September 30th, 2012

dirty business


foto_priv

God kveld! To innlegg fra Afrika på én dag, det er nesten til å bli bortskjemt av, der dere sitter. Jeg er hjemme på Kwantu igjen, snart klar for å samle krefter under dyna til en ny arbeidsuke! Nå har de fleste voulenteerene dratt hjem, så internettet får puste igjen – derfor så ivrig på sølveplet, allerede i morgen kommer det nemlig et nytt lass med arbeidskraft.

Tenkte å fortelle dere litt hva dagene mine går i, nå som jeg allikevel har dere her. Jeg våkner til enten aper på taket eller løvebrøl rundt 05-06, slumrer til 06:30 før jeg starter dagen på min måte. Enten går jeg en runde rundt med kameraet mitt, ler litt av apene, bruker lang tid på badet, eller bare nyter en afrikansk, god morgen og litt te. 07:30 starter arbeidet – uten frokost først. Arbeidsøkten er fra 07:30 – 09:30, og varierer fra fence-patrolling, fence-cleaning, gamedrive, whatever som trengs å bli gjort. Arbeidsoppgavene får vi aldri vite på forhånd, for som dere vet kan det dukke opp hasteoppdrag (ref. nesehorn-saken) og da blir ikke dagen som planlagt uansett.

Fence-patrolling går ut på å patruljere gjerdene til fots, vi går altså inn i det ville Afrika og sjekker at ingen har prøvd å bryte seg inn, at strømmen i gjerdet er som den skal, sånne ting. Vi gjorde det her om dagen. Lederen vår bare “Farene ved denne jobben er, naturlig nok; løvene, leopardene, nesehornene, elefantene osv. Hvis vi blir angrepet – ikke få panikk. If you panic – you will die.” Og så ledet han oss liksom lystig ut i territoriet dems. Det var litt spennende, å gå der og ha én livsfare på hver side. Et strømgjerde med 8000 volt på den ene siden, og livsfarlige ville dyr på den andre. Kjenner litt på livet da, forstår dere.

Fence-cleaning er bare at vi luker ugress som rører ved de elektriske gjerdene som beskytter dyrene, mens gamedrive er en kjøretur rundt i reservatet. Jeg elsker de kjøreturene! Da kjører vi på safari rundt i det ville Afrika, og hittil har vi sett både ville sjifraffer, antiloper av alle slag, gnuer, flodhest, sebraer, nesehorn og elefanter. Det meste! Jeg klarer ikke helt å tro mine egne øyne, for det er altfor sprøtt til å forstå at jeg nå plutselig er i kulissene til virkelighetens Løvenes Konge.

På bildet over ser dere litt av hva vi gjorde da vi møtte de menneskevante elefantene som bor her. Kwantu reddet 4 elefanter fra døden i en park lenger nord i Afrika, og disse er ikke vant til det kjølige klimaet her nede – så de blir tatt vare på av mennesker. Vi gjorde klart mat til dem, laget sengene deres, fjernet bæsj fra området deres og fikset “poo-riveren”, som jeg stolt kalte den da vi var ferdig. Det var en faen så tung drittjobb, bokstavelig talt, men herregud, så stolt jeg var da vi var ferdige! Lederen vår var superimponert han også, ingen frivillige har noengang orket å ta den jobben vi gjorde – fordi det dreide seg om… rennende, oppsamlet, gammel elefantavføring. Men Sarah, jeg og Nicolas tok saken, og nå består elven ut fra “elefantstallen” av det den egentlig skal – rennende vann!

Tiden renner ut for meg her nå også, jeg tenker å dusje og sovne stille inn, før eventyrene nok en gang står i kø den kommende uken. Dere aner virkelig ikke hvor fint det er her, og hvor bra jeg har det! Skal fortelle dere masse mer senere, det gleder jeg meg til! Sov godt i natt, superhær!

