Archives for the Month of August, 2012

blogg forsvarlig pt 2

Nå har jeg fortalt dere om et skjønt liv i grønt i over to år, og tenkte å fortelle dere litt om det å spre disse uniformerte bokstavene. Dette er på ingen måte Forsvarets egne retningslinjer for bruk av blogg og sosiale medier, det er kun basert på egne erfaringer fra min tid som blogger i militæret. Har fått noen spørsmål fra flere som skal inn og lurer på å blogge derfra, så tenkte dette kanskje kunne være til hjelp!

Dette er del 2, del 1 finner dere her.

o Representant for Forsvaret. Vær klar over hva uniformen din er i øynene til ‘resten av verden’. Hvordan “dagens outfit” på bloggen plutselig blir sett på som en talsmann for en hel armé. Når du ytrer noe, og har på deg uniform, er det ikke for alle “bare Marie” som snakker/skriver, da er det “en i Forsvaret” eller “Forsvaret” som organisasjon som sier noe. Du representerer noe større enn deg selv, mannen i gata ser en av Forsvarets uniformer og ikke deg som privatperson når du gjør noe. I hans øyne kan det rett og slett være Forsvaret som sto bak handlingen/ytringen din. Det er det lurt å ha i bakhodet! (og det er DERFOR jeg febrilsk har prøvd å fjerne tissen i bånd fra headerne mine, for den kan være ganske forstyrrende sett i sammenheng med alvoret Forsvaret bærer preg av…)

o Bedreviterne. Vær forberedt på at medsoldater følger med, og ikke sparer på kruttet hvis de mener du gjør noe “feil”. De kritiserer med glede måten du ser ut på, måten du fremstiller soldatlivet ditt på, måten du i det hele tatt er soldat på. De kommer som regel fra andre miljøer, med andre holdninger og andre måter å være soldater på. Jeg har bl.a. fått kritikk for å være på fornavn med sjefene mine – jeg var jo tross alt bare en liten drittsoldat, hvem er vel jeg som tilkaller brigaderen ved å si det hellige fornavnet hans? Hestehalen min har aldri vært i henhold til reglementet, og jeg må visst gjøre meg FORTJENT til å ha det hyggelig på jobb. Men der medsoldater gikk til strid i kommentarfeltet – skrøt sjefene og Forsvarets kommunikasjonsmennesker av meg. Skryt for at jeg sa det som det var, og brøt ned de fordommene om at militæret er så strengt, fritt for å ha det verst. Nei. Soldatlivet mitt har vært hyggelig, det, beklager hvis ditt har vært noe annet.

Når det er sagt: Hvem er de egentlig til si at du gjør noe “feil”? Det de ser på som feil i militærlivet, kan du være oppdratt til å se på som rett. F.eks. det med å være på fornavn med sjefer, eller det at jeg sminket meg med kammokrem på akkurat den måten. Jeg er på fornavn fordi jeg ble bedt om å være det. Og jeg sminker meg sånn med kammoen, fordi det var sånn befalet mitt lærte meg at jeg skulle sminke meg på rekruttskolen. Alle soldater blir ikke reist på samme måte, befal har forskjellige læremåter og forskjellige måter å gjøre ting på. Det glemmer disse bedreviterne, men ikke glem det du! Det er greit å huske på så du ikke brytes ned av medsoldater som ligger i skyttegraven og sikter på deg med sine rødfis*-bokstaver.

o Stå på egne, uavhengige bein. Ikke la Forsvaret overta bloggen deres, da mister den troverdigheten sin. Så fort du blir en dedikert forsvarsblogger, kan du oppfattes som en levende reklameplakat fordi Forsvaret som organisasjon har satt deg til å blogge om dem. Hvor troverdig er ordene dine om livet i grønt, da? Vær en blogger i Forsvaret, ikke en av Forsvarets bloggere. Vær selvstendig, vær deg selv i uniform og vær ærlig om livet ditt i den. Det er lettere å tro på fortellingene dine hvis du er en uavhengig blogger i grønt, og dine ord kan bety så mye for andre som lurer på å gå samme vei som deg. Go tell them!

