April 23rd, 2012

skyte- og bloggtjeneste

Hallo!

Jeg rakk visst å skrive til dere allikevel!

Nå har vi nettopp kommet inn fra skytebanen, hvor vi har hatt skyteøvelse helt siden tidlig morgen. Jeg er rød og varm i kinnene, og solen stråler utenfor. Awesome! Jeg så for meg at vi skulle komme inn igjen som våte, grønne katter, men dråpene dro heldigvis videre etter å ha vannet oss frem til lunsj. Nei, gode gamle AG3, det var godt å friske opp forholdet vårt igjen! Selvom vi egentlig sjelden er på talefot, for jeg er links-skytter* og AG3 er ikke så overdrevent inkluderende ovenfor den typen soldater. Men vi har funnet ut av forholdet vårt på vår egen måte allikevel, så jeg fikk en innernier og flere gode samlinger! Stort sett, iallfall. (Kan ikke skryte på meg noe her, for hele laget så hvordan jeg skjøt og de leser jo alt (!!) jeg skriver… De har til og med begynt å få kontroll på hvem av DERE som kommenterer oftest. “Ja, hun der Maren….” Herre-jævla-gud.)

Apropos, lagføreren bare: “Marie? Du har bloggtjeneste frem til middag.” Jeg kunne jo ikke annet enn å iverksette, så nå ligger jeg her og skriver, da. Når jeg egentlig kunne ha sovet. En god soldat sover mens h*n kan, vet dere. Minus meg. For jeg må blogge. Det gjør ingenting, jeg sovner sjeldent i dagslys allikevel.

En påminnelse fra dagens leksjon på kinnet. Mitt første skudd var på nippet til å gi meg idiotmerke**, og ikke lenge etterpå spyttet AG3′en en tomhylse  rett i ansiktet på meg, som dere ser. Den tonen. Typisk oss! (Det gjør ikke vondt, altså. Du blir bare litt svart av det.)


Tomhylseplukk i feltlua etter endt tjeneste

Nå har vi som sagt et lite pusterom, før vi knekker i gang med tjenesten som kan vare til langt ut i natten hvis vi ikke er lure nok. Vi skal ut med våpen, hjelm, skrekk (neida) og GRU***, og løse lagsoppgaver underveis. Type FOS****-oppgaver, sa de. Og jeg har sett FOS fra sidelinjen, så jeg gleder meg bigtime til å løpe rundt med dreamteam og toppe heila driden! Dessuten elsker jeg de oppgavene hvor vi aldri får vite hva som skjer på forhånd. Det er så gøy!

Men først er det middag. Snakkes i morgen, englefjes! Håper dere og tastaturet overlever de grønne fingerne mine, for ingenting gir meg mer å skrive om enn de dagene jeg får være militær igjen. Love it! Hejdå!

*skyter med venstre. Enda jeg er høyrehendt. Jeg er altså kryssdominant i øynene, forstå det de som kan….
**Blåmerke man får i ansiktet etter rekylen fra våpenet, altså den kraften som “slår” tilbake på deg når du avgir et skudd. Jeg fikk et på rekrutten, kom hjem fra skyteøvelse med blåveis – haha! Kløna. Det skjer bare hvis man ikke får skytestillingen sin helt til….
***Stridsvest med grunnutrustning, vannflaske, sanitetsutstyr, etc
****Forsvarets Opptak og Seleksjon

April 23rd, 2012

titanium

April 22nd, 2012

gunnerside

Se der, dere, nå har laget mitt vært så operative i å bryte ned bloggkompleksene mine at jeg faktisk tok bilde av meg selv med selvutløser MENS samboerne mine var i rommet! Et ord: Selvutvikling. Et annet ord: Kleint.

