Archives for the Month of April, 2012

cold feet

Jeg hadde en av de drømmene jeg hadde håpet å aldri drømme her en natt. Jeg var på verdensreise, helt alene. Akkurat som jeg skal være i virkeligheten, om noen altfor korte måneder. Jeg drømte at jeg møtte Elise i Afrika, men hun tok med seg løvene sine og dro  plutselig hjem, og jeg ble stående igjen alene. Så jævlig alene.

“Helt alene? Det hadde jeg ikke turt, Marie.”
Nei, vel. Men gjør jeg det, da?

Angsten, frykten og redselen for å være nettopp det; helt mutters alene, tok plutselig over kroppen min i den der drømmen jeg hadde. Bare meg. I en fremmed verden. Uten noen å forholde meg til. Uten noen som snakker samme språk. Det er den siden av virkeligheten jeg har stengt ute fra den drømmende tankegangen min de siste månedene. Den virkeligheten hvor hjemlengselen slår inn, hvor savnet klemmer pusten ut av meg, hvor gråten sitter løst og angeren på at jeg reiste fyller det tomrommet hvor pusten pleide å være. Jeg har ikke orket å forholde meg til den ennå. Men drømmen tvang meg. Det er den skremmende forskjellen på dagdrømmer og drømmer man har om natten. Dagdrømmene glitrer rosenrødt fulle av idyll, mens om nettene klarer du ikke å styre drømmen unna det som gjør vondt, det som ligger i underbevisstheten. Det blir til mareritt. Plutselig skjønner jeg hvorfor alle reagerer som de gjør, når jeg forteller de at jeg skal legge ut på verdensreise – alene.

“Nei, vel?! Oi. Det er tøft gjort, Marie!”
“Det er kanskje det…?” har jeg pleid å svare, helt overfladisk. Egentlig aldri tenkt på det før.
Spør du meg nå?
Jeg svarer anderledes. “Jævlig tøft….”, for nå skjønner jeg plutselig hvorfor de mener at det er det.

Jeg våknet den morgenen med en vond klump i magen. Inntil jeg drømte det her, har jeg vært for nummen og mentalt distrahert til å forstå hva jeg faktisk er i ferd med å gjøre. Kommer jeg virkelig til å klare det her? Kommer jeg til å i det hele tatt ha det bra, uten noen av de jeg er glad i fysisk tilstede gjennom et halvt år? Kommer jeg til å klare å kose meg, kommer jeg til å le fra hjertet, og hvorfor er jeg så forbanna sta på at jeg bare MÅ gjøre dette her alene?

Jeg bare må, det er en følelse jeg har. Jeg har aldri vært en selskapsløve heller. Jeg er en enslig, men ikke ensom, leopard. Stortrives i eget selskap, dyrker selvstendigheten og er egoistisk nok til å tilbe den tanken på at jeg slipper å måtte bøye meg for andres behov, ønsker og lyster når jeg legger verden for mine føtter. Men det skremmer livskiten ut av meg også. Jeg er vant til å reise på egenhånd rundt med det norske flagget på høyre skulder, men etter en uke her og en uke der er det alltid så himla godt å komme hjem igjen. Etter én liten uke. Denne uken skal derimot vare i seks lange måneder. Og jeg skal være alene. Det er tøft gjort, Marie. Skjønner det nå.

Ps. Jeg begynner å få kontroll på de to første månedene av reisen, jeg skal være i Sør-Afrika i over en måned, og så drar jeg videre til India! Det er deilig å vite at iallfalll det fysiske begynner å falle på plass, så får vi se om tanker, følelser og mentalitet også lander på samme jord når tiden er inne. Og ikke bare blir igjen her hjemme hos mine nære og kjære….

don’t come back for me

oppdrag utført!

MEN HERREGUD DA, for en strålende søndag! Solen skinner, uniformen er på og hjertet slår for…. Alt som er fint! :—)

I dag har jeg vært i Tigerstaden og allerede fått brust med vinklene mine, på oppdrag for Heimevernet. Tenk det, jeg rakk så vidt å bli sersjant før jeg bare ble kastet ut i livet som PIO*, med pennen på avtrekkeren og kameraet i skytestilling. Det føltes underbart! Jeg fulgte militærpolitiet rundt under den siste delen av øvelsen deres, snakket litt med dem, spurte pent og fanget oppdragene deres i pixler. Det var som jeg trodde, dere. Å føre pennen for Forsvaret passer meg perfekt.

