Archives for the Date October 19th, 2012

1 down, 5 to go

En måned siden jeg så de sist, alle de jeg elsker der hjemme i min lille, vakre diamant langt nord. Minst en, for alle avskjedene til sammen tok meg flere uker! Som hjertesukk på en snor.
En måned har jeg klart meg selv helt alene ute i den store, vide verden, med litt hjelp fra tilfeldighetenes magiske krefter, og skjebnen min – som ha blitt skissert i stjernene på forhånd. For SÅ flaks er det vel ingen som har, ref. alle de gode sjelene som tilfeldigvis har steifet innom stien min underveis, de snille hostene jeg har havnet hos, som tross alt kunne vært psykopatiske, og alt som kunne gått galt, men som gikk så fint som bare det. Bank i bordet, da, dere. For jeg har fortsatt fem måneder igjen.

Tiden som har gått har oppført seg helt merkelig, enda vi i skrivende stund ikke engang har en tidsforskjell. Det føles som om jeg har reist i hele evigheten, samtidig som den evigheten føles som ingen verdens ting, enda det er nettopp det den er bygget opp av – de fineste ting i verden. Opplevelsene i seg selv har dannet sin egen tidsregning oppi det hele, de klemmer seg inn, strekker seg ut, og gjør to timer om til tre årslange dager. Så ikke spør meg hva jeg gjorde i forrige uke, da begynner jeg å snakke om 2009, som om det var året jeg danset på bordet i Cape Town.

Men er det noe som er sikkert med tiden, så er det at den har dratt med seg en forståelse av hvor alene “jorden rundt alene” betyr. Iallfall tidvis. Det tok meg ca en måned før jeg forstod at hele livet mitt ble igjen på andre siden av jorden. Jeg sier ikke at jeg savner, selvom jeg gjør det og, eller at jeg har hjemlengsel, for det har jeg bare når jeg ser støvet* på Skype, jeg sier bare at jeg forstår. Jeg sier forresten ikke at jeg er alene heller, for det har jeg så og si aldri vært. Jeg møter og blir kjent med all verdens mennesker og sinn hele tiden, men jeg møter dem alene og har ingen andre enn meg selv når dagen er omme. For hostene mine har sine liv her, med sine venner og ting å gjøre, backpackerne jeg møter har hverandre og sine reiseruter, jeg har… Et sølveple, og sier meg fornøyd med det! Jeg kan stå opp når jeg vil, reise hvor jeg vil, våkne opp hvor jeg vil, og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Det er en frihet jeg lett orker å være “alene” for, smil!

Første måned har vært et eventyr jeg aldri i min villeste fantasi kunne se for meg (jeg skylder dere forresten fremdeles dagboken min fra Kwantu!). Jeg har ikke mistet noe, ikke vært syk og ikke angret et sekund på at jeg dro. Savn og hjemlengsel er bare kjærlighet som har tatt en litt annen form, sant. Det er trøsten min som får meg til å nyte hvert sekund, slik at reisen min blir verdt de såre følelsene, og all tiden min borte fra min vakre diamant i nord.

 *mamma og pappa

I’ve been travelling for a month already! 1 down, 5 to go. I just love my life as a traveller! The places I see, the people I meet, the inspiration I get and my dream that’s coming true as we speak. The dream of travelling the world around with my words and camera with me. I’m holding on to every second of this, hoping that the time could stop running so damn fast!