Archives for the Date August 30th, 2012

i Norges nye kampfly


foto: Endre Lunde. Meg i et F-35 kampfly! 

Hallo! From Tigerstaden with love snørr, feber og tørrhoste! I går måtte jeg gi etter for kroppens brennende ønske om å bli i sengen, men i dag klarte jeg det bare ikke. Alt for mye som må gjøres, så fantastisk mye som skjer! Så nå har jeg stablet meg inn på et hotell i Oslo, og skal bo her til søndag.

I helgen skjer det jo, dere, tidenes militærevent på Rådhusplassen. Jeg tar det personlig som en “liten” dimmefest også, det blir nemlig det aller siste jeg gjør for Forsvaret, før jeg trer ut av Kongens rekker neste fredag. Åh, jeg gleder meg! Vi startet å rigge allerede i går, og i dag var jeg endelig nede og fikk sett selv. Og før jeg visste ord av det satt jeg der i en F-35, Norges nye kampfly, som ikke kommer før i 2017. Hva er det jeg IKKE rekker å gjøre før jeg dimmer…. Hehe. Gleder meg til resten kommer på plass!

Åh, det er så kult å se at alt vi har jobbet så intenst med de siste månedene, endelig begynner å bli en snakkis! Både i media, på twitter, på tv, på facebook, jeg ser linker, innslag og kommentarer overalt! Og jagerflybabyen min har blitt en MASKOT! På Rådhusplassen kommer det til å være små, søte fly som barna kan “fly” i, de er malt i akkurat samme farger som jagerflyet mitt, haha! Hvor fett er ikke det?

Samme hvor hjerteskjærende og vondt det blir å forlate det grønne liv – jeg kunne ikke fått en bedre avslutning enn det her.
(Jeg må bare sove litt til først, så feberen slipper taket.)

#16 i’m sorry

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Den 8.August i år 2012 var min andre fulle dag alene hjemme, eller det skulle bli det. I Juni fylte jeg hele 18 leveår, og skulle for første gang være hjemme uten foreldre, barnevakter eller lillebror. Men det ble ikke som planlagt. For den 8.August i år 2012 våknet jeg klokken 05.30 av at det ringte på dørklokken, og at hunden min knurret som en gal. Lyset skinte inn igjennom vinduet mitt, og jeg trodde jeg hadde sovet til langt på dag. Da døren ble åpnet kom en eldre mann med prestekrave.“Okei? Hva skjer nå?” tenkte jeg mens jeg holdt hunden i nakkeskinnet i ene hånden min (ikke hardt), og morgenkåpen igjen med den andre. “Jo, jeg er sognepresten fra Fyllingsdalen og jeg er her for å informere deg om at din bror ***** ***** er død.”

Rommet spant og hunden min prøvde tappert å hoppe opp å bite den ukjente mannen som fikk mammaen hennes til å gråte. “Hva sa du??” Sjokkbølgene slo inn i kroppen min, og jeg forsto ingenting. “Han er død. Han tok selvmord i natt, ved å henge seg.” Min kjære storebror. Min flotte storebror som jeg snakket med kvelden før, som kjeftet på meg fordi jeg drakk hele én cidær mens jeg koste meg med film. Død. “Om du tuller med meg nå, så dreper jeg deg”. Ordene slo ut av munnen min før jeg fikk stoppet dem. Presten så tilbake på meg og bekreftet enda en gang hva han hadde sagt… Min bror? Nei, han måtte ha kommet feil.

Jeg løp med hysteri inn til telefonen og ringte min bror. Nummeret hans var det siste på loggen min. Ingen svar ventet meg, bortsett fra Telenor sin kalde telefonsvarer. Min bror? Død? Nei.. Etter et par timer var hele familien hos meg, bortsett fra min kjære mamma og pappa. De var på vei hjem fra Roma, etter å ha avbrutt ferien sin.

Den 8.August i år 2012 tok min storebror livet av seg. Den 17.August i år 2012 bar jeg han ut av kirken og la han på hans siste hvilested. Den dag i dag, går jeg rundt og lurer på alt. Hvorfor, er det godt i himmelen, finnes himmelen, hva skjer når man dør, kom han til himmelen, ser han ned på meg??  Alle spørsmål og tanker raser rundt i hodet mitt mens en liten del av meg fremdeles nekter å tro hva alle rundt meg sier. Hvorfor sier de kondolerer? Min bror er jo ikke død, han kommer snart inn porten. Bare vent å se. Men han kommer aldri. I morgen er det to uker siden han døde. Og allikevel kan jeg ikke tro det. Min fine storebror..

 Som etterlatt søster føler jeg meg til tider uønsket, jeg kan ikke være alene hjemme, selv i bare to minutter, jeg føler skyld og smerte. Vær så snill dere der ute, snakk med noen om det. For det gjorde ikke min bror. Min storebror som fikk leve til å bli 22 år. Min storebror som etterlot seg søsken, foreldre, besteforeldre, venner og ikke minst en sønn på 9 mnd. Snakk med noen. Vær så snill. Ikke plasser noen i min situasjon igjen..
Prat med noen før det er for sent.
Skrevet av storebrorløs jente 18 år