gif_privat

Plutselig skjønner jeg hva Ulrikke snakker om når hun sier at å kle seg er å uttrykke seg. Jeg har aldri turt å være spesielt dristig i klesveien, hvis dere ser bortifra den tiden jeg kledde meg i emo-stil og hadde helt sort og knallblått hår, men i går føltes det helt rett å impulskjøpe bukser i gull og sølv. Til meg å være er det som å dra en Lady Gaga. Humøret mitt preger meg så sterkt for tiden at det har fått utløp i stoffet rundt kroppen min, som pakker inn en sjel som er SÅ fantastisk duracell. Jeg har allerede fortalt dere om hvor spontan jeg brenner etter å være, men det er så mye annet fint i de flammene her inne også, uten at jeg vet hvordan jeg skal få utløp. Jeg har en frihetsfølelse, en motivasjon og inspirasjon som får meg til å stupe kråke gjennom dagene i selskap av magesommerfuglene, og de buksene ble plutselig to statements for det. Jeg legger litt banebrytende gull inn i et gjennomsnittelig kjipt klesskap og tenker at livet er fint!

Har prøvd å finne en diagnose på denne sinnstemningen min. Tror det heter “livslyst”. Ekstrem livslyst. Takk for at du ga meg livet, mamma, håper du likte dagen din!