April 30th, 2012

cold feet

Jeg hadde en av de drømmene jeg hadde håpet å aldri drømme her en natt. Jeg var på verdensreise, helt alene. Akkurat som jeg skal være i virkeligheten, om noen altfor korte måneder. Jeg drømte at jeg møtte Elise i Afrika, men hun tok med seg løvene sine og dro  plutselig hjem, og jeg ble stående igjen alene. Så jævlig alene.

“Helt alene? Det hadde jeg ikke turt, Marie.”
Nei, vel. Men gjør jeg det, da?

Angsten, frykten og redselen for å være nettopp det; helt mutters alene, tok plutselig over kroppen min i den der drømmen jeg hadde. Bare meg. I en fremmed verden. Uten noen å forholde meg til. Uten noen som snakker samme språk. Det er den siden av virkeligheten jeg har stengt ute fra den drømmende tankegangen min de siste månedene. Den virkeligheten hvor hjemlengselen slår inn, hvor savnet klemmer pusten ut av meg, hvor gråten sitter løst og angeren på at jeg reiste fyller det tomrommet hvor pusten pleide å være. Jeg har ikke orket å forholde meg til den ennå. Men drømmen tvang meg. Det er den skremmende forskjellen på dagdrømmer og drømmer man har om natten. Dagdrømmene glitrer rosenrødt fulle av idyll, mens om nettene klarer du ikke å styre drømmen unna det som gjør vondt, det som ligger i underbevisstheten. Det blir til mareritt. Plutselig skjønner jeg hvorfor alle reagerer som de gjør, når jeg forteller de at jeg skal legge ut på verdensreise – alene.

“Nei, vel?! Oi. Det er tøft gjort, Marie!”
“Det er kanskje det…?” har jeg pleid å svare, helt overfladisk. Egentlig aldri tenkt på det før.
Spør du meg nå?
Jeg svarer anderledes. “Jævlig tøft….”, for nå skjønner jeg plutselig hvorfor de mener at det er det.

Jeg våknet den morgenen med en vond klump i magen. Inntil jeg drømte det her, har jeg vært for nummen og mentalt distrahert til å forstå hva jeg faktisk er i ferd med å gjøre. Kommer jeg virkelig til å klare det her? Kommer jeg til å i det hele tatt ha det bra, uten noen av de jeg er glad i fysisk tilstede gjennom et halvt år? Kommer jeg til å klare å kose meg, kommer jeg til å le fra hjertet, og hvorfor er jeg så forbanna sta på at jeg bare MÅ gjøre dette her alene?

Jeg bare må, det er en følelse jeg har. Jeg har aldri vært en selskapsløve heller. Jeg er en enslig, men ikke ensom, leopard. Stortrives i eget selskap, dyrker selvstendigheten og er egoistisk nok til å tilbe den tanken på at jeg slipper å måtte bøye meg for andres behov, ønsker og lyster når jeg legger verden for mine føtter. Men det skremmer livskiten ut av meg også. Jeg er vant til å reise på egenhånd rundt med det norske flagget på høyre skulder, men etter en uke her og en uke der er det alltid så himla godt å komme hjem igjen. Etter én liten uke. Denne uken skal derimot vare i seks lange måneder. Og jeg skal være alene. Det er tøft gjort, Marie. Skjønner det nå.

Ps. Jeg begynner å få kontroll på de to første månedene av reisen, jeg skal være i Sør-Afrika i over en måned, og så drar jeg videre til India! Det er deilig å vite at iallfalll det fysiske begynner å falle på plass, så får vi se om tanker, følelser og mentalitet også lander på samme jord når tiden er inne. Og ikke bare blir igjen her hjemme hos mine nære og kjære….

April 30th, 2012

don’t come back for me