August 22nd, 2012

blogg forsvarlig pt 1

Nå har jeg fortalt dere om et skjønt liv i grønt i over to år, og tenkte å fortelle dere litt om det å spre disse uniformerte bokstavene. Dette er på ingen måte Forsvarets egne retningslinjer for bruk av blogg og sosiale medier, det er kun basert på egne erfaringer fra min tid som blogger i militæret. Har fått noen spørsmål fra flere av dere som skal inn og lurer på å blogge derfra, så tenkte dette kanskje kunne være til hjelp!

o Allianse! Forsvaret var fullstendig ukjent for meg før jeg dro inn selv, og av den grunn var jeg usikker på om det i det hele tatt var lov å blogge om livet i grønt. Tradisjonelt sett er (soon to be ‘var’?) jo militæret kjent for å være en lukket arbeidsplass, og jeg visste ikke helt hvordan de ville reagere på at jeg delte soldatlivet mitt med alle dere. Jeg mailet for sikkerhetsskyld Vernepliktsverket i forkant for å høre om det var lov, de sa at det bare var positivt, så da kjørte jeg på. MEN det kan allikevel være lurt å alliere seg med noen som har vært i systemet lenge, noen som vet hva det dreier seg om, hvordan Forsvaret tenker og noen du kan lene deg litt på hvis du blir usikker mellom linjene. Jeg var heldig nok til å havne der jeg gjorde da jeg vervet meg, så sjefen min (aka gulrotsjefen) – rekrutteringsoffiser, sa seg raskt villig til å være bloggmentor. Det er han jeg har brukt hvis jeg har vært usikker på om innleggene/bildene mine var trygge å legge ut, og han jeg har støttet meg på når det har blåst i kulissene. Det har vært en stor trygghet for det operative blogghjertet mitt! I verste fall er det rikets sikkerhet det dreier seg om, ikke sant, så det er dumt å bare ukritisk spy ut informasjon uten å være sikker på at det er greit.

o Fotoforbudet. Vet dere at de fleste militærleirer har fotoforbud? Det visste ikke jeg…. PLUTSELIG fikk jeg en sikkerhetsoffiser etter meg, som ba meg slette alt av militære innlegg. Det hadde jeg jo ikke tid til, så jeg freaket ut og tenkte at nå må bloggen skytes ned. Men det ville jeg jo heller ikke. Så jeg fikk en beroligende samtale med en av Forsvarssjefens talsmenn, som ba meg slappe av, puste og forsikret meg om at det bare var å fortsette som før. Jeg slapp altså unna med skrekken, og passet deretter på å bruke presse- og informasjonsoffiserene der jeg var usikker når det gjaldt fremtidige bilder fra innsiden av gjerdene. RESPEKTER fotoforbudet, dere, og hvis dere skal legge ut bilder fra der dere jobber – sjekk at de tåler dagens sivile lys først. Offiserer som jobber der dere tjenestegjør kan helt sikkert svare på det, hvis ikke vet de kanskje hvem som kan.
For å dra et eksempel: Ingen av bildene jeg tok på fregatten til Sjøforsvaret ble lagt ut før en offiser ombord hadde sett gjennom dem først, og godkjent at de var ok å dele. Det samme gjelder ubåten, der ble både foto og tekst gjennomgått før jeg blogget om det. Et fint bilde av deg i uniform kan før du vet ord av det være en lekkasje med viktig informasjon, som igjen kan svekke hele Norges sikkerhet. Null tull, så vær litt kritisk til hva du legger ut, og spør noen når du er usikker!

o Tastaturbomber. Hvis du er like ydmyk og paranoid som meg, må du regne med å alltid leve litt i angst for å skrive om livet ditt i uniform. Livredd for å treffe tastaturbombene. Tenk om du skriver noe om Forsvaret som ikke er greit? Tenk om du skriver noe som går utover sikkerhetsklareringen din, tenk om du får refs for å ha lagt ut bilde av deg selv med en hestehale som ikke er flettet? Tenk om, tenk om, tenk om. Jeg blir alltid iskald fra magen og opp hver gang en i Forsvaret kommer bort og bare “Hei, du….. Jeg sitter og leser på bloggen din nå…..” Og så lar de gjerne setningen henge litt faretruende i luften, sånn at dødsønskene mine forsterkes av stillheten, før de fortsetter med “…den er så stilig!” eller noe annet hyggelig. Som oftest.
Men jeg har trykket på en tastaturbombe selv en gang, skrev om noe som burde vært tatt opp internt før jeg fortalte det til resten av verden. Det kan fort lage litt støy i livet ditt, altså… Men – man lærer så lenge man lever blogger, hæ? Så gjør vi ikke det igjen. Smil.

Når det er sagt – tastaturbomber kan smelle litt ufortjent også. Det er mange offiserer og mange meninger rundt deg, og noen synes kanskje dette med blogg er nytt og fullstendig unødvendig. Bildet over, for å ta et eksempel, fikk jeg huden full for. Det var totalt uakseptabelt at jeg satt der på rommet mitt med hjelm og kammomaling, og offiseren forstod ikke greia i det hele tatt. Mens en annen offiser, kommunikasjonsrådgiver, bare lo vekk skjenneprekenen jeg akkurat hadde fått, og sa at bildene var kule og at de bare måtte bli liggende. Poenget er: Får du kjeft for noe, litt fra forskjellige hold, – hendvend deg til de rette folkene, herunder presse- og informasjonsapparatet i forsvarsgrenen din. Det var iallfall det jeg gjorde, og det var de som fikk meg rolig igjen etter å ha fått huden fylt med både det ene og det andre.

Innlegget ble så langt at jeg må dele det opp i to! Siste del kommer plutselig. Hejhej!