Jeg skal begynne å føre pennen for Spirit også, forresten. Redaktøren lurte på om jeg ville ta på meg ansvaret for en ny, fast spalte i magasinet deres, kalt “Bloggpraten”. Og jeg er jo ikke så vond å be når det kommer til skriving! Dere kan gjerne hjelpe meg med å komme i gang med det, hvis dere vil. Bare GÅ INN HER og sleng ut linker til noen interessante blogger (kanskje din egen?), så skal jeg plukke ut noen av blomstene og sende de en hyggelig mail!

Nå skal jeg løpe opp til min beste venninne og tømme hjertet mitt litt. I morgen er det tilbake til det ANDRE militære livet, livet som krans** i Luftforsvaret. Dere fortjener medaljer hvis dere klarer å holde styr på alle de forskjellige rollene jeg har nå…. Grenader, korporal, sersjant, leopard, og av og til bare Marie. Men henne prøver jeg å unngå, for det er hun som forvirrer meg mest.

Hvem er dere i dag?

*Presse- og informasjonsoffiser
**Grenader 

 

 

hun våknet ikke på Heistadmoen i dag

Jeg slang forvirret på hodet for å riste av meg Z’ene og komme til meg selv, tittet rundt meg i en trøtt tåke og bare…. Hvor er laget mitt? Snart oppstillnei…. Faen. Jeg er hjemme igjen. Lederskapskurset er så definitivt over. Jeg kravlet trøtt ut av sengen, møtte en uniform hengende i stua med tre vinkler på brystet. Smilte. “Sersjant Brudevold”. Barbeinte befalsføtter over et sivilt gulv kalt “hjemme”. Fant en nyvasket, grønn beret med gullmerke på sofaen, formet etter mitt eget hode og klar til bruk. Presse- og informasjonsoffiser. Smilte bredere. Det her har du faen meg fått til, Brudevold. Nå har hun sersjant blitt, og skal føre pennen for HV-03 – Gunnerside. Bredeste smilet i verden.

Det er for trist at kurset gikk så fort og at det ikke er noe mer, men hver gang jeg tar på meg bereten og beundrer vinklene mine, kommer alle minnene til å glitre i bakgrunnen. Den herlige innsatsen laget la ned i å mestre alt vi ble satt til å mestre (vi kom på 2. plass i lagskonkurransen!), den gode stemningen som rammet inn veien mot eksamen og alle de bra menneskene jeg har møtt som har lært meg så mye og mer enn det. Én uke av et helt liv er ingen verdens ting sett i perspektiv, men herregud så mye de syv dagene har av betydning for meg allikevel. Selvutvikling, samhold, sersjantvinkler og drøm i oppfyllelse. Livet i grønt er uforklarlig skjønt, case closed!

I dag skinner solen, som et slags punktum på en fantastisk uke, og jeg skal bare løpe rundt og være glad! Finner ingen grunn til å være noe mindre enn det.

Hva er deres grunn til å smile i dag? Glem alt som er dritt, dere har alltid minst én ting i livet som gjør det verdt å få frem et smil for. Det er jeg helt sikker på.

hey you


foto & redigering: (c) by me

klikker i vinkler

I dag fikk jeg den bamseklemmen jeg hadde så innmari lyst til å gi den brølende rittmesteren før han sendte oss ut på nattjeneste på mandag. Den klemmen som skulle fortelle han at det militære lederskapskurset har vært helt fantastisk, og at det skjærer i sjelen å vite at det er over allerede. I dag dro alle guttene fra laget mitt og jeg hver til vårt, og i morgen blir det å våkne opp i øredøvende stillhet. Uten dem! Noe så tomt! Hvem skal holde smilet mitt på plass gjennom dagene nå, da? Og passe på at jeg blogger? Måten kurset sveiset oss sammen i en vill fart på gjør det ekstra tomt å ikke ha de rundt meg lenger. Jeg som vanligvis bruker flere uker på å tørre å være meg selv blant nye mennesker, her var det snakk om bare noen få dager på grunn av det intense bli-kjent-opplegget vi gikk gjennom, det samholdet vi måtte få til for å løse oppgavene vi fikk. LAG 4, lov meg at vi snakkes i kommentarfeltet!

