Livet på Rygge er fantastisk upåklagelig! Iallfall når solen skinner. Som nå. Når mitt militære lille 17 kvadratiske rede blir for trangt for tankene mine, kan jeg bare ta med meg musikk, kamera og eplet mitt og gå ut til sjøen. Det var det jeg gjorde i dag. Jeg ble stressa av veggene mine, selv den med bart på, trengte fritt tankerom opp til himmelen og frisk luft for å bli inspirert.
På veien ut dit hadde jeg blikket festet på den norske jorden under meg, og tenkte meg frem i tid. Om under 20 uker er det et annet lands jord jeg beveger meg på, helt alene. Og jeg kjente nå at det føles helt rett, det er på tide, de kalde føttene har fått varmen i seg igjen. Når jeg blir så inspirert og balansert av å gå alene mot sjøen i mitt eget lille land, tenk da hvilken inspirasjon og ro som skyller over meg når jeg setter mine føtter i Sør-Afrika, Asia og Amerika på egen hånd. Jeg trenger det.
Da jeg satt meg ned der ute på stor, grå stein, også kalt fjell, gjenspeilet dilemmaet mitt seg i naturen. Der foran meg lå den levende, mystiske sjøen og glitret, fanget blikket mitt helt. Er det noe jeg kan se på for evig er det sjøen, og flammer. Jeg blir helt oppslukt. Men bak meg prikket solen meg forsiktig på ryggen, gjorde meg varm og glad og spurte om oppmerksomheten min. Så hvilken vei skal man sitte, da? Med ryggen mot solen og et vakkert hav i øynene, eller bølgene som bakgrunnsmusikk til solen i ansiktet? Mellom dem blåste en vind som for å stresse meg til å ta et valg. Sjøen foran meg, eller solskinnet bak. Mest av alt hadde jeg lyst til å bli med vinden, slippe å velge og heller se hvor den fører meg. Og når alt kommer til alt er det det jeg ender opp med å gjøre. Det eneste som bekymrer meg er at der det er vind, er det også fare for at solen skinner og havet bølger. Så det kan hende at selv ikke vindkastene kan redde meg nå.
Nei, skjer a?
