Archives for the Month of October, 2012

voldtektsbussen, sa de


ph_priv, Observatory, Cape Town

Hver eneste dag viser jeg en ny finger til alle som malte denne byen på et A4-ark for meg, allerede før jeg rakk å sette mine føtter her. Og en finger til meg selv, for at jeg fant meg i det. Krøll sammen det jævla arket deres, og slapp av, skriver jeg med sammenbitte tenner, bare for å understreke hvor frustrert jeg blir. Jeg foretrekker A5! For Cape Town er ikke så forbanna sort/hvitt som de skulle ha det til. Eller jo, det er det, og det er kanskje nettopp det som er problemet.

De hvite Sør-Afrikanerne gnåler i vei om «DON’T do that, DO NOT go there, STAY AT HOME, or you will GET RAPED, GET ROBBED, GET SHOT, and you will die». Neida, jeg overdriver, men ikke så mye, og det gjør meg sint. De er fordomsfulle som faen*, og jeg irriterer meg fremdeles over at jeg lot meg skremme i begynnelsen. La meg ta et eksempel:

Det verste jeg kunne finne på å gjøre her nede var å hoppe inn i en såkalt “rape-bus”, som jeg fortalte dere om i Port Elizabeth. De er «for the black people only!», sier de hvite, og jeg var dum nok til å høre på. “Rape-bus”, eller gruppetaxier, som de egentlig er, er en (ironisk nok) hvit kassebil med lisens for å kjøre mennesker til hvor enn de måtte ønske. Det er inntekten de lever av! De kjører langs gatene og plukker opp alle som trenger skyss, ved hjelp av en ganske intens afrikansk “innkaster” som henger ut av vinduet og roper «TAXI HERE!!!!!» og hvor bilen er på vei. Trenger du skyss hopper du på, betaler 6-7 Rand (4-5 NOK) og ender opp der du vil ende opp. Du deler taxien med ca 10 andre ukjente, som skal til ulike steder langs veien til det siste stoppet, som som regel er et organisert taxiområde et eller annet sted i Cape Town. Hallo?! Konseptet er genialt! Og en del av kulturen her nede, så det å gå glipp av den opplevelsen på grunn av andres fordommer er rett og slett urettferdig gjort mot deg selv som en reisende. Jeg reiser nettopp for å oppleve ulike kulturer og bli kjent med hvordan de lokale lever andre steder i verden, og jeg er så GLAD jeg turte å rive i stykker det hvite A4-arket jeg fikk papercut av i øyet, og strakk ut en hånd for den hvite kassebilen i stedet.

To dager på rad har Athalia og jeg kommet oss rundt til usette strøk i Cape Town, takket være kollektivtrafikk, og hjem igjen med disse gruppetaxiene. Vi gir tegn til innkasteren, hopper ombord som eneste hvite og bare sitter der og tar inn alle inntrykk fra denne uvante, men spennende, måten å komme seg rundt på. Er du skikkelig heldig havner du i en taxi hvor afrikanerne både synger og klapper, det er kjempestemning! Passasjerene seg i mellom veksler og samler sammen penger til sjåføren, myntene går fra hvit hånd til mørk, fra bakerst og helt frem til førersetet, og så hopper vi av når vi er der vi skal være. Jeg bare sier det, det er genialt!

Men selvfølgelig – her, som alle andre steder i verden, tar man forhåndsregler. Du hopper ikke inn alene som jente når mørket har senket seg og gatene er tomme. Du ser an kassebilen, og er smart nok for ditt eget beste. Du er veldig forsiktig, passer på tingene dine og prøver å unngå å lyse turist. Men dette er ikke spesielt for Cape Town, det gjelder hver eneste by i hvert eneste kontinent – i hele jævla verden! Så SLUTT å spre A4-arkene deres utover Cape Town, papirproduksjonen spiser av trærne våre, og det ødelegger humøret mitt. Zuki og jeg hadde en overengasjert samtale om det her i går kveld, og det å få et farget syn på saken gjorde meg bare enda mer provosert.

2012, dere. Vi trenger ikke lasersyn for å se det som er under hudfargen lenger.