Lykke til med bloggtjænest! Tenk – trykk – tal. Og smil.

*løspatroner, brukes bl.a. ved simulerte krigssituasjoner under trening for militære, ved saluttering, eller ved filminnspillinger. I Norge kalles ofte løspatroner for «Rødfis», da de er laget i rød plast. De er ikke ufarlige, men hensikten med dem er som regel ikke å skade folk.

blogg forsvarlig pt 1

Nå har jeg fortalt dere om et skjønt liv i grønt i over to år, og tenkte å fortelle dere litt om det å spre disse uniformerte bokstavene. Dette er på ingen måte Forsvarets egne retningslinjer for bruk av blogg og sosiale medier, det er kun basert på egne erfaringer fra min tid som blogger i militæret. Har fått noen spørsmål fra flere av dere som skal inn og lurer på å blogge derfra, så tenkte dette kanskje kunne være til hjelp!

o Allianse! Forsvaret var fullstendig ukjent for meg før jeg dro inn selv, og av den grunn var jeg usikker på om det i det hele tatt var lov å blogge om livet i grønt. Tradisjonelt sett er (soon to be ‘var’?) jo militæret kjent for å være en lukket arbeidsplass, og jeg visste ikke helt hvordan de ville reagere på at jeg delte soldatlivet mitt med alle dere. Jeg mailet for sikkerhetsskyld Vernepliktsverket i forkant for å høre om det var lov, de sa at det bare var positivt, så da kjørte jeg på. MEN det kan allikevel være lurt å alliere seg med noen som har vært i systemet lenge, noen som vet hva det dreier seg om, hvordan Forsvaret tenker og noen du kan lene deg litt på hvis du blir usikker mellom linjene. Jeg var heldig nok til å havne der jeg gjorde da jeg vervet meg, så sjefen min (aka gulrotsjefen) – rekrutteringsoffiser, sa seg raskt villig til å være bloggmentor. Det er han jeg har brukt hvis jeg har vært usikker på om innleggene/bildene mine var trygge å legge ut, og han jeg har støttet meg på når det har blåst i kulissene. Det har vært en stor trygghet for det operative blogghjertet mitt! I verste fall er det rikets sikkerhet det dreier seg om, ikke sant, så det er dumt å bare ukritisk spy ut informasjon uten å være sikker på at det er greit.

o Fotoforbudet. Vet dere at de fleste militærleirer har fotoforbud? Det visste ikke jeg…. PLUTSELIG fikk jeg en sikkerhetsoffiser etter meg, som ba meg slette alt av militære innlegg. Det hadde jeg jo ikke tid til, så jeg freaket ut og tenkte at nå må bloggen skytes ned. Men det ville jeg jo heller ikke. Så jeg fikk en beroligende samtale med en av Forsvarssjefens talsmenn, som ba meg slappe av, puste og forsikret meg om at det bare var å fortsette som før. Jeg slapp altså unna med skrekken, og passet deretter på å bruke presse- og informasjonsoffiserene der jeg var usikker når det gjaldt fremtidige bilder fra innsiden av gjerdene. RESPEKTER fotoforbudet, dere, og hvis dere skal legge ut bilder fra der dere jobber – sjekk at de tåler dagens sivile lys først. Offiserer som jobber der dere tjenestegjør kan helt sikkert svare på det, hvis ikke vet de kanskje hvem som kan.
For å dra et eksempel: Ingen av bildene jeg tok på fregatten til Sjøforsvaret ble lagt ut før en offiser ombord hadde sett gjennom dem først, og godkjent at de var ok å dele. Det samme gjelder ubåten, der ble både foto og tekst gjennomgått før jeg blogget om det. Et fint bilde av deg i uniform kan før du vet ord av det være en lekkasje med viktig informasjon, som igjen kan svekke hele Norges sikkerhet. Null tull, så vær litt kritisk til hva du legger ut, og spør noen når du er usikker!