September 30th, 2012

Port Elizabeth

Hallo Norge! Hvordan har dere det? Har høsten kommet? Jeg stemmer for, sånn at jeg har noe å irritere dere med! Se på bildene mine som at jeg rekker tunge til dere :PPppPP

Jeg er i Port Elizabeth for helgen, byen som ligger nærmest Kwantu. Vi har storkost oss med shopping, lunsj og drinker langs den eviglange stranden like ved sentrum, både i går og i dag. I dag var det et marked langs hele stranden også, og jeg lot meg selvfølgelig lure. Så nå er jeg to håndlagde miniatyr-elefanter og et skjerf rikere. Sør-Afrika, åh, det er så fint her! Og så varmt – endelig! Dagene på Kwantu er så fantastisk uforutsigbare, skjønner dere, den ene timen har vi stekende Afrika-varme, den neste halvtimen blåser det Bodø-ish og regner, før det blir vindstille og klamt. Helt sprøtt, alle årstider i løpet av en dag – selv verre enn Stavanger.

Ikke bare været, men dagene er også umulige å forutse. Det føles nesten som å være på rekruttskolen igjen. Vi står tidlig opp, får aldri vite hva vi skal gjøre, eller hvor vi skal gå, vi gjør bare det vi får beskjed om. Arbeidet vi gjør er ganske hardt, men belønningene er så verdt det. Både mestringsfølelsen og det ville Afrika vi får se. Siden sist jeg skrev til dere har jeg ridd på elefant, nesten kræsjet i sjiraffer, vært so close til sebraer og det som bedre er. Å nei, jeg kjenner jeg gruer meg til dette er over! Ikke at jeg har noe å grue meg til, resten av verden er sikkert ikke så kjip den heller.

Har ikke dagboken min her, så jeg husker ikke helt hva det var jeg skulle snakke med dere om. Skal prøve å få lastet opp noen bilder nå som jeg har nett, iallfall, sånn at jeg får vist dere hvor jeg bor for tiden. Snakkes senere, supers! Fortell meg om helgen deres så lenge!

September 27th, 2012

nesehornmordere!

Hei supers! Fant litt internett i kveld, så livstegn it is:

Neste gang noen ber meg om å tenke på barna i Afrika, skal jeg gjøre nettopp det. Hadde et uventet, men så fantastisk møte med barna på den lokale skolen her i dag! Hver torsdag drar kokken ved Kwantu (reservatet jeg jobber ved) og gir lunsj til barna ved denne skolen, uten Kwantu hadde ikke disse barna fått noe mat som helst den dagen. Torsdag må være en helligdag for dem! Det var så sterkt, og barna var herlige. Og så beundringsverdig at reservatet i det hele tatt gjør dette – at de ser litt lenger enn bare gjerdene rundt villmarken sin. Jeg elsket det!

Ellers siden sist…. Herregud, det er så mye å fortelle! Jeg har så mange bilder dere må se. Hver eneste dag føles som en hel uke, fordi vi gjør så mye forskjellig. Det kjennes ut som jeg har vært her i flere år allerede!

Jo! I går var det fire store tragedier ved naboreservatet. Nesehornjegere tok seg inn på området deres, og drepte fire nesehorn for å stjele og selge hornene. De er verdt mer enn gull her nede, i realiteten er de ikke mer verdifulle enn en menneskenegl og det er så grusomt! Nesehorn! På grunn av de grusomme mordene (de var på nyhetene og alt) måtte vi ut på hasteoppdrag, rhino-tracking, for å se til at Kwantu’s fire nesehorn var i god behold. Etter 3-4 timer med kjøring rundt i ville Afrika, fant vi dem heldigvis i levende live. Jeg ble så lettet!

Dagene er som dere skjønner fulle av spenning, gleder, sorger og opplevelser. Skriver dagbok for hånd så blekket spruter, gleder meg til å dele den og flere bilder med dere når jeg kommer til neste sted!