*velger å skjære alle over en kam, bare for å få frem poenget mitt. Vet godt at det finnes noen ålreite her nede også! smil

Title: “The rape-bus, they said”. Some engaged words about the black/white-issue in Cape Town. I’m so sick of white South Africans that are telling me what to do, what’s safe and what’s not. For example the white taxibuses down here, wich I was told was «for the black people only!». Just because it was “too dangerous for the white ones”. Come on! Don’t be so fucking judgmental! Google translate my text for more. My rage can’t be translated….. Aarh! 

I want my heart back, Cape Town


ph_priv sunday 28/10/12

Hej eskimos! Internettet i leiligheten datt plutselig ut i går formiddag, KRISE for de hjemme som har blitt så bortskjemte med livstegn fra meg… Og litt for meg, som baserer alle inntektene mine på internett for tiden, og som foreløpig står sofaløs på neste surfedestinasjon. Men nå er vi gjenforent igjen, og alle hjerter gleder seg!

På søndag dro vi altså til denne stranden ved Camps Bay, de nyeste vennene mine og meg, minus the black ones. Stranden ligger visst ikke for dem her nede… Hadde ikke hodebunnen min vært så sykt solbrent, hadde jeg klødd meg i den. Men åh, stranden! Det var en til av de dagene som kan kategoriseres som LIVET. Gjennom speilaktige pilotbriller kunne jeg bare ligge der og usynlig sperre øynene opp for alt som var helt greit å hvile blikket på (MENN), mens solen la sin magi på kroppen min. Jeg har oppnådd det fine «permanent truse»-skillet. Kategoriseres som dritsexy.

Etter timer på stranden kjørte vi hjem igjen, og gjorde oss klare for Cold Turkey – et uteparty som arrangeres hver søndag i Woodstock. Derfra dro vi hjem til kameraten til Zuki og det tyske sofasurferparet, før Zuki og jeg dro hjem og avsluttet kvelden med noen glass. Kveldsrituale, blitt! Vi hadde noen skikkelig gode samtaler også. Og jeg må ha sagt noe fantastisk fint, for plutselig så han på meg med de største, mørkeste øynene jeg noen gang har sett og ga meg en real klem. Jeg ler bare jeg tenker på det, så herlig, og hjertet mitt revner når den nesten tanken i rekken er “Du drar snart, lol”. Fader, jeg kommer til å savne det her! Jeg har vært her så lenge at jeg har rukket å utvikle et helt, lite liv her nede, med venner, rutiner, trygghet. Hver eneste dag består av så mye glede, etterfulgt av så mye sorg for jeg vet at det snart tar slutt. Hjertet mitt! Avskjeder er det verste jeg veit. Heldigvis blir det ingen avskjed denne gangen, det blir “See ya later”, because we will.

Håper dere har det fint, der hjemme i vår lille diamant i nord! Legg noen snøkrystaller på tungene deres for meg også! Så skal jeg spise litt sandkorn. Just because I can. Smil!

Hi Eskimos! The Internet has been down, but I’m back on track now! Luckily, ’cause I base all of my earnings online at the moment… And I’m still withouth a couchsurfing-host at my next CS-destination. I’m sure it’ll be alright! On Sunday we went to the beach again, in Camps Bay. LOVED IT! So beautiful, so many men to watch secretly through my sunglasses…. Ah! The sun made me a permanent underwear aswell. Looks sexy or whatever, I don’t know. Today I’ve been with Athalia at Access Park, with all the shops. We got there by bus, so damn proud when we finally made it, haha! Oh my god, I’m SO gonna miss this place. My host, my couch, my friends. I’ve been here so long that I feel that I have my own life down here! My heart’s just breaking by the thoughts of leaving…. Luckily – it will be no goodbyes, only a “see ya later” – because we WILL. 
Catch some snowflakes on your tounges for me, Norway! Hope you’re all good, xxx 

(I samarbeid med Groupon) PS. Dere som er interessert i gode tilbud på skjønnhet og tjenester bør sjekke ut dealer hos Groupon

to the spotted people


ph_priv 2011

“I don’t like standard beauty – there is no beauty without strangeness.”