o Tastaturbomber. Hvis du er like ydmyk og paranoid som meg, må du regne med å alltid leve litt i angst for å skrive om livet ditt i uniform. Livredd for å treffe tastaturbombene. Tenk om du skriver noe om Forsvaret som ikke er greit? Tenk om du skriver noe som går utover sikkerhetsklareringen din, tenk om du får refs for å ha lagt ut bilde av deg selv med en hestehale som ikke er flettet? Tenk om, tenk om, tenk om. Jeg blir alltid iskald fra magen og opp hver gang en i Forsvaret kommer bort og bare “Hei, du….. Jeg sitter og leser på bloggen din nå…..” Og så lar de gjerne setningen henge litt faretruende i luften, sånn at dødsønskene mine forsterkes av stillheten, før de fortsetter med “…den er så stilig!” eller noe annet hyggelig. Som oftest.
Men jeg har trykket på en tastaturbombe selv en gang, skrev om noe som burde vært tatt opp internt før jeg fortalte det til resten av verden. Det kan fort lage litt støy i livet ditt, altså… Men – man lærer så lenge man lever blogger, hæ? Så gjør vi ikke det igjen. Smil.

Når det er sagt – tastaturbomber kan smelle litt ufortjent også. Det er mange offiserer og mange meninger rundt deg, og noen synes kanskje dette med blogg er nytt og fullstendig unødvendig. Bildet over, for å ta et eksempel, fikk jeg huden full for. Det var totalt uakseptabelt at jeg satt der på rommet mitt med hjelm og kammomaling, og offiseren forstod ikke greia i det hele tatt. Mens en annen offiser, kommunikasjonsrådgiver, bare lo vekk skjenneprekenen jeg akkurat hadde fått, og sa at bildene var kule og at de bare måtte bli liggende. Poenget er: Får du kjeft for noe, litt fra forskjellige hold, – hendvend deg til de rette folkene, herunder presse- og informasjonsapparatet i forsvarsgrenen din. Det var iallfall det jeg gjorde, og det var de som fikk meg rolig igjen etter å ha fått huden fylt med både det ene og det andre.

Innlegget ble så langt at jeg må dele det opp i to! Siste del kommer plutselig. Hejhej! 

D10 – slutt med det der!

Day 1 – Et av de nydeligste bildene av deg Day 2 – Dine tre yndlingssanger akkurat nå Day 3 – Parfymene dine Day 4 – Noe du gruer deg til Day 5 – Noe du savner Day 6 – Antrekket ditt i dag Day 7 – Det du kjøpte deg sist Day 8 – Hva har du i sminkepungen? Day 9 – Mobilen din

Day 10 – Din verste uvane

I følge meg selv: Har ingen!

I følge bestevenninne 1: [Hans navn her]
I følge bestevenninne 2: MENN….
I følge bestevenninne 3: Jeg vil for mye, og gjerne alt på en gang.
I følge bestevenninne 4: Plastposer…. 
I følge (eks)mannekjøtt: Sex og singelliv.
I følge mamma: “Du legger klærne dine akkurat der du står og går – dvs overalt!!”
(Men det er jo ikke ukjent at geniene behersker kaos, så det blir mer en god vane enn en uvane, mamma….)

Men dette er bare noe de sier, for å komme på bloggen. Jeg vet det. Forrædere.

Hva er deres dårligste uvane?

