December 1st, 2011

ttyn, Oslove, ttyn

Nå har jeg pakket livet mitt ned i en militærbag igjen, i morgen flytter jeg HJEM! Jeg er så glad! Mamma, hold pannekakene klare, barnet ditt er skrubbsultent. Jeg har ikke spist middag på en tre uker, minus den produsenten spanderte på meg på tirsdag. På Rygge får jeg maten servert i messa tre ganger om dagen, her har det bare blitt mat på eget intiativ. Det vil si never ever. Militæret har gjort meg så tiltaksløs! Helt ute av stand til å tenke selv, jeg får jo bare ordre jeg skal følge, klær jeg skal ha på meg og mat satt på bordet. Just like that. Hvordan de har tenkt at jeg skal overleve ute i det sivile, det skjønner ikke jeg.

Apropos. Jeg gir meg over, dere skulle sett i går. Jeg skulle bare innom Japan Photo i går, og hilse på venninnen min som jobber der. Hadde ikke snakket med henne på evigheter! Ti minutter etter “HEEEI!!” tok jeg meg selv i å stå og dra kortet på et helt nytt speilreflekskamera og 2 x minnekort. Sånn helt ut av det blå! Jeg fortalte henne at jeg muligens kanskje hadde lyst på et nyere Canon senere, en gang før jeg skal ut å reise, et det er mulig å filme med. Jeg må jo videoblogge verden for dere. Hun bare “Tilbud på kamera i dag. 1000 kr dyrere i morgen.” Jeg ble nødt til å sjekke ståa på kontoen, og be faen om å ta henne. Så nå er jeg på mitt tredje speilrefleks, tydeligvis. Canon 550D skal få bli med meg verden rundt og dokumentere alt for dere i film og bilder. Alle hjerter gleder seg!

Nå er jeg stuptrøtt, vi må snakkes mer i morgen. Sov godt!

Postet i militæret, på hjertet | 12 kommentarer »

December 1st, 2011

#11 friendships are like stars, not always seen but they’re always there

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Ikke røde roser og mannlige hjerteknusere, men allikevel noe som får hjerte til å blø.

Jeg tar ofte meg selv i å misunne dem som nettopp har slått opp med kjæresten sin, eller sitter og gråter fordi de har det vondt, mens bestevenninnen holder rundt dem. Jeg misunner dem fordi de nettopp har hatt en kjæreste- en bestevenn, eller at de har noen som kan holde rundt dem mens de forteller hvor vondt de har det. Jeg kan godt føle allverdens smerte, hvis jeg bare har noen å snakke med det om, noen som kan holde rundt meg mens jeg gråter, noen som kan fortelle meg at det blir bra til slutt, noen som kan fortelle meg at de kommer til å sitte å holde meg i hånden helt til det går bra.

Jeg vet at det blir bedre og at “tiden leger alle sår”. Men når blir det bedre, og når leges mine sår? Men mest av alt, når skal jenter lære seg å oppføre seg fint mot hverandre?
- Skrevet av anonym.


fotopriv

Ti minutter senere tikket denne mailen inn i innboksen, herregud, så glad jeg ble! Les:

Okei, skummelt, jeg vet at jeg nettopp sendte deg en mail hvor jeg kverna venninnene mine, men nå rett etter at jeg hadde trykket på sendknappen fikk jeg en melding av ei av dem. Det hjalp visst virkelig å få det ned på papiret! Følte bare for å sende en mail igjen og si, TAKK!

Uansett kan jeg bare legge til at jeg er en ivrig og fast leser av bloggen din, og at du inspirer i massevis! Måten du skriver på er fantastisk :-)
- Hilsen fra anonym igjen

Postet i kjøttkverna | 7 kommentarer »

Annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.