, folkeslaget, alle fargene. I Europa har vi har vi liksom ingen sånne særpreg, en gate i London kunne like godt vært i Stockholm. Men nå er jeg i Kina, og vi skal snart på Kung Fu show, så jeg får dele mer med dere senere! Håper dere har det fint, supermennesker. Kulden her i Beijing får meg til å savne Norge litt, håper dere tar vare på mitt lille land mens jeg er borte <3

ph_priv

God morgen Norge! For min del er det snart middag, min gode morgen har allerede for lengst passert, som dere ser. Tilbragte den på den kinesiske mur, tenk det – sånn har det altså blitt. En helt vanlig mandag i Maries nye liv. Jeg elsket det! Og for en tur det var, 8 km med konstant trapper i krystallklar, kinesisk vinterluft. Jeg var helt skutt etterpå. Beina mine RISTET, uten å overdrive, da jeg omsider kunne tikke av “Gå den kinesiske mur” på ting-å-gjøre-før-jeg-dør-listen min. Men det var så himla verdt det, selvom det er vanskelig å ta innover seg at jeg faktisk har gjort det. Vi tok sklia ned igjen, haha, visste ikke at de hadde en sånn en gang. Hvor kult! Og kaldt! Måtte kline til og kjøpe jakke i går, bare fordi, jeg har jo ikke akkurat pakket for de små blå…

I går kveld, før jeg kjøpte jakken, og etter at jeg snakket med dere, møtte jeg de jeg skal reise gjennom Kina med. Fin gjeng! Blant annet tre norske jenter, så  jeg leker førstemann til å bli språkforvirra igjen. Norsk er så fjernt for meg nå, det høres ut som en fremmed film når jeg hører de prate. Og som om ikke nordmenn var tilfeldig nok å møte på en vinterdag i Kina…. Hun jeg deler rom med har også vært i Forsvaret i et par år! Hun kastet uniformen for å reise rundt i verden i noen måneder, har lagt Afrika og India bak seg, akkurat som meg, og hennes siste destinasjon er den samme som min. Ærlig talt. Hvor liten er ikke verden, egentlig?! Åh, dere, reisen gjennom Kina ligger an til å bli fantastisk – den også.

Nå skal vi snart ut og spise middag sammen – Beijing Duck! Hejhej!

Good morning, Norway! Well, for me it’s dinnertime – my good morning has already passed hours ago, as you can see. I spent it on the Great Wall of China! Wow, what a trip that was. I loved it – so amazing, and so hard to realize that I’ve actually been there – done that! What a view! And 8 km with constantly stairs, my legs were SHAKING when I was finished. (my roommate and I were the first ones up, so… just saying, haha) And the air here is so cold and crystalclear, reminds me of Norway. I had to buy a jacket last night, just to survive these days in Bejing! I also met my group yesterday, it seems to be a good one! Three other Norwegian girls aswell, I’m gonna be SO confused about the languages – again… My mindset is so English that even my own language sounds like the strangest ever. Oh, and my roommate is another army girl who just left Africa and india, and we have the same last destination in Januar. HOW small isn’t the world?! 

ph_priv

Hei supers! Eller 哎超級, som de ville sagt det. Jeg er i Beijing! Iskalde, iskalde Beijing. Rett fra indiske 35 til kinesiske 6 grader. Ai, ai. Men for en nytelse det var å komme seg hit! Jeg aner ikke hvorfor, men flyturen min fra Bangkok og hit var i businessclass. Rufsete backpacker blant viktige forretningsmenn i dress, hvor malplassert er ikke det? Selvom jeg syns hele konseptet med dette klasseskille i flyene er dritmongo, skal jeg ikke si at jeg led der jeg veltet meg utover i tidenes lenestol, mens crewet serverte deilig, frisk frokost og sørget for at jeg alltid var i himmelen. På begge måter.

Turen fra flyplassen og til hotellet hvor vi starter reisen vår gjennom Kina fra*, derimot, er en helt annen historie. Jeg hadde betalt for at noen fra G-Adventures skulle plukke meg opp ved ankomsten, men da jeg kom ut i hallen stod det ingen der. Jeg trakk på skulderne, og gikk for å finne meg en taxi. Personellet ledet meg bort til én, jeg stablet sekken min i bagasjerommet, dro frem adressen til hotellet og… the end. Sjåføren ville ikke ha meg da han forstod at det var engelsk det gikk i, så… da stod jeg der, da! Med stadig flere kinesere rundt meg, som pekte på adressen jeg holdt frem og brølte noe på kinesisk seg i mellom. Men én etter én ga de opp å prøve å tyde det som stod, og gikk hvert til sitt i stedet. Personellet som fordeler taxier på de reisende var heller ikke gira på å hjelpe meg, så jeg ble bare stående i mine kalde, to forskjellige converse og stirre matt utover mylderet rundt meg….

Og så kom det en supermann ut av det blå, as always! Jeg MÅ ha stått fremst i køen da de delte ut flaks, lykke og hell. Evt bare hatt hysterisk spisse albuer. Den fremmede superkineseren så ikke ut til å jobbe for noen som helst, men han kunne noe engelsk, så han tok papiret ut av hendene mine, ringte litt hit og dit, stavet navnet mitt i hytt og pine og kom tilbake til meg med korte setninger i ny og ne. Han gjorde virkelig det han kunne! Ikke at jeg forstod et ord av det han sa, men det virket iallfall som han jobbet iherdig. “You no register in the hotel”, sa’n til slutt. Nei, vel, så hotellet vet ikke engang at jeg kommer…, tenkte jeg. Han kunne sikkert se hvordan motet mitt sank, for han brølte noe til taxipersonellet for å få de til å hjelpe meg. Jeg rotet videre i papirene mine, fant et annet hotellnavn og ga de det i stedet. Plutselig dyttet de sekken min og meg inn i en ny taxi, og jeg var på vei. Hvor visste jeg ikke, for sjåføren skrek noe på kinesisk hver gang jeg prøvde å spørre om noe på engelsk. Jeg fant meg til slutt bare i at skjebnen min nå lå i hans hender, og etter en times tid på asfalten kunne jeg fornøyd si at det ikke var så dumt! Jeg kom frem! Hotellet hadde navnet mitt på listen sin, nå ramlet akkurat de engelske guttene jeg reiste med i India inn døren og eventyret mitt i Kina kan endelig starte. Vi reiser altså fra Beijing og nedover til Hongkong, bruker ca tre uker på hele turen til sammen. Starter med 6 grader, ender opp med 25. Jeg gleder meg til å se hva dette landet har å by på!

Ps. Facebook er stengt i Kina, er det ikke? Jeg kommer meg iallfall ikke inn. Så, mamma, livstegnene får du her! Og om det skulle være noe – kontakt meg på mail, venner og familie. Hjerte.