Kommer:
Day 11 – Rommet ditt
_Day 12 – Sminken du bruker_Day 13 – Et bilde fra i dag_Day 14 – Noe du gleder deg til, og hvorfor_Day 15 – Ti ting du ønsker deg_Day 16 – Et bilde av deg når du var liten_Day 17 – En artist du liker (jente)_Day 18 – En artist du liker (gutt)_Day 19 – Et bilde av håndskriften din_Day 20 – Smykkene dine_Day 21 – Et sted du vil til akkurat nå_Day 22 – Din favorittscene i en film_Day 23 – Et bilde av deg selv i dag_Day 24 – Lommeboken din_Day 25 – Et bilde av deg selv for 3 år siden._Day 26 – Ti ting om deg selv_Day 27 – En sang du virkelig er lei_Day 28 – Noe du ikke forlater huset uten_Day 29 – Din favorittblogg_Day 30 – En matrett du elsker_Day 31 – Dine favoritt sko, kjoler og jakker_Day 32 – En ferie du vil på igjen_Day 33 – En sang som får deg til å gråte_Day 34 – Noe du er redd for_Day 35 – Hvordan ordner du håret ditt?_Day 36 – Favoritt outfiten din_Day 37 – Hva har du som bakgrunnsbilde på dataen din?_Day 38 – En ting du aldri kommer til å gjøre_Day 39 – Alle premiene du har vunnet_Day 40 – Favoritt serie(r)

the final countdown


Supermario vs Supermarie – som helgen min har gått i. Var og besøkte Carina i Gjøvik, vi satt oss fast i 1992. 


Min fineste Carina, hjerte. 


foto_privat

Hej, englefjes! Håper livet behandler dere fint! Og tusen takk for at dere er så himla bra. Alt dere liret av dere i forrige kommentarfelt har gitt superolje til maskineriet som holder tastetrykkene mine i gangFor er det noe jeg trenger når jeg skal reise verden rundt alene, så er det et godt selskap på bloggen. Og det er dere, dere. Inkludert nære og kjære, selvfølgelig, men de kommenterer (heldigvis) aldri innleggene mine, så der er jeg avhengig av you beautiful strangers!  Jeg er så glad dere blir her, til tross for at jeg og ordene mine skifter retning. Ville bare si det.

Apropos reisen min, jeg stod og studerte et skikkelig stort verdenskart  i stad. Det ga liv til en liten lyspære over hodet mitt. Jeg trodde helt ærlig at jeg skrøt på meg en hel del, hver gang jeg går rundt og sier til folk at jeg skal “”“verden rundt alene”””. Men jeg SKAL jo faktisk verden helt rundt! Alene. Jeg så det i stad, at det landet jeg starter i er like til høyre for landet jeg avslutter i. Så jeg reiser i en runding med dere på slep, det er visst ikke bare noe jeg sier.

Apropos #2, i går var det nøyaktig én måned igjen til jeg drar. Det jeg har på stell er:

- Visum til India
- Ryggsekk
- Joggesko

Fornuften min sier at listen burde vært minst 30 punkter og et par visum lenger, mens jeg sier at – det ordner seg!

Si meg – hva gjør dere nå? Har dere begynt å studere? Eller jobber dere? 

20 DTD, bloggen

Det er noe hjerteskjærende ved det som er i ferd med å skje. Som om jeg skal drepe mitt eget barn, ta liv av noe jeg har skapt. Bloggen forvandles snart, fordi livet mitt gjør det, og jeg har ikke kontroll.

Jeg kjenner ikke blogglivet uten uniform. Uten min grønne ‘dagens outfit’ hadde jeg aldri klart å skille meg ut i bloggsfæren, hadde aldri klart å bli like stor. Jeg hadde ikke fått noe hjelp til å bli det heller, som gulrotsjefen (offiser) i aller høyeste grad har gitt meg her i Luftforsvaret. Jeg mener – “doble lesertallet ditt, så skal du få fly jagerfly”. Hey, gulrot, klem fra en superkanin.