Ps. TAKK for at dere har nominert meg, kjæreste lesere, jeg fant plutselig meg selv blant finalistene for Norges mest elskede blogg i dag: Stem på meg hvis dere mener jeg fortjener det! Og tusen takk, for et nydelig postkort å få fra Norge i disse mørke nesehorntider

September 27th, 2012

#20 snøen glitrer ikke på ekte

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Han er som vinteren for deg, helt fantastisk å betrakte, nesten litt majestetisk. Vakker. Men med en gang du åpner dørene og tar trinnet over dørterskelen merker du at det er alt for mange minusgrader og at snøen egentlig er full av eksos og annet dritt. Den kalde vinden skyter mot deg som om det skulle vært mange små pistolskudd som treffer deg, alt for hardt, på en gang. Skyter deg og setter seg alt for langt inn under huden, og du fryser helt inn til skjelettet. Den ellers deilige dunjakka du har på deg er alt for svak til å kunne brukes som beskyttelse, for kulda har allerede funnet veien inn under det tykke stoffet. Akkurat som hendene hans gjorde den gangen dere lå i sengen og snakket om alt og ingenting. Dere hadde alt, det var varmt og godt, og altfor bra. Men så ble alt til ingenting, og varmen ble til kalde gufs som du fortsatt kan kjenne klore deg nedover ryggen. Hvordan kunne vel du vite at ordene hans kom til å forurense deg like mye som snøen er ute? Full av eksos og dritt.

Neste gang burde du huske å dra opp glidelåsen på jakka ekstra godt, og kanskje finne frem ullskjerfet i samme slengen. Hvis det ikke blir for varmt, da. For han er jo både varm og kald, han er både ja og nei, han er opp og ned samt nær og langt vekk. Og selv om du velger å dra opp glidelåsen vet du like godt som meg at du lett hadde latt han dra den ned igjen hvis han ville. For han er som vinteren, sterk. Han har overtaket på deg. Akkurat slik som vinden kan dytte deg frem og tilbake helt til du faller over ende. Og i fallet tenker du at du egentlig bare burde ha blitt inne, du burde aldri ha tatt det trinnet over den dørterskelen.

Jeg fryser enda og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal få varmen tilbake.

Skrevet av – M

September 25th, 2012

mitt nye hjem, Kwantu

HEI!

Det tar en mannsalder å være på internett her, så jeg skal prøve livstegne litt for dere ganske raskt. Jeg er trygt på plass i mitt nye hjem, Kwantu. Dere aner ikke hvor fint det er her! Jeg har lyst til å gråte Victoria Falls med gledestårer bare jeg nevner det.

Første del av reisen min har gått så bra at jeg nesten kan garantere at jeg blir ranet eller drept når jeg kommer til neste sted. Hvem er det som har lagt disse skinnene for meg? I går ble jeg kjørt til flyplassen av den supermannen av en host jeg hadde i Cape Town, kom meg problemfritt med flyet til Port Elizabeth, og der stod Jeff, sjåføren fra Kwantu, og ventet på meg og et par andre jenter som skulle samme sted. Kjøreturen ut til reservatet tok 1,5 time, og jo lenger vi kjørte jo mer Afrika ble det. Husene fortsvant, byen lå plutselig bak oss og når jeg tittet ut av bilvinduet kunne jeg se sebraer og sjiraffer som stod og gresset på slettene. Allerede DER var jeg speechless, tenk da hvor lite speech jeg har igjen etter det som kom senere!

Jentene jeg bor med er kjempeherlige. Sara fra Manchester, Michelle fra et annet sted i England og Renée fra Australia. Den andre voulenteergruppen har jeg ikke rukket å snakke så mye med enda, men det virker som en fin gjeng det også! Vi har allerede planlagt dagstur til helgen, og en av de andre jentene skal fortelle meg hvor jeg bør dra når jeg ankommer mitt siste hvilested (Brazil).

I dag var første dag på jobb, og den har vært helt ubeskrivelig. Vi startet 07:30, og det første som møtte meg da jeg kom ut var en ape som tittet på meg fra taket vårt. APE! Bilder kommer senere. Deretter gikk vi ned og møtte Dave, som skulle være lederen vår i hele dag. Han tok oss med inn i reservatet hvor dyrene er i (store) bur før de blir satt ut i det fri. Jeg catchet ikke helt hva han sa om de andre dyrene, men tigerne hadde de der inne for å avle flere, så de ikke dør ut. Det er bare 900 igjen i verden! De slippes altså ut i det fri igjen, og blir alt annet enn vant med mennesker og rutiner mens de er her. De forberedes på det ville liv, slik at de overlever når de kommer dit. Vi fikk også møte løvene, white lion (onkelen til den som er her på Kwantu spiller i filmen “White Lion”!) og cheetah. 09:30 var det frokost, og så begynte det virkelige eventyret.