29th of October. It’s the World Psoriasis Day Leopard Day! My skin is all fine now, I mean, one and another red spot is saying hello now and then, but what to expect?! I’m in Africa, baby, this is where the leopards live! So I don’t blame it for wanting to break free. I don’t care. My body is beautiful anyway. And I still have a beating heart and two feet to take me around the world. With or without spots.

You can read all of my posts about life as a leo HERE. Have a nice one, leopardpeople!

SUNDAY, literally spoken

Morning! Nå har dere ødelagt den fine tiden vi hadde sammen, dere har gjort så vi har fått en tidsforskjell! Jeg ligger én time foran dere, og må begynne å tilpasse skypesamtaler og gjøre tidsmessig forarbeid før jeg kan tenke “aaaahhh, de er fortsatt på jobb, og her ligger jeg på stranden og drikker Savanna Dry!”. Men jeg får vel svelge den lille kamelen, det er tross alt det eneste jeg har å slite med her nede. Og slitet går bare ut på å ta opp iphonen, for verdensklokkeappen gjør alt for meg. Så, jeg har resonert meg frem til at det er greit. Dere kan få stille klokka.

I går ble vi bare inne, så på dokumentar om Cuba-krisen, bestilte pizza og hadde det fint. Jeg ble sittende i måneskinnet på den lille verandaen og snakke med de nyeste venninnene mine mens guttene spilte fotball på playstation. So nice! Alkoholfrie lørdagskvelder er undervurdert, dere. I dag våknet jeg av solen som kilte meg i ansiktet (/fungerte som en svær, intens lyskaster midt i trynet, den forrige setningen hørtes bare så mye mer idyllisk ut) rundt halv 9, så jeg ga opp resten av Zzz’ene, og stod opp i stedet.

I dag skal vi til Camps Bay, stranden på bildet, det blir grisedeilig! Det er forresten den stranden Cubus, Kappahl, Dressmann osv spiller inn sommerreklamene sine. Inside information. Det er også der alle de rike, og kjendisene, holder til når de er i Cape Town. Matt Damon, Clint Eastwood…. Supermarie.

Nå skal jeg fikse morratrynet mitt før Zuki våkner! Fortell meg om helgen deres, da, har dere feiret Halloween? Fortell meg alt! 

Good morning! Norway, you’ve messed up our time! Now I’m 1 hour ahead of you, and need to make research before I go skyping, or to think about you being at work, when I’m on the beach. Hectic! But, then again, that is my only concern at the moment, so I’ll let it pass. 
We spent last night at my host’s place. Watched a BBC-documentary, ordered pizza and had a really good time. Saturday nights without alcohol are  underestimated! Loved it. Today we’re going to the beach in Camps Bay. Such a lovley day!
So, what did you do this weekend? Halloween-party? Tell me everything!

Biscuit Mill Market


ph_priv_Woodstock, Cape Town 2012

God kveld! Åh! I dag har vært så deilig! Strålende sol, lite vind, så varmt! Rene Afrika. Bare synd vi sov bort halvparten… I går kveld ble vi nemlig grepet av Longstreet, den populære partygata i Cape Town. Herregud, så gøy det var! Sør-Afrikanerne er et herlig folk, ass. Jeg fikk æren av å være wingwoman for en av de vi møtte i løpet av natten, han var helt håpløs når det kom til jenter, stakkar. Og jeg gjorde ikke akkurat saken noe bedre, ved å plukke ut de vanskeligste byttene til han. Frøken dobbelt-så-høy-som-deg, utlendinger som ikke kunne engelsk, det lille han hadde igjen av selvtillit er jeg redd jeg tok knekken på. Jeg er fæl sånn.

I dag, da vi omsider våknet, dro vi til Woodstock for Biscuit Mill Market. En nedlagt kjeksfabrikk som hver lørdag forvandles til et yrende marked med klær, frukt, mat og drikke. Og MASSE mennesker, det er visst et lørdagsrituale for Cape Townere. Den stemningen! Jeg elsket det!