Uten en militær hverdag hadde nok ikke Nettavisen funnet meg interessant nok til å ta meg inn i stallen sin, og jeg hadde sikkert ikke lokket til meg like mange av dere heller. For mange av dere fant meg bare tilfeldig fordi dere søkte etter info om Forsvaret, sant? “Den første store militære bloggeren”, sa de rundt meg. Og den tittelen har fulgt meg siden bloggeventyret startet i 2010, da jeg ble militær og barnet virkelig begynte å vokse på gulrøtter. Med den tittelen har det fulgt så mye bra, men også mange kamper i kulissene, fighter som nå gjør det ekstra trist å gi slipp. For etter å ha vært gjennom så mye for bloggens rett til å leve i det grønne, så skal det bare fade ut i… et sivilt liv. Just like that, og knips, så er det bare enda en dum jentes rosablogg. En fallen bloggsoldat.

Aldri rosa, men sånn må det bli. Nå skal eventyret fortsette, men uten militæret. Jeg håper og tror jeg har satt mine spor tastetrykk i Forsvaret, trykk nok til at andre bloggere får det litt lettere, og til at Forsvaret har sett hva som fungerer og hva man bør passe på. Prosessen dit har vært skremmende, sprø og helt fantastisk! Ordene fra de interne smilprodusentene mine skal følge meg livet ut. Hånd i hånd med kritikernes, for alt er erfaringer jeg aldri ville vært foruten, uansett hvor tøft det var der og da. (Bortsett fra det med at jeg la sjefen min i kjøttdisken, den kunne jeg spart alle for – jeg ser det nå. Lol! Alt for supermeteret.) Fra soldat til backpacker blir bloggen ny, og jeg tror vi har godt av det – begge to.

Men før den tid skal alle vi kose oss med min aller første militære header (nåværende header), som for å slutte ringen! Jeg lar den stå til jeg tar med meg bloggen min og dimiterer, og starter et nytt liv ute i verden i september. Det skal bli fint. Her er de andre militære headerne jeg har hatt også, så mimrer vi litt, den nyerste er øverst og eldst nederst:


(denne ække militær, men jeg tok den med likevel fordi det var trass-headeren min med masse skjulte budskap i, haha. Hadde den oppe da det stod på som verst i 2010, da jeg følte meg kneblet og altfor trengt opp i et hjørne)

HUSKER DERE ALLE DE HER??? Jeg ler meg skakk av at tissen i bånd bare blir mindre og mindre etterhvert som tiden går. Se hvor forbanna stor den var på header nr 1, den nederste! Er det RART det ble uro i kulissene? (For real, den lagde faktisk dårlig stemning… Forståelig nok, derav den diskré krympingen til badetiss-str.)

1. Hvilken header hadde jeg da DU begynte å lese bloggen min?
2. Og er du en av de som hopper av når militærlivet mitt ender, eller kommer du til å følge meg videre ut i verden? 

hva er forskjellen på militæret og Forsvaret?

ARMY: 
hvorfor valgte du å dra i militæret?
Det bare ble sånn, spontan og jævlig. Jeg dro på sesjon bare for å temme nysgjerrigheten min for det grønne liv, ble innkalt – men søkte høyskolen i Gjøvik i stedet. Kom ikke inn, og tenkte at et friår kom jeg aldri i verden til å overleve. Så jeg valgte militæret i stedet, fordi 1. jeg elsker utfordringer, 2. jeg elsker å gjøre ting utenom det vanlige og 3. det glitrer på en jentes CV.  Også trengte jeg noe å blogge om, livet mitt som servitør på Peppes Pizza begynte å bli uinteressant. Neida (joda).

Neida, hehe. 

Når du først ble med i millitæret gikk du førstegangstjeneste? Hva gikk du da? Har hørt det er mye forsjellig man kan velge mellom der… Hva gjorde du der?
Jess, jeg startet som rekrutteringsassistent/grafisk designer i førstegangstjenesten. Stillingen var en kombinasjon av å designe annonser, plakater, kataloger, etc for Luftforsvaret, og drive rekrutteringsarbeid som å stå på stand rundt om i landet, være lagleder på jentecamp, sånne ting. Mye reising, mye kreativitet, mye å lære. Elsket det! Etter noen måneder som dét, fikk jeg lærlingkontrakt og gikk over i en ren mediegrafikerstilling. Da forsvant rekrutteringsarbeidet, og jeg fokuserte kun på grafisk design for å bestå fagprøven som kom året etter førstegangstjenesten.