Jeff kjørte oss ut til Kwantu Wilderness – hvor dyrene går fri. Der startet vi med fence-patrolling, gikk langs gjerdene og sjekket at alt var ok. Etter å ha gjort dette i noen timer, gikk arbeidet over i leopard-tracking. Det var så fantastisk der ute! Solen strålte, naturen var breathtaking og… AFRIKA. Enough said.

Jeg lover å fortelle dere (nesten) alt når jeg kommer til et sted med bedre internett. Dere skal få se det utrolige stedet vi bor og sover, hvor magisk hele gården her er og selvfølgelig alle dyrene (i Afrika, hehe). Foreløpig skriver jeg bare dagbok for hånd, i og med at tilgangen på nett er så…nn her. (Nå døde den igjen)

September 24th, 2012

kaster meg til løvene

! FORHÅNDSSKREVET INNLEGG:


fotokilde

Vær hilset, leserhær! Nå har jeg forlatt Cape Town, enn så lenge, og hvis alt har gått som det skal – er jeg i skrivende stund på vei til et dyrereservat i Port Elizabeth, hvor jeg skal jobbe med løver og elefanter i et par uker. Port Elizabeth ligger i Sør-Afrika det også, ca én times flytur fra Cape Town International Airport. Håper å få koblet meg på nett der med sølveplet mitt, så jeg får skrevet dagbok-blogg til dere, men vi har arbeid hele dagen og et program vi skal gjennom så jeg kan ikke love noe. Ikke bli bekymret om det blir stille her inne, smil. Snakkes plutselig!

My life as a backpacker has begun! If everything has worked out during my trip so far, I’m now on my way to Port Elizabeth to work with lions and elephants for a couple of weeks. I hope to get online over there, so I can blog for you everyday! See ya!

September 24th, 2012

kjøttdisk del 19


foto kilde 1, kilde 2, kilde 3

Adrian Grenier. Smilet hans….. Åh.

September 23rd, 2012

last day in Cape Town already



God aften! Bare noen bilder fra rugbykampen i går, ishallen og casinoet. I går var kjempekul! Rugbyen her er mye røffere enn den amerikanske, for de kjører uten beskyttelse, som dere ser, og er bare generelt mer menn. I dag har jeg nesten ikke tatt noen bilder, for været er kjempeteit og jeg vil helst ikke ha bevis for at været i Afrika faktisk kan være så norsk. Det blåser kaldt, regner, og jeg som (nesten) bare har pakket for varme strøk fryser ihjel!

Men jeg klager ikke, altså. Vi startet søndagen på en fin sushi-resturant ved Waterfront. Åh, hvilken morgenmagi! Følelsen av å sitte i en resturant hvor ingen kjenner meg, ta et glass hvitvin før klokken er 12 og bare nyte friheten til å kunne gjøre akkurat det… Den, ass! Jeg vil reise foralltid! Dagene går skremmende fort allerede, jeg gruer meg til det plutselig er over. Men ingen sorger på forskudd!

Etter å ha gått litt rundt på V/A Waterfront (kjøpesenteret) og kikket, dro vi på Planetarium, et museum med afrikanske dyr, stjerner og historie. Kjempespennende! (Jeg skriver at et museum er spennende, reisen min har tydeligvis allerede begynt å forandre meg…) Nå er vi hjemme hos hosten min en tur igjen, før eventyret fortsetter på en afrikansk resturant for middag, og nattklubb etter det. I morgen er det helligdag her, kulturarvdagen, så Don har fri! Han har tilbudt seg å kjøre meg til flyplassen, den supermannen.

