Ha’kke lyst til å høre Admiral P synge at han kaller noen “elskede” og “sweet babygirl”, ha’kke lyst til å lese på bloggen din at du ligger inntil kjæresten din i sengen og spiser moreller, ha’kke lyst til å se klissete turtelduer gulpe pil+tre* hver jævla dag i facebooknewsfeeden min, ha’kke lyst til å se deg lene hodet ditt på skulderen til fyren ved siden av deg tvers over rommet, ha’kke lyst til å høre pusestemmen du tar når du snakker i telefonen med han du savner – han som savner deg også, ha’kke lyst til å nynne på “you and me” eller danse til “together forever”, og jeg ha’kke lyst til å se hvor godt fingerne dine passer mellom hans.

Ikke misforstå, dere fortjener all kjærlighet dere kan få, og jeg unner dere alt godt. Dere er søte og det er nydelig alt sammen, men ikke i dag.

Jeg har ikke lyst for på sårbare dager tvinger det frem den følelsen av å være en av de som ikke har noen. Singel-ensomhet. Den følelsen jeg ellers aldri får, for jeg er hun som heller foretrekker å høre at inspirerende Beyonce synger at hun var her, lese blogger om de episke eventyrene med venninner på byen, se i feeden at du er på interrail, være vitne til at du tvers over gulvet lener hodet ditt mot en kamerat for å fortelle noe hysterisk morsomt, høre den entusiastiske stemmen din når h*n i andre enden av røret kommer med siste nytt, jeg har mer lyst til å ha “it’s my life” på hjernen og danse ræva av meg til “flytta på dej” mens det eneste som passer fingeren min er å vise den til ensomheten.

*< (pil) og 3 (tre) = <3 = hjerte