Archives for the Date April 20th, 2012

insp: life of Katie

On Valentine’s Day, 2002, Katie Kirkpatrick, then a freshman at Rochester College (a small Christian college in Rochester Hills, Michigan), was diagnosed with a malignant brain tumor. Undaunted, Katie strove to keep up with her studies, but she suffered another setback in 2003 when she was diagnosed with an inoperable lung tumor wrapped around her pulmonary artery.

On January 15, 2005, twenty-one-year-old Katie—the girl “with a contagious smile and unrelenting optimism” who had been battling cancer for three years—married twenty-three-year-old Lapeer County sheriff’s deputy Nick Goodwin, her high school sweetheart and the love of her life, at Church of Christ in Hazel Park, Michigan.

Photos were taken by Romain Blanquart.


Katie Kirkpatrick and her fiance, Nick, rest prior to their wedding. Katie has terminal cancer and spends hours in chemotherapy. Here Nick waits while she finishes one of the sessions.


Even in pain and dealing with her organs shutting down, with the help of morphine, Katie took care of every single wedding plan. Her dress had to be adjusted several times due to her constant weight loss.


An expected guest was her oxygen tank. Katie had to use it during the ceremony and reception. Katie’s parents look on.


Katie, in a wheelchair, listening to her husband and friends serenading her.


In the middle of the party Katie had to rest for a bit and catch her breath. The pain doesn’t allow her to stand for long periods of time.


Katie passed away just five days after her wedding at the McLaren Regional Medical Center in Flint, Michigan.

Nick said of the wedding and Katie’s passing:

It was wonderful. It was a dream come true. She was the most beautiful angel ever—just caring and selfless, and such an inspiration to everyone. She was always smiling no matter what happened, no matter what news she got. She was as close to perfect as they come.

She did not let sickness stop her from living, take away the hope or faith that made her believe she had a future. She had a lovely wedding and she had love and she gave love and love doesn’ t die. And that is how Katie beat cancer.

via bolstadblog

Heistadmoen

God morgen! Nå sitter jeg på et rom på Heistadmoen med halve laget mitt, som jeg akkurat har møtt, og drikker kaffe. Her skal jeg være en hel uke for å lære å bli en liten, militær leder! Jeg er den eneste jenta i et lag på åtte. Det fikk jeg merke i går, kan dere si, da jeg ramlet inn på rommet midt på natten. Jeg så jo det stod en bag til der, men jeg tenkte at “Nei, nå er det så sent at nå kommer det ikke fler…”, og antok at jeg hadde rommet for meg selv natten gjennom. Så feil kan man ta. Jeg styret med mitt og oppførte meg jo som om jeg skulle være der helt alene, men plutselig kom romkameraten min brasende inn og jeg måtte presentere meg selv… I UNDERTØYET. “Hei – Marie. Hyggelig. Det ække meninga å være naken…. Heh.” Kleint. Men han var veldig hyggelig, blid og lett å snakke med så vi fant fort tonen, og sovnet etterhvert stille inn! Trøtt som en ape.

Grunnen til at jeg kom så sent i natt, var at jeg var på messemiddag i Sjømilitære Samfund i går kveld. Med sjefen for Ubåtvåpenet, Generalinspektøren for Luftforsvaret, Generalinspektøren for Sjøforsvaret OG Generalinspektøren for Hæren, pluss en haug av andre sjefer. Og der satt JEG. Igjen. Kvisten* blant alt gullet. Denne gangen gikk jeg iallfall korrekt kledd, med hvit skjorte og sløyfe, og ikke blå skjorte og slips, som jeg dummet meg ut på sist gang. Så mange outfit å holde styr på, dere!

Hele kvelden var superhyggelig! Musikk, skuespill om Norges første militære flyging og den sykeste maten jeg har smakt. Det var 5 eller 6 retter, jeg ble så mett! Middagen var startskuddet for alt det kule som skal skje i år, i forbindelse med at norsk militær luftmakt fyller 100 år – som altså er jobben min. Jubileets duracellkanin! Jeg møtte to av sjømennene jeg var med i ubåten i fjor også, på middagen. Gøy å treffe de igjen, sist jeg så de var vi jo fanget sammen i en gruppeklem langtlangt under havoverflaten. Og sjøforsvarets uniform, dere…. Jeg dævver. Siklende.

Etter middagen fikk jeg sitte på med en snill offiser som tilfeldigvis skulle i samme retning, så nå sitter jeg altså her på Heistadmoen og venter på at klokken skal bli 10 – da starter kurset og ved kursets ende er jeg forhåpentligvis egnet til å få en vinkel til på brystet! Jeg gleder meg! Uken blir superhektisk, så jeg vet ikke hvor mye jeg rekker å snakke med dere, men jeg har forhåndsskrevet noen innlegg som dere kan trøste dere med så lenge.

Håper dere har det fint! Hjerte

*Grenader, altså to laubærblader på brystet