I dag startet den praktiske delen av kurset. Vi har repetert våpenregler og vært instruktører for hverandre i sanitet, KTS* og våpenlære. Jeg instruerte i HLR**, og det gikk faktisk ganske bra, om jeg får si det selv! Og det får jeg jo, ref. ytringsfriheten. Jeg fant iallfall én av lederne i meg i dag, hvem som trer frem hvis jeg må lede noen i krig en gang vet jeg ikke, men jeg regner med at vedkommende er litt (mye) mer militær enn den lederen jeg viste meg å være i dag. Neste leksjon har jeg på onsdag, da kaster jeg meg ut i noe jeg absolutt ikke kan så det lukter spennende. Adgangskontrollpost? Utfordring!

Etter leksjonene i klasserommet var over, gikk vi ut i regnværet med AG3′ene våre og drillet på diverse ting før den store skytebanedagen i morgen. Jeg har savnet det her så innm….

“Har du blogga? Hva er det du skriver om i dag a?”

Faen til mas! Sånn holder de på kontinuelig gjennom hele dagen! Dette laget…. De er litt søte, da. Og han ene vil at jeg skal skrive at han er kjekk, så da gjør jeg det. Tar en for laget.

Jo; Jeg har savnet det her så innmari! Å trene på å være soldat, nei vent – INSTRUKTØR for soldater, og gjøre militære ting. Håndflaten min er gul og blå etter kampen mot adsam*** i stad, neglene mine er fulle av dritt og jeg elsker det! Etter kurset blir jeg forhåpentligvis sersjant, og blir èn av to presse- og informasjonsoffiserer i HV 03 – Gunnerside. GUNNERSIDE! Det lyder så bra.

Takk for at dere kommenterer så fint og mye for tiden, forresten, det får blogghjertet mitt til å slå! Nesten som HLR. 30 fine kommentarer gir like mye glede som 30 hjertekompresjoner gir et hjerte større sjanse for å overleve. Ilu!

Ps. I morgen har vi natt-tjeneste etter skytebanetjenesten, så jeg tror dere må klare dere uten meg. Har forhåndslaget noe til dere, så kos dere med det mens jeg loker rundt der ute i regnet et sted sammen med det uslåelige laget mitt. Hjerte Navel

*Klar Til Strid
**Hjerte- lungeredning
***Adskillelse og sammensetning av våpen 

April 22nd, 2012

SOLOAPEFE


Her bor jeg for tiden, sammen med to gøyale som allerede vet altfor mye om meg. (Ref. historien fra da jeg var 15, heh) Hvis noen av dere har militære planer og freaker ut fordi jeg bor på rom med bare gutter, så kan jeg freake dere inn igjen med å si at jeg FIKK tilbud om å bo på rent jenterom også – men jeg vil heller være sammen med laget mitt, for å ikke falle utenfor det samholdet som er i ferd med å bli. Vi er tilsammen tre jenter på hele kurset, i en gruppe på rundt 40.

Åja, så i dag hadde hele laget plutselig kollektiv blogglesning mens vi satt i grupperommet. De som kjenner meg vet at det er så eviglangt utenfor komfortsonen min, jeg kommer ikke på noe som gjør meg mer utilpass enn å være tilstede i et rom der noen åpenlyst leser bloggen min. Jeg hater det like mye som andre hater når noen skraper neglene sine mot en kritttavle. Bare nevner det. Og jeg som jobbet så hardt for å holde onlinelivet mitt skjult for Heistadmoen! Nå kan jeg like godt knyte speilrefleksen fast i håret og skrive “BLOGGER” i panna med kammomaling. Jeg gir opp….. Det er rett før jeg begynner å ta bilder av meg selv.

Anyways: Oppstilling 07:30 på en lørdagsmorgen, det føltes helt fantastisk å stå der i hvil-og-hvil og gå opp i rett igjen! Så operativ har jeg ikke vært siden jeg strenet over gressplenen på vei til kontoret i forrige uke. Etter kommandoene “GIV AKT! På stedet… hvil. Hvil.” hadde vi de to siste leksjonene med offiserer som lærere, før vi fikk utlevert hva slags leksjoner vi selv skal holde i løpet av uken. Jeg skal være instruktør i HLR (hjerte- lungeredning) i morgen, i AKP (adgangskontrollpost) senere i uken, og kanskje i feltlære – hvis vi rekker alt sammen før avsluttende eksamen. Vi fikk velge én leksjon vi føler oss litt trygge på, og én vi ikke har peiling på i det hele tatt. Helt ærlig? Jeg er drittnervøs. Jeg har aldri (og da mener jeg aldri) instruert noen i noe som helst i hele mitt liv, og nå skal jeg plutselig lese meg opp på både det å være en god instruktør, lære faget jeg skal instruere i OG holde selve instruksjonen! Nå som bloggen allikevel har kommet ut av skapet, kanskje jeg skal foreslå at jeg bare blogger hele leksjonen for dem? Neidajoda. Blir ikke vinkler av det.

