Archives for the Date October 11th, 2012

township


foto:priv. Husene ved den lokale skolen vi besøkte utenfor Kwantu, i september 2012.

Hei heldige! Håper dere er takknemlige for det rommet dere sitter i når dere leser det her, hvis ikke skal jeg gi dere grunner til å bli det. I dag ble jeg invitert med til et township, et konsept som henger igjen etter apartheiden. Township er et avgrenset område utenfor byen, hvor de fargede ble holdt samlet og undertrykt, og adskilt fra de hvite. Stedene var preget av fattigdom, slum og kriminalitet, de eide ikke  sine egne “hus” og ble utnyttet som billig arbeidskraft. Derfor ligger gjerne townships i nærheten av farmer og industriområder, for å gjøre tilgangen så lett som mulig. I dag er levestandaren litt mer akseptabel, men områdene er fremdeles preget av dyp elendighet.

Jeg tok ikke med meg kameraet i dag, for tanken på å opptre som om de er en turistattraksjon gjør meg kvalm. Jeg har aldri hatt det verre med meg selv enn da jeg ydmyk dro frem kameraet da vi besøkte den lokale skolen utenfor Kwantu. Jeg følte meg så stygg og frekk! …helt til kameraet mitt havnet i barnas hender, og de elsket å leke både fotografer og modeller, haha. Hadde så mange fine bilder til slutt, tatt av dem! Åh…

Men jo, strøket vi dro til i dag hadde hus som på bildet over. Skur laget av blikk og paller, og gulvet var selve bakken. Jord. De jeg dro dit med jobber som frivillige der, så jeg fikk bli med de inn i barnehagen og leke med barna. SÅ herlige! De kastet seg over oss med klemmer og fingerfletting, lo og lekte. Lekene de hadde var av typen som går i søpla hjemme i Norge, men de så ut som de ikke kunne hatt det bedre! På slutten av dagen fikk de croissanter også, som de frivillige har stått og bakt på kjøkkenet der jeg bor de siste dagene. Jo, jeg tror de har et nogenlunde akseptabelt liv i den townshipen!

Jeg sliter med å beskrive dagen, for følelsene jeg sitter igjen med er sinne, frustrasjon og en urettferdighet det er vanskelig å forholde seg til. Det perspektivet man får ved å oppleve slike virkeligheter fra en annen del av verden burde være pensum, om ikke klasseturer i grunnskolen – så iallfall i livets skole. Alle burde komme seg ut av den kvalme bobla vi lever i der hjemme, og se hva vi heller burde bruke velstanden vår til. Det er vanskelig å bry seg når den sjette kampanjefilmen for Redd Barna ruller over skjermen, men nå forstår jeg hvilken hjerteskjærende følelse de prøver å vekke i oss. Den vekkes ikke før du får se det selv. Jeg skjønner ikke lenger hva jeg skal hjem til det overfylte rommet mitt for…

#22 er det kjærlighet, eller er jeg bare redd?

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Det er to følelser som er vanskelig å skille.
Jeg klarer i allefall ikke å skille dem.

Han har vært i livet mitt i tre år, den gangen jeg ble med han hjem,
flytta jeg inn. Vi var sammen i tre år, vi hadde det fint.. for det meste.
Vårt største problem; vi var fra ulike verdener, hadde ulike
prioriteringer, ulike liv…
Vi møttes på halvveien. De gangene vi ikke hadde andre planer,
det var slik det ble.
Det var en grei ordning tenkte jeg først, jeg får gjøre det jeg liker,
og han det han liker.
Men vi hadde en å krype til sengs og føle seg trygg med om kvelden!
Perfekt ikke sant…?

Men jeg savnet noe, det var noe som manglet, men ønsket om at den
følelsen bare skulle gå over var større.
Jeg overså den…
Han overså den..
Til slutt måtte vi gjøre noe. Det ble slutt.

