Archives for the Date February 4th, 2012

you keep on talking but it makes no sense at all


Lykke er når et bittelite menneske lyser opp når han ser deg, strekker armene ut og fysisk trygler om at du skal ta han opp i armene dine. Følelsen av kjærlighet er så fantastisk ekte og ærlig, ikke pakket inn i et strategisk spill som vi blir kjent med når vi blir eldre. “Jeg liker trynet ditt” blir viklet inn i uendelige omveier av usikre smil og hjerteknuter, og når erklæringen først rekker frem dit du vil er det alt for sent. Omveiene du tar for å forhindre at du blir såret av ærligheten om kjærligheten forsinker deg så mye at når du endelig har mot til å strekke armene ut er mennesket du strekker deg etter borte. Hvorfor gjøre det så vanskelig? Jeg kunne ønske alle gjorde som nevøen min, han strekker bare armene ut, enser ikke frykten for å bli avvist, blir tatt i mot med åpne armer og det resulterer i latter og lykke. Hvis jeg ikke hadde følt for å ta han i mot, hadde han kanskje skreket et sekund eller to, men så hadde han funnet glede i noe annet, eller kanskje hos noen andre.

Vi har så mye å lære av supernevøen, dere.

Kjole på, vin i kjelleren, det er tid for utgang! Ta vare på hverandre i kulden, så snakkes vi i morgen. Hjerte

 

stjerner, kvister og helt feil outfit

Hallo natten!

Jeg har forlatt Bartebyen og er tilbake i Fredrikstad, et luftmaktseminar og et par venner rikere.

Det var så mange stjerner, striper, gull og medaljer der oppe, dere skulle sett. Og der satt jeg med et par KVISTER på kragebeinet, liksom. Under middagen på torsdag fikk jeg helt angst også. Jeg var jo helt feil! Alle var kledd i hvite skjorter og sorte sløyfer til den blå uniformen, mens jeg hadde lyseblå skjorte og SLIPS! Dere kan bekymre dere så mye dere vil med tanker som “Å nei, tenk om jeg er den eneste som kommer i kjole på festen i kveld!!!”. Men det er faktisk ingenting sammenlignet med å komme i feil farge på skjorten og med slips i stedet for sløyfe til en så høytidelig, militær middag. NASJONAL KRISE!, følte jeg. “Det gjør jo ingenting, Marie”, trøstet de.

…..

Så i morgen skal jeg ut og kjøpe hvit skjorte og sort sløyfe.

Are fra “Redd menig Osen” kom også til middagen, holdt et lite show og fikk et skjold av Luftforsvaret som takk for innsatsen som pasifist i uniform.


Alle foto_privat. Meg og Wilhelm Mohr, krigsveteranen.

Åh, for en herlig uke, borte bra, men hjemme best. Jeg har ligget på lading i sofaen i hele kveld, det tar på å være kvist i stjernehimmelen! I tillegg har leopardstrålene jeg tok i stad begynt å virke, så nå blir jeg varmere og brunere i huden for hvert sekund som går. Det gjør ingenting, så lenge den holder seg i buret, sant?

Ps. Jeg rakk å smake Freias melkebart mens jeg var der oppe, det kom en herlig leser løpende med en hel rull til meg på flyplassen da jeg skulle hjem. Dere er virkelig like ålreite utenfor kommentarfeltet som i det. Tusen takk!