Nå har jeg iallfall endelig klart å bryte ned de skyhøye forventningne jeg hadde til meg selv da jeg kom hit, og har begynt å forstå at jeg er her for å lære å bli en god leder – ikke for å automatisk være en god leder fra begynnelsen av. SLAPP AV, MARIE. Jeg fikser det her.

I kveld har vi vært på bamsemumspatrulje*, sittet og forberedt leksjonene våre og har akkurat funnet sengene våre igjen. Lange dager, men de går vanvittig fort! Tenk på meg i morgen, da, superfolk, når jeg for aller første gang skal finne frem lederen i meg…. God natt! 

*tur i butikken for å kjøpe godteri, smil

April 21st, 2012

en dag nærmere å bli en militær leder


Messeantrekk, et av festantrekkene til Luftforsvaret. Vanligvis når dere ser meg i blått er de T1 jeg har på – altså med blå skjorte og slips, ikke hvit med sløyfe. Så vet dere forskjellen, liksom.

Jeg prøver iherdig å skjule for laget mitt at jeg har en blogg, så jeg er pent nødt til å bruke bilder fra kvelden før jeg kom til Heistadmoen enn så lenge. Eller, jeg har allerede rukket å bli “blogger’n” i laget, men jeg prøver å ikke understreke det stempelet med å løpe rundt og ta bilder av meg selv og alt annet som er fint (hehe) hele tiden, så gamle bilder it is!

Nå har vi akkurat funnet sengene våre, etter en laaang og bra dag. Jeg liker laget mitt, lag 4! Bra menn! Topp stemning! Alle er så blide, motiverte og forskjellige på mange måter, og etter de fire siste timene i dag kunne det ikke bli noe annet enn starten på et typisk militært samhold. Vi ble utfordret på å dele store ting om oss selv, og jeg som vanligvis bare deler sånt noe med rundt 2-5000 daglige fremmede på internett ble helt satt ut av å måtte dele det med seks, syv levende mennesker foran meg. Go figure….. Det var iallfall en ny, rar opplevelse, og jeg tror jeg kommer til å lære mye om meg selv i løpet av uken.

Bortsett fra å lære om lederskap og bli kjent med hverandre, har vi tatt ut våpen i dag og kommet oss skikkelig på plass. Nå skal jeg frikeløpe som en streiting inn i drømmeland, for dagen i morgen blir enda lenger enn i dag. Den starter med god, gammeldags…. OPPSTILLING! Det har jeg ikke gjrot siden førstegangstjenesten, og jeg gleder meg til å kjenne på den militærfølelsen igjen. Åh! Jo mer jeg hører om hva uken bringer, jo mer motivert og giret blir jeg! Jeg elsker det her. Med trykk på “elsker”.

God natt, stjerner! Og god helg! Det gleder hjertet mitt at dere er så flinke til å kommentere for tiden, smil

April 20th, 2012

insp: life of Katie

On Valentine’s Day, 2002, Katie Kirkpatrick, then a freshman at Rochester College (a small Christian college in Rochester Hills, Michigan), was diagnosed with a malignant brain tumor. Undaunted, Katie strove to keep up with her studies, but she suffered another setback in 2003 when she was diagnosed with an inoperable lung tumor wrapped around her pulmonary artery.