Rekruttskolen, den har blitt som en ex jeg aldri kommer over. Savner alt ved den! Heartbreaker. (Jeg var i 2. kompani på tropp 2.2., forresten. Så noen lurte på det)

Var første BC* turen klein?
Litt uvant, men ikke klein. (*BC = Bæsj&Carry, felt-toalett. Se bilde og les mer om den her.)

Kan du fortelle litt om tiden ved Forsvarets Mediesenter**? Hvordan dere bodde, velferden,etc.
Selvsagt! Jeg har aldri vært direkte knyttet til FMS**, jeg tilhørte alltid LUI*** på Rygge, men ingen der hadde kompetanse til å oppdra meg innen grafisk design, så designerne ved Forsvarets Mediesenter ble læremesterne mine. Jeg var “adoptivlærlingen” deres. Jeg bodde på rom med 2-3 andre vernepliktige jenter på Perminalen, “soldathotellet” rett ved Karl Johan i Oslo. Magi, i forhold til å bo på en militærkaserne! Velferdstilbudet var derimot dårlig. Jeg kan gjenta det jeg blogget da jeg bodde der:

Alle baser skal ha sin egen velferd, med velferdsoffiser og assistenter som setter i gang sosialt liv for soldatene. På Rygge er det f.eks. bingo en gang i uken (dødsgøy!!), badeland, kino, go cart, paintball, sverigeturer og ssul. Velferden betaler, soldatene smiler. I Tigerstaden er det ingen militær base å leke på, og soldatene bor på hotell. Velferden må de derfor sørge for på eget insj. I de ukene jeg har bodd her, har de dratt i gang biljardturnering, kino og filmkvelder, og hver torsdag er det Trompeten, karaoke og hæla i taket. Kjempekos, helt til jeg finner meg selv sittende i et hjørne og bælme øl som om det er det siste jeg gjør, i håp om å bli full før det er min tur til å synge karaoke – alene på scenen med microfon, lys og publikum.

Det gjelder altså å være kreativ og ta initiativ selv, hvis ikke skjer det lite på Permisen! Med mindre det har forandret seg, da, det er jo 2 år siden jeg bodde der.

Tiden på Forsvarets Mediesenter: Lærerik, på godt og vondt! Jeg fikk mange spennende oppgaver og utfordringer, og lærte masse – både i og utenfor fagfeltet mitt. FMS er en så og si sivil arbeidsplass, med kontorer og mennesker som gjør “sivile” jobber som foto, film, skriving, design, markedsføring, etc – for Forsvaret. Men hvis du er soldat ved FMS får du også grønne dager som alle andre soldater, én gang i uken, samt øvelser når du må på dét. Du er en del av en tropp, og har romvask og inspeksjon på hotellet – som alle andre soldater har på kaserner. Det var en fin tid, men hjertet mitt tilhører en militærleir!

Hvordan er det å ha piercing i navelen når du er i militæret? Plaget den deg?:)
Nei, jeg glemte den helt, jeg. Men har hørt skrekkhistorier fra andre om å hekte den fast og bli revet opp, så det kan være lurt å teipe når du vet du skal ut og krype i skogen.

Er det noe forskjell på Forsvaret og Militæret?
Forsvaret er navnet på organisasjonen, militæret er… Forsvaret. Så jada, men nei. Det er det samme, men “Forsvaret” er det som definerer hvordan det norske militære skal fungere, det er det det norske militæret heter. Det svenske militæret heter “Försvarsmakten”. Vårt er Forsvaret. Mottatt?

Siste svar på spørsmålene deres kommer senere. Tre av, readers! Og iverksett kommentering i feltet. Hejhej.

reis deg!