Nå sitter vi i leiligheten til Zuki, hosten min, og slapper av. Det er han til høyre på bildet, forresten. Vi har besøk av to av kameratene hans, og det tyske paret som surfer på sofaen til én av dem. Det er det som er gjengen min for tiden. Fader, jeg kommer til å savne disse menneskene! Dette er min siste helg i Sør-Afrika, før reisen går videre. Det gjør heldigvis minnene herfra også, jeg binder de fast til båndet jeg har tissen i, og så går vi sammen mot evigheten. (Med dere på slep!) Det blir fint.

daypack

 

Se, da! Sekken min er på størrelse med en liten knyttneve! Det er backpackermagi. Å dra rundt på en 80 liters ryggsekk når du bare skal på en liten dagstur underveis på reisen er jo bare tull, så en backpacker TRENGER en liten dagspakning ved siden av. Jeg måtte bare vise dere den her, for den er så smart at jeg vet ikke engang. Fikk den av mamma og pappa til bursdagen min, du får kjøpt den på G-MAX. De har et imponerende utvalg av andre smarte reiseting også, jeg boltret meg der i flere dager før jeg dro! Anbefales, smil.

(Hvis det skulle være noen tvil: Nei, ikke sponset. Bare et godt ment tips til dere som har en liten backpacker i magen! (Nei, ikke gravid…)

My smart daypack, gets as tiny as a fist when it’s packed together. Backpackermagic! 

det var en gang en liten fågel

Du satt henne kanskje fri, med et nølende håp om at hun skulle fly sin vei.
Men du satt henne fri med brukket vinge, så hvordan hun klarte å flakse vet jeg ikke.
Hun vet ikke selv.

Å spre vingene når den ene er brukket gir uansett en smerte så sterk at det ikke er verdt forsøket på å sveve.
En slik frihet i smerte er en frihet hun hadde klart seg bedre uten.
Hun husket ikke engang hvorfor hun forsøkte, eller hva som hadde oppmuntret henne til å gjøre det.
Hun husket ingenting, når hun kom til seg selv igjen, annet enn at vingen var brukket og at noen hadde fått henne til å prøve å fly.

Hun våknet i mørket, skjelven og redd, tok seg til vingen og ønsket at du kunne være der og lappe henne sammen igjen.
Men hun måtte klare seg selv.

For du hadde satt henne fri, med et nølende håp om at hun skulle fly sin vei.
Med brukket vinge.

MORDERE

KL 17:30, 26. SEPTEMBER 2012, KWANTU GAME RESERVE:

! Fortsettelse fra dette innlegget.

Tidligere den dagen sirklet det et helikopter over oss under morgenens Game Drive. Jeg så da at Dave mislikte det, kastet nervøse blikk opp, og nå forstod jeg hvorfor. Det var fordi fire nesehorn hadde blitt drept for hornene sine ved naboreservatet, Lalibela Game Reserve.

Fy faen, jeg ble så forbanna inni meg. Jeg SKAMMER meg over å være menneske, og jeg hater hva noen av oss GJØR mot verden! Forsvarsløse dyr, for faen!

Tragedien førte dermed til at vi måtte ut på et hasteoppdrag ved Kwantu Game Reserve, for å finne våre egne nesehorn. Det viste seg å være som å lete etter en nål i en høystakk, ironisk nok – med tanke på hvor digre nesehorn egentlig er. Etter timer med leting, bitende kulde (jo, faktisk!), kikkerter og “Der! Nei, det var en stein….” fant vi dem endelig. I levende live og god behold!

Bianca og Thor stod og gjorde whatever et nesehorn gjør på andre siden av åsen foran oss. For en lettelse!

På vei tilbake fant vi nr 3 og 4 også. Happy times!

