“Secret diary of a callgirl”. Min nyoppdagede yndlingsserie, jeg lå i sengen min helt oppslukt av fineste “Belle” og det fascinerende livet som luksusprostituert i London. Ute var det grått og trist, men episodene trollbandt meg lett mens jeg ventet en telefon fra han som var på vei hjem. At telefonen bare litt senere skulle dra meg inn i vår tids tristeste virkelighet var jeg lykkelig uvitende om. Ah, jeg dør av “Belle”, hun er så himla søt! Så hverdagslig og enkelt tidsfordriv, på en dag som skulle kreve mer av oss enn noen kunne drømme om.

Rundt klokken 15:30 ristet det beskjedent i telefonen min, melding fra venninnen min. Jeg visste at hun var i Oslo den dagen, og at hun skulle møte en fyr hun hadde snakket en del med på nettet. Jeg tittet forvirret på det hun skrev, rynket pannen litt og skjønte egentlig…. ingenting.

“Herregud! Regjeringsbygget er knust! Stor eksplosjon, kanskje bombe!!!”

Jeg satt “Belle” på pause, klikket meg vantro inn på nettavisene, men der sto det jo ingenting? Så jeg bare:

“Wtf? :p Er det en syk metafor for sex?”

Skråsikker på at hun bare hadde fått seg noe med den fyren, og ville fortelle meg det på en sykt sær måte. (Eksplosjon som i… ja.) Lettere påvirket av serien jeg hadde sverget til noen få sekunder tidligere, sikkert. Men så oppdaterte mediene seg. Plutselig. Og jævlig raskt. Jeg slo på TVen, NRK1, ni-leste på nettavisene, prøvde desperat å suge til meg alt av den surrealistiske informasjonstsunamien som skyllet over oss. Bombe! I Oslo? Nehei? Jeg sendte meldinger i hytt og pine for å forsikre meg om at mine nære og kjære i hovedstaden hadde det bra. En etter en fjernet de bekymringene mine med små ord om at de var trygge. Mamma ringte meg, “Du er ikke på møter i Oslo i dag vel?” Heldigvis ikke. Jeg var på trygge Rygge. Men hva da, lille, vakre landet vårt?!

Så tok facebook meg med til den neste tragedien. “Skyting på Utøya! IKKE RING!!!” “Hva faen skjer a?” Hysteriske statuser på rekke og rad, som tatt ut av en helt annen virkelighet enn den mitt lille land er vant med. Det var ikke mange ukene siden vi hadde øvd på terrorberedskap på leir. Jeg mener EN ØVELSE. 22. juli 2011 spraket det i høytaleranlegget igjen. 

“Det iverksettes nå terrorberedskap B, jeg gjentar; det iverksettes nå terrorberedskap B.”

Det gikk kaldt nedover ryggen min. Han sa ikke øvelse. For denne gangen var det ikke øvelse. Jeg skrudde av TV’en umiddelbart i det jeg hørte høytaleren skrudde seg på, jeg åpnet vinduet for å høre bedre. Slapp stemmen inn i leiligheten, slapp alvoret inn i sinn, ble helt kvalm. Jeg ringte en av de andre soldatene og forsikret meg om at jeg ikke hadde hørt feil.

“Han sa.. terrorberedskap B, sant?”
“Jah..!”

Herregud.

Plutselig var leiligheten min i terrorberedskap, og hele leiren utenfor gjenspeilet en fortvilt stemning med en ekkel stillhet. Jeg hørte Bell-helikopterne lette fra hagen min, klarte ikke gjøre noe som helst, jeg ville bare ikke være alene mer. Maktesløsheten kvalte meg. Jeg kastet blikk på uniformen som hang på skapet, lurte på om det kanskje var nå vi skulle…. Og så pakket jeg tingene mine i en vill fart ned i en bag og gikk. Jeg bare gikk. Sortkledd i duskregnet, alene langs jordene, blikket i retning hovedstaden. Tanker i alle retninger. Jeg gikk og gikk, helt til jeg ikke var alene lenger, og der ble vi sittende sammen og se på NRK hele helgen. Våknet til dødstall, sovnet til pressekonferanser, hadde lyst til å gråte, men klarte ingenting. Jeg forstod det ikke. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Hvordan kunne han?

Denne helgen er det ett helt år siden, men følelsene, tankene og stemningen som rystet meg til beinet i fjor står like sterkt som om det var i går det skjedde. “Det skjedde.” To så fjerne ord og surrealistiske tanker for vår lille diamant i nord.

Men en dag må livet gå videre og hverdagen komme tilbake. Og den blir bedre enn før. Den blir det. Vi mistet ingen forgjeves, se hvilket samhold og hvor mye kjærlighet de fikk frem da de falt i troen på et bedre samfunn. Se hvordan hele Norgevårt reiste seg fra asken av en bombe og ble en nasjon hele verden beundrer. På grunn av dem. Måtte de hvile i fred.

Nå skal vi ikke la monsteret ødelegge fremtiden vår også, selvom han allerede har klart å ta livet av mange av dem som skulle bli med oss inn i den. Han har gjort sitt. Nå skal vi leve, mer enn noen gang, og sørge for at ingenting av det han ville oppnå blir oppnådd. Demokratiet, multikulturen og samholdet skal bestå. Vi skal ta stafettpinnene de så urettferdig måtte kaste fra seg 22. juli, og løpe videre. Uten han.

Hentet fra innlegget jeg skrev om livet etter terroren i fjor. Mine tanker går fremdeles til de etterlatte, som har mistet sine kjæreste og til de overlevende som må bære dette med seg i all fremtid. Dere bærer ikke alene, dere vet det, sant? Håper dere får den trøsten dere trenger, den omtanken dere fortjener og at minnesermonien gir dere rom for å minnes de falne små med tårevåte smil. De døde ikke forgjeves. Husk kjærligheten!

Hva gjorde dere da landesorgen skyllet over Norgevårt?