REISE:
Kunne du hatt et avstandsforhold?
Nei. Ikke i skrivende stund, iallfall. Jeg hadde nok slitt med å stole på vedkommende, brent barn osv, så jeg måtte ha jobbet mer med meg selv før jeg evt kunne ha slappet av i et avstandsforhold. Eller i et forhold, generelt. Alle pigger ute og hjertet i lås, menn har gjort meg sånn. Gi meg en prins, så skal jeg tenke på det. 

Hvordan er reiseruten din? Skal du til Sør-/Mellom-Amerika også?
Den er mystisk! Jeg legger ikke ut ruten min, men ja – jeg skal være en god stund i Sør-Amerika! Det er faktisk der jeg ender opp, før jeg vender hjem igjen via London. 

Når bestemte du deg for å reise verden rundt?
Det spørsmålet fikk jeg her om dagen også, men vet dere – jeg klarte ikke svare! Jeg husker ikke, mamma husker ikke, ingen husker. Jeg spontankjøpte hele eventyret i november 2011, og jeg tror faktisk det var da jeg bråbestemte meg også. 4 mnd før min egentlige reisedato, 1. mars 2012. 

Lurer veldig på åssen du har planlagt verdensreisen din! Har veldig lyst til å gjøre noe lignende selv :)
Go for it! Jeg er kanskje ikke den rette til å svare på hvordan man planlegger ting…. Jeg har nemlig ikke planlagt så mye, jeg lever av å være spontan. Jeg kjøpte alle flybilletter i november, så jeg vet hvor i verden jeg skal være til enhver tid, men utover det – null plans! Bortsett fra tre program jeg skal gjennom underveis. Jeg har hengt mye på couchsurfing for å finne steder å bo, ellers kommer jeg til å ta hotell/hostell på sparket underveis. Livet er det som skjer mens du planlegger å gjøre andre ting, så jeg har valgt å bare leve – og heller se hvor det bringer meg.

Når det gjelder budsjett har jeg planlagt å klare meg på 10 000 hver måned.

Hva gjør du etter verdensreisen? :)
Øh. Jeg er faktisk ute av stand til å se så langt frem i tid, har resonert meg frem til at det skyldes oppveksten. Når du har en pappa som gradvis blir sykere og sykere, helt fra du er bitteliten jente, mister du til slutt ønsket om å se hvordan fremtiden blir. I stedet for å gå rundt og være redd for hvordan ting skulle være ett år frem i tid, konsentrerte jeg meg bare om “her og nå”, fortrengte frykten for hva som ville komme, og jeg er happy for å ha blitt sånn. Det er mye viktigere å se hva som er rundt deg akkurat i dag, og sette pris på det som faktisk er, så får vi heller deale med fremtiden når den har blitt til nåtid. 

Men for å svare, da: Jeg vet ikke. Hvis tilbudet fremdeles står når jeg er hjemme igjen, kommer jeg mest sannsynlig til å komme krypende tilbake til fantastiske Forsvaret. Flytte sørover, lage et nytt liv. Eller kanskje ikke. Jeg tar reisen først, så får vi se hvor vinden fører meg etter det! 


fra sofasurfingen hos kjære Kristine i sommer <3

Hadde glemt hele spørsmålsrunden, jeg. Men nå kommer svarene mine! For all del, bare fortsett å spørre hvis det skulle være noe. Hei, dere, forresten; Gleder dere dere til å bli med på verdensreise? Å dele eventyret mitt er iallfall en stor del av drivkraften for å faktisk reise!

verdt å vente på

Dette gjorde jeg i hele går. Ventet.
Helt fra uniformen var av etter jobb, og til i dag tidlig,
satt jeg tålmodig og ventet på at en ny supermann skulle gjøre sin entré.

Kl 03:38 skjedde det. Mange timer med kortstokk, sjokolade og sittestillinger senere.
Kl 03:43 ble jeg vekket av meldingen jeg hadde ventet på,
etter å ha ligget i fosterstilling (hehe, wordplay) over to av sykehusets (harde….) stoler og slumret en knapp time;

“Han er ute!”

