Finstasen er pakket ned, hodet er innstilt på å reise rundt som en rotløs, uniformert tornado denne helgen måneden og hjertet står plutselig på vidt gap. Vær så snill, ikke gjør det akkurat nå….. Jeg ser meg selv løpe fortvilt frem og tilbake foran gapet, som for å beskytte det og hindre at noe slipper inn og gjør ting vanskelig. Jeg har jo holdt det gående så bra, så lenge! Jeg kan ikke miste fokus nå. Men mens jeg står i den ene enden og kjemper hardt mot noe annet som vil inn, lurer det seg inn litt bak ryggen min. Herregud, ikke nå, jeg må jo på jobb!  De klorer meg bak ribbeina, litt sterkere enn før. Familien min, jeg savner dere. Vennene mine, jeg trenger dere. Jeg kjenner det nå, når hjertet står på vidt gap. Jeg valgte det bort, alt sammen. Kinoen som aldri ble noe av, festene jeg takket nei til, kveldene som aldri skjedde og frokostbordet som bare ble dekket for to. I sårbare øyeblikk som nå stikker det bak ribbeina, for jeg vet det blir lenge til neste gang.

Vent på meg i enden av juni, da skal vi klemme igjen. I love you!