Dette er med andre ord min siste kveld i Cape Town, og nå som jeg har hengt med Don og vennene hans siden torsdag, blir det nesten litt trist å forlate dem allerede. Forhåpentligvis får jeg møtt de igjen når jeg returnerer til Cape Town neste måned – for det gjør jeg. Da skal jeg surfe på en ny sofa, litt utenfor Cape Town. Hosten min der skal ha et beach-house, bo ved en vingård og det som bedre er – så jeg gleder meg!

Spør hvis det er noe dere savner å høre om, jeg opplever så mye hver dag at det er vanskelig å få med seg alt i bloggen.

Good evening! Some pictures from yesterday. Yesterday was great! Today I haven’t been taking so many pictures, ’cause the weather sucks and I don’t want to have photos where Africa looks as cold as Norway. But I’m not complaining – this day has been great too! We’ve been to a sushi-resturant, Planetarium – this museum in CT, and tonight we’re gonna go to this african place for dinner, and a nightclub afterwards. Looking forward to it! This is my last night in CT for now, it’s a little bit sad to leave Don and his awesome friends already. Hopefully I’ll see them again in October, ’cause then I’ll return to Cape Town! See you later, have to get dressed now :)

September 23rd, 2012

fra den andre siden av jorden

Hallo! Se, da! Verden leker ikke fin. Den er nydelig. I dag har vi gått en lang tur langs stranden, blitt solbrent i ansiktet, hilst på familien til han jeg sofasurfer hos, jeg ble tatt med på Sør-Afrikansk rugbykamp, fikk oppleve den lokale sportsånden på puben, før vi rundet av kvelden på et fantastisk sykt sted. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det på norsk, engang. Fornøyelses…villa? Det var som tatt ut av en film; stor, hvit bygning som lignet et slott, hadde stilige lys over hele seg og tusen ting å gjøre på innsiden. Jeg mener TUSEN TING. Vi gjorde bare én av dem, da: stod på skøyter! Og jeg hadde et skikkelig spaca moment der inne på isen, skjønner dere, noe jeg tror var et snev av en realitysjekk. “Nå står du på skøyter (??) på isen (!!) i Sør-Afrika, Marie, vet du – sammen med mennesker du ikke kjenner i det hele tatt, ca helt på andre siden av jorda enn der du egentlig hører til”. Det var det rareste… Jeg er helt ALENE her ute, på tur rundt hele jorden, jeg må være gal! Likære.

Etter en time på isen, spiste vi på denne familiedrevne Sør-Afrikanske resturanten i fornøyelsesvillaen – Spur, tror jeg den het. Der satt jeg lenge i stilhet og bare lot meg fascinere av samtalen de Sør-Afrikanske vennene jeg henger med hadde gående. De er så interessante her, dere! Hvorfor er ikke vi det? Og de HØRER på hverandre! Herregud, jeg ble så glad av å sitte der. Det var ingen stressende smarttelefoner liggende på bordet i umiddelbar nærhet til eierne sine, ingen intens Facebook-overvåkning paralelt med en dyp diskusjon, ingen live twitter-updates fra lørdagskvelden du egentlig tilbringer med vennene dine, og ikke dine followers (husk det!). Hver gang de tar opp en telefon i løpet av en sosial greie her, beklager de og forklarer hvorfor.

HVORFOR kan vi ikke være som dem? Hvorfor er vi så respektløse mot hverandre i Norge? Og hvordan i all verden ble det sånn? Telefonene våre har blitt helligere enn menneskeliv! Det er helt sykt. Ingenting utvikler øyeskadene mine mer enn synet av venner som sitter og stryker på et jævla eple av en telefon, mens jeg prøver å fortelle de noe fra hjertet. Neste gang holder jeg kjeft. Jeg har lyst til å gå ut av bilen din i fart, når du sitter og skriver meldinger mens du kjører oss et sted, og det eneste som skulle ha vært skrevet bare er en jævlig stor bot for at du risikerer livet mitt for en tekstmelding. Norge, SKJERP DERE! Livet er for kort til å overse hverandre sånn her, vi må være mer tilstede der vi er – ikke la sjelen bli solgt til et idiotisk nettsted som ved dommedagen ikke betyr en dritt. Det hadde derimot de menneskene du hadde hatt rundt deg den dagen gjort, om du bare ikke hadde dyttet de fra deg med det råtne eplet ditt årene i forveien.