Å vite at fire nesehorn vegg-i-vegg (gjerde-i-gjerde) med vårt eget reservat var blitt drept og kuttet hornene av bare en liten stund tidligere, gjorde noe med stemningen på Kwantu. Når nesehornjegere først slår til ett sted, slår de som regel til flere steder, kunne Dave fortelle oss, så på grunn av hornmassakren ved Lalibela kunne vi ikke dra på Night Drive i reservatet vårt, det hadde vært livsfarlig. Nesehornjegere skyter hvis de blir tatt på fersken. Hadde det vært opp til meg skulle kulen heller gått den andre veien….

På kvelden så vi grusomme bilder av de drepte nesehornene rulle over skjermen på Sør Afrikansk nyhetssending. Jeg hadde bare lyst til å grine.

“Ulovlig jakt på neshorn har økt kraftig de siste årene. Dette majestetiske dyret jages brutalt, hornet kuttes av for å selges og resten av dyret blir liggende igjen. I Sør-Afrika har antall neshorn tatt av krypskyttere økt fra 13 i 2007 til 448 i fjor. Og i år kan opptil 600 neshorn lide samme skjebne! Det er kriminelle nettverk som står bak den ulovlige jakten på det populære og truede neshornet. Hornet er blant annet svært ettertraktet som ingrediens i asiatisk naturmedisin.” kilde: WWF.NO

Skrevet i dag: På mitt høyre håndledd danser et enkelt perlekjede i skrivende stund, med en liten mynt med innriss av et nesehorn på. Jeg kjøpte fire av de på Cape Point, til ære for de fire drepte. Pengene går til bekjempelsen av krypskyttere. Å bo i Norge skåner oss for mye elendighet, dere. Denne reisen har allerede ført meg midt oppi to av de virkelig store, og viljen til å gjøre noe er så stor at den eksploderer snart i brystet mitt. Jeg mener det, vi må GJØRE noe! At vi vant i lotto da vi åpnet øynene våre for aller første gang og tilfeldigvis befant oss i Norge, betyr ikke at vi skal lukke de igjen for alt annet der ute. La oss iallfall prøve å gjøre de små tingene vi kan for å bidra til en bedre verden. 

For eksempel, i denne saken: BLI NESEHORNFADDER!

gamedrive no. 1

God morgen! I dag er ikke været like fint i Cape Town, så jeg skal gjøre et forsøk på å dele mer fra dagboken jeg skrev da jeg var på Kwantu i stedet. Jeg gleder meg til å skru tiden tilbake og gjenoppleve dag for dag, for det var virkelig et eventyr som har satt seg i meg! Dere kan lese andre innlegg om Kwantu HER. Jeg var der fra 24. september til 8. oktober, vi har altså ikke kommet lenger enn til dag nr 2:

KL 17:30, 26. SEPTEMBER 2012, KWANTU GAME RESERVE:

Dette stedet er så uforutsigbart! Vi våknet til strålende sol og varme, nå er det helt grått og kaldt. Men selve dagen har vært enda vanskeligere å forutse.

07:30 møtte vi opp der vi pleier – ved sovesalen til den andre gruppen. Veien dit så forresten slik ut:

Derfra tok Dave oss nye (meg, de tre romjentene mine og Cathy og Dee-Dee fra Amerika) med i jeepen for en GAME DRIVE! En game drive er rett og slett bare en kjøretur rundt i det ville Afrika, for å se etter dyrene og slike ting. Vi kjørte til porten, og det første som møtte oss var to nydelige sjiraffer – de stod midt i veien, rett foran oss!

Dave stoppet bilen så vi fikk fanget de på kameraene våre. Herregud, så nydelige!

…og gay, som Dave bekymret utbrøt. For de er gutter begge to, men… Det har visst ingenting å si i dyreriket heller, smil! Det andre dyret vi så var en gjeng med strutser, som løp over gresset like ved der sjiraffene forsvant. I vill fart!

Mens vi beveget oss gjennom terrenget, i en åpen bil, så vi alt. Hauger med ulike antiloper, gnuer (både “blue” og “black”), buffalo, sebraer….

…og et helt vanvittig Afrika-landskap. Det var fullstendig breathtaking, kameraet mitt ble regelrett voldtatt der ute!

