June 7th, 2012

a pirate life for me

God aften! Svar på de få tingene dere lurte på om livet på KNM Roald Amundsen:

Livet ombord?
Det er så mange ganger der, hvor du konstant går deg vill, at du får lyst til å TA livet ditt – ombord. Neida, ferdig å gnåle om det nå. Etter to dager har du nogenlunde kontroll på det viktigste; lugar, spisemesse og arbeidsplass. Og internetten. Så….

Livet ombord?
God stemning, men legg om språket ditt. Fregattjentene fortalte meg i ettertid at jeg fort ble stemplet som stereotype “blondine” da jeg kom ombord, rotet rundt og spurte etter “…veien til det rommet med alle vinduene i?”. Rommet heter altså BRO…. (Men hvordan i all verden skulle en forvirret luftforsvarstjej vite det, da?!) Trapper blir til “leidere”, senger blir til “bikker”, kjøkken blir “byssa” og for all del: det heter ikke båt, DET HETER FARTØY! De sier faktisk “Alle mann til klutene!”, og “Det er godt” har Sjøforsvaret tatt patent på, det er jeg helt sikker på. Høyre og venstre utgår, nå er det styrbord og babord, akterut og forut. Du får ikke ditt eget rom, men du får en “lugar”, og den deler du med ca fem andre. Miljøet ombord er veldig sammensveiset, du vet hva sidemann skal ha som pålegg på sin neste brødskive, og livene leves så og si oppå hverandre. Inntrykket jeg sitter igjen med er stålkontroll. Alle har sine oppgaver ombord, og de vet nøyaktig hvor de skal være og hva de skal gjøre til en hver tid. Fascinerende maskineri! De fleste vernepliktige jeg snakket med ombord ville verve seg videre og bli matroser, et tydelig tegn på at fregattlivet er et godt liv å leve. De kunne fortelle meg om spennende seilaser til spennende steder, mange kule opplevelser og noe å være stolt av. Det eneste negative jeg rakk å snappe opp er at man bor trangt og da blir veldig lei av hverandre etterhvert. Dessuten er de ofte lenge og langt hjemmefra, det tror jeg man må regne med hvis man skal tjenestegjøre på en fregatt. Ellers fungerte det som en flytende militærleir – med romvask, inspeksjon, vaktskifter, fyfo* og leksjoner. Og den beste maten i Forsvaret finner du hos Sjøforsvaret, ubåt troner og fregatten like bak. Åh, ikkje dra fra mæ, Roald!

Hva jeg gjorde der?
Sjøforsvaret er en del av luftmakten, jobben min nå er å fortelle om luftmakten ut til norges befolkning. Luftmakten fyller 100 år i år, og bursdagsbarnet fortjener den oppmerksomheten! Så jeg har jobbet som før mens jeg var ombord, bare at kontoret mitt har vært flytende.

Men jeg hadde nok heller ikke vært på bøljan blå uten bloggen, enda så mye jeg hater å innrømme det. Jeg vil ikke oppfattes som hun som “får alt, fordi hun blogger”…. Det var under en messemiddag i april at jeg fortalte Sjøforsvarets høyre hånd (adjutanten til GIS**) om ubåttokten jeg var med på i fjor, en premie for jeg hadde doblet lesertallet for andre gang. Gulrotopplegget, vet dere; jeg jobber for å nå ut til flere med historiene mine fra militæret, og får belønninger ved hver lesertalldobling av den såkalte gulrotsjefen. De ser rekrutteringsverdi, jeg ser opplevelser for livet. Høyrehånda tente raskt på denne “gi blogger’n noe å skrive om, så rekrutterer’a kanskje fler”-idéen og sa at “DU MÅ JO PÅ FREGATT!” Så da havnet jeg der, da, ved hjelp av han – og mitt tilfeldige møte med Ingen og gjengen sist fredag. Jeg er superheldig, jeg vet det, og jeg er så bunnløs takknemlig for alt!

Sære (u)vaner?
I ubåtvåpenet er de overtroiske ut av en annen verden, det husker dere kanskje fra undervannsfortellingene mine. Kulturen er sprø, men jeg digget den! De boikotter ordet “hest”, nekter paraplyer ombord, godtar ikke plystring, ingen avskjærte rosestilker, ingen gummistøvler og ingen ryggsekker. Ingenting som kan forbindes med død eksisterer i ubåtens nærvær, da freaker de ut. På fregatten hadde de ikke den samme kulturen, men “IKKJE PLYSTRING OMBORD!!!!” ble brølt hver gang noen glemte seg bort og gjorde nettopp det. Så jeg antar at plystring var det eneste no-go’et der.


foto_priv

Jeg kom som sagt i land i går, og har hatt en herlig opplevelse der ute på havet. Jeg lot meg imponere av soldater som er yngre enn meg, men som allerede har seilt mange mil og sett deler av verden fra innsiden av en fregatt. Et krigsskip. Jeg tenkte… “Shit, for noen historier de kommer til å forelle barnebarna sine en vakker dag….” Respekt. Virkelig, jeg beundrer dem.