On January 15, 2005, twenty-one-year-old Katie—the girl “with a contagious smile and unrelenting optimism” who had been battling cancer for three years—married twenty-three-year-old Lapeer County sheriff’s deputy Nick Goodwin, her high school sweetheart and the love of her life, at Church of Christ in Hazel Park, Michigan.

Photos were taken by Romain Blanquart.


Katie Kirkpatrick and her fiance, Nick, rest prior to their wedding. Katie has terminal cancer and spends hours in chemotherapy. Here Nick waits while she finishes one of the sessions.


Even in pain and dealing with her organs shutting down, with the help of morphine, Katie took care of every single wedding plan. Her dress had to be adjusted several times due to her constant weight loss.


An expected guest was her oxygen tank. Katie had to use it during the ceremony and reception. Katie’s parents look on.


Katie, in a wheelchair, listening to her husband and friends serenading her.


In the middle of the party Katie had to rest for a bit and catch her breath. The pain doesn’t allow her to stand for long periods of time.


Katie passed away just five days after her wedding at the McLaren Regional Medical Center in Flint, Michigan.

Nick said of the wedding and Katie’s passing:

It was wonderful. It was a dream come true. She was the most beautiful angel ever—just caring and selfless, and such an inspiration to everyone. She was always smiling no matter what happened, no matter what news she got. She was as close to perfect as they come.

She did not let sickness stop her from living, take away the hope or faith that made her believe she had a future. She had a lovely wedding and she had love and she gave love and love doesn’ t die. And that is how Katie beat cancer.

via bolstadblog

April 20th, 2012

Heistadmoen

God morgen! Nå sitter jeg på et rom på Heistadmoen med halve laget mitt, som jeg akkurat har møtt, og drikker kaffe. Her skal jeg være en hel uke for å lære å bli en liten, militær leder! Jeg er den eneste jenta i et lag på åtte. Det fikk jeg merke i går, kan dere si, da jeg ramlet inn på rommet midt på natten. Jeg så jo det stod en bag til der, men jeg tenkte at “Nei, nå er det så sent at nå kommer det ikke fler…”, og antok at jeg hadde rommet for meg selv natten gjennom. Så feil kan man ta. Jeg styret med mitt og oppførte meg jo som om jeg skulle være der helt alene, men plutselig kom romkameraten min brasende inn og jeg måtte presentere meg selv… I UNDERTØYET. “Hei – Marie. Hyggelig. Det ække meninga å være naken…. Heh.” Kleint. Men han var veldig hyggelig, blid og lett å snakke med så vi fant fort tonen, og sovnet etterhvert stille inn! Trøtt som en ape.

Grunnen til at jeg kom så sent i natt, var at jeg var på messemiddag i Sjømilitære Samfund i går kveld. Med sjefen for Ubåtvåpenet, Generalinspektøren for Luftforsvaret, Generalinspektøren for Sjøforsvaret OG Generalinspektøren for Hæren, pluss en haug av andre sjefer. Og der satt JEG. Igjen. Kvisten* blant alt gullet. Denne gangen gikk jeg iallfall korrekt kledd, med hvit skjorte og sløyfe, og ikke blå skjorte og slips, som jeg dummet meg ut på sist gang. Så mange outfit å holde styr på, dere!

Hele kvelden var superhyggelig! Musikk, skuespill om Norges første militære flyging og den sykeste maten jeg har smakt. Det var 5 eller 6 retter, jeg ble så mett! Middagen var startskuddet for alt det kule som skal skje i år, i forbindelse med at norsk militær luftmakt fyller 100 år – som altså er jobben min. Jubileets duracellkanin! Jeg møtte to av sjømennene jeg var med i ubåten i fjor også, på middagen. Gøy å treffe de igjen, sist jeg så de var vi jo fanget sammen i en gruppeklem langtlangt under havoverflaten. Og sjøforsvarets uniform, dere…. Jeg dævver. Siklende.