Jeg skal vise dere flere bilder fra rugbykampen, skøyteturen, casinoet osv senere – nå er det natta! Sov pent, supers!

We’ve done so much today! I loved it! And my face is sunburned! Don took me to the beach, “Table View”, to this local rugby-game (so fun!!), to the pub and to this amusement-”park”-thing. We went skating on the ice, ate dinner, I listened to the really good S-A conversations the friends had, and just loved hanging out. They are so interesting here! Why can’t we be like that, Norway? And they pay attention to eachother, I almost got touched. Not one of them was occupied with a smart-phone during a discussion, and they actually appologize when they have to text or do something on the phone in the middle of a social-thing. We suck, and have a lot to learn, Norway. A LOT. We can start with being smarter than a phone. 

September 22nd, 2012

Cape Town and shit

This day has been AWESOME! Ærlig talt, det har allerede blitt utfordrende å skrive på norsk til dere – for tankesettet mitt er fullstendig engelsk, men jeg skal gjøre mitt beste. Kjeft på meg hvis jeg driter meg ut.

I dag tok rett og slett hosten min meg med på en superlang kjøretur. Vi har kjørt rundt hele, uten at jeg egentlig klarer å spesifisere “hele” noe særlig mer for dere. Det innebar iallfall Cape Point, Kapp det gode håp, Waterfront and so on. Været har egentlig vært kjempebæsj i dag, så vi stoppet sånn ca ingen av stedene. Unntatt de dere ser på bildene, for jeg sa at “Hey, I’m not gonna blog until the weather is fine. I have to tell my readers how awesome my time is, while they are in shitty Norway with the blue degrees and all.” Å gi dere bilder av alle regndråpene og de 14 gradene vi hadde tidligere i dag hadde blitt et nederlag. Så da ventet vi på solen, før vi tok noen som helst. Se så fint! (Vi skal forresten tilbake til det gode håp osv, når været blir bedre, det er derfor jeg tar det så pent. Det er jo obligatorisk for turister, elns)

Don, som jeg bor hos, er dødsålreit. I dag, hvor vi har vært stuck i en bil sammen all day long, fikk jeg endelig plassert han litt. Han har så mange kule meninger, og har en gudommelig måte å formidle de på! Han klager på at jeg er så sjenert og stille, men jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å holde kjeft når han fortalte om sitt syn på religion, politikk, verden generelt. Hadde jeg ikke lovet familien min å komme hjem igjen, hadde jeg nesten giftet meg med han på stedet! (Nesten.)

I kveld har vi bare vært hos kameraten hans, og grillet og drukket enda mer vin. Vennene hans, ass. Jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for at jeg havnet akkurat her! Nå må jeg sove, i morgen venter nye sør-afrikanske eventyr. So long!

This day has been awesome! I’m already thinking in English, so my Norwegian is starting to get really bad…. Today my host took me for a drive around Cape Town. We drove by Cape Point, Cape of good hope, Waterfront and so on. The weather has been awfull today, so we didn’t stop anywhere. Except from the places you can see in the pictures. I was like “Hey, I’m not gonna blog until the weather is fine. I have to tell my readers how awesome my time is, while they are in shitty Norway with the blue degrees and all.” I wouldn’t give you any pics of all the raindrops and the 14 degrees, so we just waited until the sun got out. Haha!
Don, my host, is really cool. I just LOVED listening to him and all his genious thoughts about life, religion, politics and everything. He keeps complaining that I’m so shy and quiet, but I really couldn’t do anything else than shut the f up, when he was talking. He’s too cool! If I didn’t promise my family to get home and stay un-married, I would totally marry this guy – right here, right now. With his approval or not. Tonight we have been to his friend, Jack, drinking and stuff. It was really nice! I have no words for how grateful I am that I got in this place. Thanks alot, Don! Now I have to sleep, tomorrow we’ll go for new South-African adventures. So long!