Etter den fantastiske reisen gjennom det ville Afrika, dro vi hjem for frokost 09:30. Så ble gruppen med nubs (altså oss) splittet og fordelt på de to som allerede eksisterte: “Steak and chips” og “Whiskeymonkeys”. Sarah og jeg havnet i “Whiskeymonkeys”, mens resten ble til chips. (De nåværende apene “dimmer” allerede til helgen!) S&C dro for å møte elefantene, mens vi skulle ut i Garden nr 3 for å jobbe, med spader og økser som ammunisjon. Hagearbeid har fått en helt ny betydning for meg etter dette, ass. Blomsterbeddene til mamma kan ikke engang måle seg.

Sarah, jeg og Krissy fra England ble satt til å grave hull til de afrikanske trærne som skal plantes i området. Resten av gruppen jobbet med å hugge ned de australske, som jeg har fortalt dere at stjeler mye vann og er ubrukelige, fordi ingen av dyrene spiser av de. Det føltes bra å være med på å gjøre for naturen og livet som rører seg der ute! Men jeg så så trøtt og jævlig ut, så dere får ikke se hvordan jeg så ut mens jeg gjorde det. Jeg var iallfall blid!

Vi holdt på i noen timer, før Dave plutselig ropte og vinket oss raskt inn i bilen. Vi skulle på rhino-tracking for å finne nesehornene våre, han var alvorlig og det virket som det virkelig hastet. De snakket oppskaket på engelsk rundt meg om hva det var som hadde hendt. Det eneste jeg forstod var at noe var alvorlig, og at nesehorn hadde blitt “poached”…? Jeg følte meg så dum, ordet var totalt ukjent for meg så jeg forstod ikke hva alvoret dreide seg om. I ettertid skjønner jeg hvorfor jeg var den eneste som fremdeles tok bilder av alt jeg så rundt meg under denne jakten etter nesehornene…

Fortsettelse følger >>

Just sharing my diary from Kwantu, please feel free to google translate it, lol.

sporty sikkert


ph_priv svett

Herregud, jeg hadde helt glemt hvor digg det er å trene (s)vettet av seg! Jeg føler meg så god som ny! Én african time (hvem vet hvor lenge det er) etter jeg snakket med dere sist stod jeg klar i 4. etasje, som viste seg å være en hel heisstopp for bare treningsrom. Og jeg hadde det helt for meg selv! Jeg vant!

Med musikken i øret gikk jeg hardt og målbevisst mot straffen for å ha vanskjøtet kroppen min i altfor mange afrikanske uker. Tredemøllene var plassert mot vinduene, og vinduene kan vi som er inne se ut av – men ingen kan se inn, så de oppfører seg som speil. Jeg skal altså lide, og samtidig nyte synet av det. Straffen blir ikke bedre (verre) enn det.

Jeg trykket på START, mølla ba om alderen min. 22 år betydde tydeligvis 30 min med løping, så da tok jeg i mot ordren og løp for livet. Virkelig; for livet. Kroppen min har jo forfalt! Jeg måtte gi meg BLIKKET opptil flere ganger der jeg løp. Hver gang jeg tenkte tanken på å slakke på farten, sperret jeg øynene opp mot jenta som løp mot meg i vinduet, og da turte jeg ikke annet enn å holde det gående. Det var faktisk veldig motiverende å se på meg selv løpe, jeg kunne nesten SE kroppen bli friskere og sunnere for hvert steg jeg tok! Og jeg så hvordan svetten rant, hvor flink jeg så ut der jeg løp, det fikk meg bare til å gi enda mer – for å bli enda stoltere av det jeg så. Jeg, ass! Trives FOR godt i eget selskap.

Da jeg var ferdig druknet jeg i svette, så hvordan jeg kan sitte her og skrive er meg en gåte. Jeg kan virkelig ikke huske å ha svettet så mye i hele mitt liv, beklager detaljene, men herreGUD! Kroppen min! Dette kan bare ikke fortsette. 4. etg, we’ll meet again.

Hvordan ligger dere an med TRENINGSLØFTENE deres, da? Å joda, det forfølger dere for resten av livet deres. Iallfall de timene av livet dere velger å bruke på supermarie.net.