*Fysisk fostring, altså trening
**GIS = Generalinspektøren for Sjøforsvaret, altså sjefen for hele Sjøforsvaret. Adjutanten er “skyggen” hans, i en positiv betydning. Han sørger for ting, og hjelper…. Okei, har ikke helt kontroll på hva slags oppgaver en adjutant har – men disse personene er veldig viktige for GIS, GIL osv. 

June 7th, 2012

awake


foto_priv

Våknet i en fremmed gate. Strakk meg som en katt i noen andres seng. Helt alene i et ukjent hus. Tok en dusj, gikk ned trappen, fikk i meg noen skiver med bringebærsyltetøy og brunost, drakk et stort glass med melk og gikk opp igjen. Følte meg som hjemme, for det sa de at jeg skulle. Mett, varm og glad. Uten gjestfriheten deres vet jeg ikke hvor jeg hadde havnet i natt, vet ikke hvordan jeg skal få takket dem nok, annet enn i ord. Jeg er så evig takknemlig!

Leoparden klapper meg på skulderen, jeg skjønner det godt for tallene på vekten er heller ikke de samme som før, og familien påpeker det hver av de få gangene de ser meg. Gavepapiret sjelen er pakket inn i vrir seg faretruende, som for å si at det er på tide å dra hjem, slappe av, få igjen pusten og ta et nytt ladegrep. Det stemmer ikke med innsiden, for jeg elsker å være på eventyr. Jeg har det så bra, får ikke nok av jobben min og nyter livet utenom, hva må jeg gjøre for å overbevise kroppen min om at det faktisk er sant når jeg sier det?

June 7th, 2012

sea you

Himmelen ga oss godnattkyss hver eneste kveld der ute. Åh, det var trolldom!

God natt, vi snakkes i morgen! Love you!

June 7th, 2012

Stavangerbackpacking


foto_privat, Stavanger

Jeg er helt satt ut av den dagen her, hvordan alt bare har ordnet seg. Jeg våknet på fregatten i dag tidlig, i den tro at jeg skulle være ombord minst en natt til. Koste meg rundt på Roald Amundsen, tok bilder, jobbet, snakket med besetningen og lærte masse nytt om Forsvaret vårt. Plutselig kom beskjeden om at Stavanger var neste, og de som skulle være med dit måtte være klare til åtte – to timer til. Hæ? Allerede? Jeg også! Jeg er vant til å bo i en bag, så jeg slapp å pakke noe særlig – alt var allerede klart. Klokken dro seg kjapt mot avreise med Sjøbjørn inn til land, og plutselig var fregattoppholdet mitt over. Just like that. 20:00. Jeg sjekket kontoen, og bare… Nei, fader. Det her holder ikke. Jeg er i Stavanger to hele dager før de venter meg der, og skal overleve på ca ingenting. Jeg må backpacke. Militær backpacker!

Sjøbjørn fraktet oss fra fregatten og inn til Tanager, som et sverd gjennom bølgene igjen. Jeg kastet blikk fulle av beundring mot Amundsen, og tenkte “Herregud, for et herlig liv der ute, tenk at jeg fikk oppleve det!” Før jeg visste ord av det stod jeg på land, med null planer for natten og hvor jeg skulle bo. Alt jeg hadde var en stor, grønn bag, ingen penger, og klokken var allerede halv ni. Jeg facebooket en soveplassannonse, trakk på skuldrene og tenkte at alt ordnet seg.

For alt gjør som regel det!
Nå ligger jeg trygt i en seng i Stavanger, noen fantastiske mennesker åpnet hjemmet sitt for meg og jeg skjønner ikke helt hva som skjedde. Det gikk så fort! Jeg har hatt det helt supert ombord på KNM Roald Amundsen, det er så synd det ikke varte lenger – men nå skal jeg klamre meg til godheten i Stavanger frem til flyshowet på Sola til helgen. I natt sover jeg her, i morgen møter jeg brevvenninnen min og sover hos henne, før jeg drar videre til hotellet som venter meg.

Dette er hvorfor jeg holder fast ved “det ordner seg”-livsstilen min, og har troen på at en verdensreise helt alene kommer til å gå så bra. For når du tørr å slippe kontrollen fullstendig, blir du så ruset av takknemlighet og glede når du opplever at tilfeldigheter og godheten i menneskene rundt deg gjør at ting ordner seg for deg. Du må bare tørre! Live a little, og ta en bolle. Alt ordner seg.