Og dere – jeg har blitt sersjant i Heimevernet. I innsatsstyrken Gunnerside, presse- og informasjonsoffiser. Det var drømmen min, nå lever og puster jeg i den. Det var noen små skritt jeg tok bort til depoet på Heistadmoen for å hente vinkler og beret i dag, men samtidig så vanvittig store. DEN følelsen overgår alle “Den følelsen.” i hele verden. Jeg gidder ikke å prøve å beskrive en gang. I kveld skal jeg puste ut og kose og klappe på bereten min (som jeg så sårt har hatt lyst på helt siden rekrutten) for å få den pen til søndag. Da skal jeg nemlig flekke vinkler for aller første gang, på mitt aller første PIO*-oppdrag! Allerede! At supermeteret** raste ned til -90 poeng fordi jeg dyrker HV fremfor jobben min i Luftforsvaret for tiden, får ikke hjelpe. Kombinasjonen av happy grenader/korporal i Luftforsvaret, og grønn sersjant i HV, passer meg perfekt. Livet gikk plutselig fra herlig til herligere, jeg er så FORNØYD!

Takk for troen, lesere! Dere er underbare å ha i kulissene!

*presse- og informasjonsoffiser
**meteret som måler hvor super jeg er, han som vurderer superheten min er sjefen min i Luftforsvaret. Derav kræsjlandingen på minus-siden. 

 

survival of the fittest



Hallo kommentarfeltjegere!

Nå kan jeg puste ut, instruktørbiten og den praktiske delen av kurset er ferdig! Egentlig vil jeg bare hoppe tilbake til å holde pusten igjen, for jeg vil ikke at noe av dette skal bli ferdig enda. Syv dager i grønn himmel er altfor lite….. Jeg trives for godt til å ville dra hjem allerede nå! Notér dere det, Heimevernet. “Grunnet for god trivsel blandt elevene, er det hensiktsmessig at kurset forlenges med minst en evighet, og to uker til.” Hjertelig.

Min siste leksjon i dag gikk helt perfekt bak de blå øynene mine, men det var ikke så enkelt å få det til å gli like fint når jeg skulle sette tankene mine ut i live. Tavleundervisning, oppgaver, demonstrasjoner og caser, det ble bare rot – følte jeg selv, iallfall. Så mye å holde styr på! De andre mente jeg gjorde det bra, så den positive delen av meg velger å høre på dem i stedet – så får den selvkritiske bare ta seg en bolle. Jeg var flink!

Jeg mener det, for en BRA uke, dere. Jeg har lært så mye om meg selv, og enda mer om militæret, av å være både instruktør og elev. Nå gjenstår det bare å bestå eksamen i morgen. Tre vinkler i siktet!

“Sersjant Brudevold”. Jeg er så klar. Har dere trua?

superjagerflyet


foto_displaypiloten Eskil Amdal

Se, dere! De har begynt å lakkere jagerflyet jeg har designet! #stolt

lagførerens ord


Dreamteam, lag 4:

God kveld, sivile skjønnheter!

I dag har jeg vært litt i koma, etter kveldseventyret i går. Så himla trøtt! Dagene bare flyr av gårde herfra til månen, og jeg gruer meg allerede til kurset er over. Når jeg er vant til å ha seks operative smilprodusenter rundt meg 24 timer i døgnet, blir det tidenes landesorg når jeg nå snart sitter alene under barten på veggen igjen…. Det er det verste jeg vet med militæret. Alle du blir kjent med gjennom tjenesten, som bare forsvinner ut av livet ditt igjen før du rekker å si “sjøbuse“. Kan vi ikke heller bare samle alle sammen i en gruppeklem, og bli der? Nei, vel. Den tid, den sorg. La oss snakke om i dag i stedet:

I dag har vi hatt trening i maktanvendelse, patruljetjeneste og et par andre leksjoner. Jeg fikk æren av å være lagfører, og følte meg drittkul når jeg sto fremst under oppstilling for rittmesteren, fikk sitte foran i MB*’en og fikk bestemme dagens outfit for hele laget. (Type felt- eller arbeidsuniform) Jeg styrte til og med når vi fikk MAT! Den makta! Nå har jeg akkurat gjort ferdig forberedelsene til instruksjonen jeg skal holde for de andre i morgen tidlig, den om adgangskontrollpost. Jeg hadde ikke peiling på hva det i det hele tatt dreide seg om tidligere i dag, men nå har jeg både lest meg opp, tegnet, klippet en kniv og forberedt noen spenstige caser, så jeg føler meg faktisk klar som et egg! Tenk på meg og adgangskontrollposten min i morgen kl 09:00, det er min siste leksjon før eksamen….

Nå er det sovetid, må hente de Z’ene jeg ikke rakk å hente i går. Sov godt! 

(Jeg trenger ikke lenger å lese kommentarene deres selv, forresten. Guttene har begynt med høytlesning av alt dere skriver. Og de var skuffet over at det ikke kom mer enn 8 kommentater på forrige innlegg….. Just saying.)

*Mercedes Benz, god, gammel militærbil

nattmarsj

“DA E DEN STORE KVELDEN KOMMEN! DOKKER SKA UT, OG HVIS VI E HELDIGE E VI TEBAKE HER TE LEKSJONAN STARTER I MORRA KLOKKA NI.”, brølte han klokken fem på ettermiddagen. “NOEN AV OPPGAVAN E LATTERLIG ENKLE, MENS ANDRE STEDER KOMMER DOKKER TE Å ØNSKE AT DOKK ALDRI BLE FØDD.” Hehe, flere lo, alle gliste, fordi vi tenkte at han overdrev. “OG DET E INGENTING Å LE AV…..” 

Den brølende rittmesteren vi alltid har foran oss på oppstilling her, er som tatt ut av en militær film fra helvete. Det eneste som lager sprekker i den disiplinære masken hans er det skøyeraktige glimtet han har i øynene, når han prøver å være grusom men egentlig bare er kul. Når han stod der og brølte etter middagen i dag, og egentlig hadde en intensjon om å skremme oss, hadde jeg mest lyst til å løpe frem og gi han en bamseklem. Ikke fordi han ikke var skremmende, for det er han litt, men fordi hele situasjonen gjorde meg så glad. Jeg er så FORNØYD! Når jeg står der i en tropp, fullt utrustet med stridsvest, våpen, kledd i uniform – klar for å ta i mot nye ordre og nye utfordringer. Denne kvelden ante vi virkelig ikke hva som skulle skje, vi visste bare at vi stod i fare for å ha tjeneste til langt utover natten. Og at det vi skulle gjennom “KREVER MENTAL STYRKE!!”. Natten ble ikke så lang, som dere skjønner, vi kom i mål 4,5 timer etter brølet – dødsfornøyde med egen innsats, og fortsatt med humøret på topp. Der oppe har det forsåvidt holdt seg siden dag én. Åh, laget mitt? Rox my sox.

Jeg kunne ønske jeg følte for å legge ut om alt det vi gjorde under marsjen i dag for dere, for det var SÅ FETT, men da ødelegger jeg overraskelsesmomentet for dere som kanskje skal ta GLK*-kurset en annen gang. Det er noe av det morsomste med militæret, skjønner dere, når vi er på kurs, rekruttskolen, etc. Det å aldri få vite hva vi går til, det å måtte ta utfordringene der og da – uten sjansen til å forberede oss på noe som helst. Jeg får aldri nok av det livet her! Marsjen i kveld var dødsgøy, jeg er supersliten og strålende happy. Det har vært en sånn perfekt, militær dag igjen, akkurat som i gamle dager. Når jeg våkner i morgen er det min tur til å være lagfører – så ønske meg lykke til igjen! Jeg skal sette opp laget mitt så de er klare til rittmesteren kommer og brøler på oppstilling, og føre de til rett sted til rett tid. Kanskje jeg skal beordre laget mitt til å blogge også, bare for å ta igjen for at de gir meg brannsår i ørene av det evigvarende bloggmaset…. (Neida, gutta.)

(Joda)


<3 Ille kost! 

*Grunnleggende Lederskapskurs