Jeg kunne fortalt dem at jeg har forelsket meg i en sjiraff. Hvordan hjertet mitt banker når blikket mitt møter de store, mørke øynene, hvordan de mørkebrune flekkene på den lyse pelsen minner meg om en himmel full av stjerner, hvordan jeg smiler når jeg tenker på en 5,5 m høy sjarmør med kraftig hjerte og kløver. De ville smilt med meg, køddet litt med hvor lang halsen til sjiraffen faktisk er, og smilt likevel. :- ) Jeg kan gå med alle forsvarsgrenene under armene, klar for å forsvare meg mot protester, sjokkreaksjoner og en knusende dom, men det ender med at jeg kaster fra meg både hær, sjø, luft og hv og står igjen med hakeslep. Reaksjonene jeg så komme, kom aldri. De tar sjiraffen med knusende ro, som om det er er en hverdagslig forelskelse å slite med. De bryr seg ikke om mengde pels, lengden på hals, dyreart eller rase. De vet individet har en puls og et hjerte, det holder for dem. De stiller kritiske spørsmål, ikke for å være slemme, men for å få meg til å tenke. “Hvordan skal du tvinne fingre og holde hender med en som går på alle fire og har kløver?”

Den tid, den sorg. Jeg har de beste vennene i verden.

(Jeg fant dette i arkivet mitt, blant innlegg som aldri ble postet, og det var jo litt søtt, så jeg poster det nå! Familie og venner, dere kan altså puste lettet ut – jeg har ikke blitt hodestups i enda en ny, feil giraff fyr. (Og nei, jeg tenner ikke på giraffer. Dronningen av metaforer, you know.)