Etter middagen fikk jeg sitte på med en snill offiser som tilfeldigvis skulle i samme retning, så nå sitter jeg altså her på Heistadmoen og venter på at klokken skal bli 10 – da starter kurset og ved kursets ende er jeg forhåpentligvis egnet til å få en vinkel til på brystet! Jeg gleder meg! Uken blir superhektisk, så jeg vet ikke hvor mye jeg rekker å snakke med dere, men jeg har forhåndsskrevet noen innlegg som dere kan trøste dere med så lenge.

Håper dere har det fint! Hjerte

*Grenader, altså to laubærblader på brystet

April 18th, 2012

this is the new Jeffrey Campbell

Moteblogger i dag. Dette er min nyeste anskaffelse av sko, fotposer fra depoet – Forsvaret. Så kan resten av blogg-Norge bare Jeffrey Campbelle så mye de bare vil.

 

April 17th, 2012

superliv!


Foto priv: Horten, 16. april 2012. Støvler – M75, bukse – Forsvarets M04, jakke – Forsvarets M04, lue – båtlue på snei og to fingre fra nesen. Dagenes outfit. 

Hei!!

Hadde jeg vært en fugl, hadde jeg hatt nok luft under vingene til å komme meg til månen og opp forbi akkurat nå. Det skjer så mye for tiden at bloggen bare LIGGER her som en stranda, stum hval, uten mulighet til å fortelle dere noe nytt om noe som helst.

Men nå skal dere høre….

Update 1: Jeg satt signaturen min på en ny kontrakt i dag. Jeg er herved grenader/korporal i Luftforsvarsstaben 1 måned og 1 uke lenger enn utgangspunktet, og får inn en hel månedslønn ekstra til verdensreisen min, smil! Neida, jeg smiler mest fordi jeg får beholde verdens kuleste jobb enda lenger, helt frem til vi er ferdig med arrangementet over alle arrangementer i år, selveste finalen på prosjektet jeg jobber med. Oslooove, dere må glede dere! (Det må forsåvidt Kjevik, Horten, Ørland, Kjeller, Sola, Bodø, Sørreisa og Andøya også. Dere som bor der får mest sannsynlig se F-16-flyet jeg har designet på himmelen!)

Update 2: Jeg har fått noe sminkegreier jeg skal prøve ut i forbindelse med en produktlansering av et eller annet i posten, men i dag mailet jeg denne sponsoren om at “…jeg må utsette testingen til etter neste uke, grunnet mye grønn tjeneste og skytetrening som medfører liten tid til å fokusere på sminke og produkttesting.” Jeg tok meg selv i å tenke “Fy faen, Supermarie. Rosabloggerlivet, nei, ass.” Denne jenten skal bare rulle litt i støvet, trene på å bruke våpen og være en god leder i tøffe situasjoner og SÅ kan hun dra hjem og sminke seg. Livet, akkurat sånn jeg vil ha det!

Update 2.A: Hele neste uke er jeg altså supermilitær igjen!!!! Så militær har jeg ikke vært siden rekruttskolen, og jeg har virkelig lengtet. Jeg kjente spenningen, gleden og motivasjonen bare spant rundt i meg da jeg var på depoet i stad og tok ut fotposer, pakket stridshjelmen ned i baggen og tittet sykt fornøyd på brevet med “…plikt til å møte”.

Update 3: I dag har jeg trent tabata igjen, beinhardt! Jeg lovet jo både meg selv og dere, og resten av internettet. Jeg merker allerede nå at øvelsene blir lettere å gjennomføre for hver time jeg er med på, noe som tyder på at jeg i ferd med å utvikle noe som kan minne om såkalte “muskler”. Ikke glem deres egne TRENINGSLØFTER, vennligst. Jeg har dem her svart på hvitt, vet dere. Har dere skrevet A, må dere gjennomføre B!

Nå skal jeg gjøre unna litt mer jobb før jeg tar kvelden, hele karusellen min blir jo satt på pause når jeg er et helt annet sted med et helt annet mål neste uke. Og det målet skal jeg nå.

Gi meg tre oppdateringer fra livene deres da, superfjes, det er så kjedelig å bare lese om meg selv her inne…. Hejhej!

April 16th, 2012

home

Pappa og datter-hjertet mitt smelter!