Hjertet mitt hoppet himmelhøyt. Min tapre bestevenninne hadde kjempet seg gjennom utallige timer med slit og smerte, og endelig var det over! En liten stund etterpå kom den nybakte, glødende mormoren ned og hentet meg, og jeg ble med henne inn i den vakreste morgenen jeg har hatt. Ever. Jeg er ikke spesielt begeistret for barn, og syns nyfødte babyer ser ut som små skrukkemonstre, men…. Herregud, lille Benjamin! Han var så fantastisk nydelig! Og jeg fikk være en av de aller første til å møte han, noensinne! Det betyr mer enn ord kan beskrive. Det var så godt å se henne igjen, etter alle oppdateringene underveis om hvor vondt hun hadde det, jeg ble bare stående og beundre hele greia. Hun, han, og den nybakte pappaen. Det var ubeskrivelig. Bestevenninnen min har blitt mamma, jeg har blitt tante til en supermann
og jeg er så stolt! 

Nå skal jeg legge meg og ta igjen søvnen jeg ikke fikk, jeg er så trøtt at det gjør vondt! Men det var uten tvil verdt det. Benjamin, det skal du vite, du er og forblir den eneste gutten noensinne jeg skal holde meg våken for i en hel natt! <3

My bestfriend gave birth to a beautiful superman this morning, I’m SO proud, touched and thrilled! And so happy for you both, O & B. I love you, and I can’t wait to get to know Benjamin too <3

army @ beach


foto_priv

Var på stranden med sersjantene etter jobb i dag, på Larkollen. Herlig liv, dette soldatlivet! Kjørte forbi der jeg gikk marsjmerket forrige sommer på veien ut dit. Så mange uniformerte minner som spinner, hjertet mitt kommer til å briste når jeg trer av om et par uker….. Hvem ER jeg uten kvistene på brystet og flagget på høyre arm?

festivalspesial










foto privat

PROBLEMATISK å være ensom blogger på festival, ass. Hvem skal ta de kule festivalbildene av deg, da? Jeg ble helt stressa. Setter du fra deg kamera et sted i 10 sek for selvutløser, risikerer du: 1. at noen kommer løpende og stjeler det, eller 2. at du må stå og posere forlegent for deg selv i 10 sek. (1. Faen ta deg, og 2. Flaut…) Det eneste bildet jeg fikk av meg selv måtte jeg ta mens jeg satt på do. Fikk aldri guts nok til å være en åpenbar bloggerinne der ute i mengden. Det må jeg tørre når jeg reiser verden rundt, hvis ikke får dere bare sett meg og verden vår fra innsiden av et toalett.

Kjæreste Øya. Ikke kledde jeg meg alternativt nok heller. Alle skal se så fantastisk spaca ut når de er på festival? Klær fra himmel og helvete, i alle retninger og førstemann til stilkræsj; ALLE vant. Jeg følte meg bare dum når jeg kom i olabukse og ensfarget genser den ene kvelden. Altfor alminnelig, passet ikke inn. Det mest alternative jeg gjorde i løpet av Øya, var å gå med en av hver sko. Gal.

Apropos stilkræsj og armymoten, dere; aldri, aldri, aldri gå med en ekte M04-militærjakke blandet med ditt sivile antrekk, lov meg det? Jeg så det på Øya, og det gjorde så vondt! Vi som bærer den uniformen til daglig får angst og prolaps i øyet av å se vår stolte uniform bli gjort sivil på den måten. Ikke er det lov heller, så hvis du er skikkelig uheldig kan en sur offiser komme løpende og kjefte på deg. Bare… Ikke.

Åh, se på det siste bildet, da. Er det ikke bare en vakker kontrast? Det bedagelige festivallivet til venstre, mot det harde, stressende bylivet til høyre. I det tilfelle er jeg en venstrejente. Take a chillpill og lev vel.