Men vi fortsatte å møtes, hver gang lysten ikke klarte å holdes i sjakk.
Vi møttes, gjorde de tingene som fungerte best i vårt forhold. Dermed
uteble all verbal kommunikasjon…
Jeg lå igjen etterpå med den ekle følelsen av skyld, følelsen av at
dette kanske ikke var riktig måte å gjøre det på.
Hvis vi skal prøve på nytt må vi endre noe, vi kan ikke bare fortsette
der vi var. Men det er jo den letteste utveien..?
Det føles jo så bra, der og da.

Vil jeg tilbake? Har jeg tro på at dette vil ordne seg?
Eller er jeg bare redd for å være alene, eller kanskje avhengig av å
ha noen der når jeg skal legge meg om kvelden?
Er jeg redd for å føle meg ensom?

Dette gikk opp for meg her en dag.
Jeg fikk melding fra en bekjent, vi har møttes et par ganger for noen
år siden på fest, og han pleier å handle hos meg av og til.
Etter den meldingen, har vi tekstet nå og da.
Jeg merker at min avhengighet til min eks (eller hva vi nå er) minsker litt.
Plutselig var det ikke så ille å være alene i leiligheten lenger.
Jeg får den type oppmerksomhet som jeg så lenge har savnet.
Følelsen av å ikke bare være noe som er tilgjengelig når det er behov for det.

Skal jeg da gå tilbake å kjempe for noe, som jeg ikke trenger å kjempe
for andre plasser?
Eller skal jeg finne noen der det kommer naturlig, der det ikke blir
en kampsak…?

Er jeg virkelig så glad i min eks, eller er jeg bare redd for å være alene?
Et spørsmål som er vanskelig å finne svaret på.

Takk for at jeg fikk bruke din kjøttkvern!
Mvh
A

dette er å danse på bordet

Åh, i dag har vært et eneste lite eventyr! Jeg våknet litt utover morgenen til strålende sol, tok en deilig dusj og tenkte at I DAG var dagen for å gjøre det jeg har drømt om å gjøre helt siden jeg kom hit igjen på mandag. Så jeg knøt på meg joggeskoene, pakket sekken og dro ut for å tygge litt på livet.

Table Mountain. Jeg skulte bort på henne hele bussturen, som om hun var byttet mitt. Og det var hun jo.
Jeg har blitt dritflink til å ferdes rundt her, forresten. “Typisk Marie” hadde vært å holde seg på backpackerhjemmet og stranden nedenfor hele uken, bare for å slippe å kaste seg ut i kollektivet. Nå biip’er jeg busskortet mitt som bare det, og reiser inn til byen i tide og utide!

Da jeg kom frem til Civic Centre begynte jeg bare å vandre i håp om en åpenbaring om hvor jeg skulle, igjen. Denne gangen kom den i form av en undercover taxisjåfør. En ung afrikaner vinket meg bort og ledet meg til bilen sin, feelingen min stemplet han som “snill” – og så var vi på vei!
Apropos, taxiene her er virkelig ikke til å bli klok på. Noen har et velkjent, lysende skilt på taket, men de har jeg ikke engang fått testet ut enda fordi undercovergjengen er så sykt . De bruker bare privatbilene sine, som de har en eller annen lisens på for å kunne drive lovlig virksomhet med, og tar like mye betalt som en skiltet taxi, av og til mindre. Og så har vi  ”shuttle-bus”, eller “rape-bus” som de ble kalt i Port Elizabeth (fint, vel) – som er superbillig, og tar opptil 16 kunder på en gang. Taximania, åh, som de kniver!

Vel oppe skjedde det sykeste. Jeg takket sjåføren for en trivelig tur, tipset han av gårde og begynte å gå mot stien som ledet opp til toppen av TM. Plutselig hører jeg noen rope navnet mitt, jeg ser forvirret rundt meg og rett på de to amerikanske damene jeg jobbet med på Kwantu! Herregud, hva er sjansen! Cape Town er en by like stor som hele Østfold tilsammen, men tilfeldighetene ville altså ha oss samlet i bunnen av dette fjellet, på samme dag, til akkurat samme tid. Verden er fantastisk. Jeg ble så glad for å se de igjen!

Men – de var på vei ned, og jeg opp, så vi skilte lag igjen, og jeg fortsatte oppdraget. “Hi, I want to hike up the mountain, where do I start?” Mannen kastet blikket umiddelbart i bakken for å sjekke skoene mine, målte den lille blondinen fra topp til tå og bare… “Are you going up alone…?” Jeg nikket og smilte, “You should be two or three, in case something happens…” …og tok den overskeptiske tonen hans som en utfordring. “Do you have some energy, chocolate, water with you?” Etter å ha forsikret han om at jeg både hadde godteri og nok vann med meg i sekken, gikk jeg videre i retningen han pekte.

Etterhvert kom jeg til starten på stien som skulle ta meg med til himmelen. Der stod det to nye menn jeg måtte forklare meg til.
“Uhhm, ladies shouldn’t walk up here alone with values, it’s not safe.” Herregud, drit nå i kameraet, tenkte jeg, og lurte på hvor jævlig desperat den tyven måtte være, hvis han klatrer 1000 tunge meter opp bare for å muligens kanskje finne seg et ransoffer.
“Is it that dangerous…?” Jeg bannlyste tanken på å avbryte oppdraget mitt.
“Well, if something happens, we are down here and you are up th… If you walk alone and get sick, or if something happens… Of course, people are running up and down all the time, so… Do you have enough water? OK, good luck.” 

Herregud til undervurdering. Det var hyggelig at de var redde for meg, altså, men trangen til å gjennomføre ble bare enda større med all skepsisen. 2,5 år i militæret har lært meg hva som kreves av meg for å kunne bestige et fjell og holde ut lange marsjer, så at jeg er tynn og har blondt hår trenger ikke nødvendigvis bety at jeg går i stykker av et vindkast. (hør på miss etterpå-selvgod, jo, ehe)

Turen opp var ubeskrivelig. Jeg skal ikke juge og si at det var et barneskirenn, for det var det ikke. Beina mine skalv etter bare ingenting, jeg fikk føle på det hatet jeg ble kjent med i Forsvaret igjen, og jeg måtte flere ganger ta meg sammen for å klare å holde på motivasjonen. Det var så forbanna mye OPPOVER! Åårh! Og så breath-taking vakkert.

Ca halvveis, ca dritsliten i beina, ca umotivert fordi jeg ikke hadde møtt mennesker på ca dritlenge. Men under alt sammen strømmet en stolthet for at jeg i det hele tatt hadde begitt meg ut på det her helt alene! Og en kunnskap om at så fort jeg fikk presset meg over toppen, ville mestringsfølelsen delete alt av frustrasjon som hadde steget parallelt med antall meter oppover. Og før jeg visste ord av det:

Var jeg i himmelen! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så ruset på livet ble jeg. En del av meg ville bare bryte den slående stillheten der oppe med et gledeshyl, den andre ville danse. Jeg hadde så lyst til å dele øyeblikket med noen, men samtidig ikke i det hele tatt for da ville ikke stillheten jeg opplevde der oppe ha vært den samme. Verden vår er magisk, dere, vi må virkelig slutte å ødelegge den.

Det var så rart da jeg kom opp, for det virket som jeg hadde hele toppen for meg selv. Jeg så ingen, hørte ingen, uansett hvor jeg gikk var det bare meg, himmelen og stillheten. Senere forstod jeg hvorfor, jeg hadde tatt til venstre i stedet for høyre da jeg kom opp – det var til høyre på toppen alle turistene stod og fotograferte i kor. Til venstre var det bare meg mot natur. Jeg er så glad jeg fikk oppleve dét også, den stillheten er noe av det vakreste jeg ikke har hørt på lenge.

Cape Town fra toppen av Table Mountain! 1086 m.o.h. Brukte 1,5 time å gå opp, mannen i bunnen bare “3 hours”. Si at dere er stolte av meg, a.

I hiked up Table Mountain today – all alone! I’m so proud I could scream!